Tonje Omdahl, barnevernsaktivist

Dette er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Svein Helland Sivertsen kaller FrPs forslag om å flytte ansvaret for omsorgsovertakelser fra kommunene til staten for «naivt» og frykter mer byråkrati. Jeg mener dette viser at de fleste overser den aller største utfordringen i dagens barnevern, manglende rettssikkerhet og rollekonflikten som oppstår når kommunalt barnevern både skal være hjelper og kontrollør.

Jeg støtter Silje Hjemdal og Frps forslag nettopp fordi dette kan bidra til å styrke barns og foreldres rettssikkerhet.

To hatter-problemet er reelt

Sivertsen underkjenner problemet med «to hatter». Men for de familiene som blir møtt av barnevernet, er det alt annet enn noe som kan avfeies. Når den samme instansen som skal gi hjelp også kan sette i gang tvangsvedtak, skapes en grunnleggende mistillit og en skjev maktbalanse. Foreldre opplever ikke at de får hjelp, de opplever seg overvåket og at barnevernet ikke samarbeider. Barn opplever at de mister en trygg voksenrelasjon, fordi barnevernets ansatte plutselig kan bytte rolle. Dette undergraver både medvirkning og tillit.

Fylkesnemndene er ikke en domstol

Sivertsen hevder det ikke er avgjørende om vi har fylkesnemnd eller domstol, siden vedtak kan ankes videre. Men dette overser en grunnleggende svakhet: Fylkesnemnda er ikke en skikkelig rettsinstans. Den er et forvaltningsorgan, uten de samme kravene til uavhengighet og rettssikkerhet som domstolene har. Familier taper nesten alltid saker om akuttvedtak og omsorgsovertakelser i nemnda og statistikken er klar, barnevernet får medhold i et svært høyt antall saker hvor opp mot 86 til 90 % av sakene om omsorgsovertakelse ender i barnevernets favør. Når systemet i praksis gir barnevernet medhold i ni av ti saker, svekkes foreldrenes sjanser dramatisk. Resultatet er at både barn og foreldre mister sine rettigheter i den aller mest inngripende prosessen staten kan utsette en familie for.

Familiedomstol er et viktig skritt

Hvorfor skal saker om akuttvedtak og omsorgsovertakelser behandles i et særlovsorgan med svakere prosesser enn resten av rettssystemet? En familiedomstol vil gi barna og foreldrene de samme rettssikkerhetsgarantiene som andre i befolkningen har i møte med staten. At vedtak i dag kan ankes til tingretten, er ikke godt nok, prosessen må være grundig og rettferdig fra første instans for å redusere risikoen for at familier blir splittet og ødelagt hvor livet til både barn og foreldre kan bli varig preget. Dette er også et menneskerettighetsspørsmål. Norge har flere ganger blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) for å krenke retten til familieliv (artikkel 8 i EMK).

Staten må stå til ansvar

Når staten overtar ansvaret for omsorgsovertakelser, kan den ikke gjemme seg bak kommunene dersom det skjer feil eller lovbrudd. Når barnevernet begår ulovlige inngrep blir det ofte liggende i kommunale systemer uten at noen virkelig holdes til ansvar. Med statlig ansvar må også staten ta det fulle juridiske og politiske ansvaret når menneskerettsrettigheter krenkes. Jeg er usikker på hvor stor forskjell ansvarsfordelingen ville gjort mellom stat og kommune, men jeg tror det er avgjørende for å hindre at de samme systemsviktene bare fortsetter i ny drakt.

Mer rettssikkerhet, ikke mer byråkrati

Sivertsen advarer mot mer byråkrati, men realiteten er at dagens ordning allerede er tungrodd og uforutsigbar. Forslaget til FrP handler ikke om å legge til et ekstra nivå, men om å flytte ansvaret for de mest inngripende vedtakene over til en statlig instans. Dermed fjernes rollekonflikten. Det er ikke en «kvikk-fiks», men et nødvendig strukturelt grep for å sikre at barnevernet faktisk kan være hjelpetjeneste, og at tvangsvedtak håndteres på en måte som kan gi bedre rettssikkerhet.

Sivertsen har rett i at gode relasjoner og medvirkning er viktig. Men vi har ikke den strukturen i systemet i dag. Når barnevernet slipper rollen som maktutøver i tvangssaker, da kan de faktisk bygge mer tillit og relasjon til barn og familier. Da kan barnevernet bli det de burde være, en støttetjeneste. Barnevernet har i en årrekke gått inn i familier hvor det slett ikke var nødvendig med så inngripende tiltak. Mange barn har blitt revet bort fra foreldrene sine på grunnlag av feil vurderinger og antakelser, hvor saksbehandlere ikke viser til konkrete bevis i saken. Akuttplasseringer og omsorgsovertakelser som bygger på indisier, har ført til unødvendige og irreversible separasjoner. Dette er ikke bare «feil i systemet», men et alvorlig og destruktivt problem der barnevernet har fått for mye ansvar og altfor stor makt til å gripe inn i familier.

Min konklusjon

FrPs forslag handler ikke om naiv tro på organisering, men om å ta på alvor de strukturelle problemene som i dag svekker tilliten til barnevernet. For jeg tror at å flytte ansvaret for omsorgsovertakelser til staten og innføre familiedomstol er grep som vil styrke rettssikkerheten, redusere rollekonflikten og gi et klarere skille mellom hjelp og makt.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg har stor respekt for Svein Helland Sivertsen. Han har alltid møtt meg som en person som fortjener å bli tatt på alvor, med vilje til å lytte, forstå og handle riktig overfor utsatte familier. Det er jeg veldig glad for, fordi det er dessverre ikke så mange der ute, med jobb i barnevernet, som har den samme innstillingen til å virkelig lytte. Vi er enige om mye når det gjelder barnevernsspørsmål, og vi deler et felles ønske om å styrke familiers rettigheter. Samtidig har vi uenigheter om systemet og løsninger, og det er helt greit. Det er nettopp disse nyansene i barnevernsdebatten som gjør samtalene våre verdifulle, og som gjør at vi kan ha en god relasjon selv om vi står tydelig på hver vår side i denne saken.