Ole Mikalsen, tillitsvalgt for FO i Bergen kommune, en av moderatorene for Faggruppen barnevern på Facebook

Det er mange som vil diskutere barnevernet, ofte med utestemme og kanskje uten å lytte til hva andres argumenter er. Det virker noen ganger som om folk står på hver sin tue og roper ut det samme på nytt og på nytt. Det er ingen vinnere i diskusjonen om barnevernet. Derimot er det en stor risiko for at de som virkelig taper, er de barna og familiene som trenger hjelp fra barnevernet. I dette innlegget vil jeg prøve å innta et metaperspektiv, altså å se på diskusjonen utenfra. I det offentlige ordskiftet blir utfordringene forklart forskjellig og det er ulike løsningsforslag. Jeg forsøker her å se på hvilke løsninger som blir foreslått, og har identifisert fire klynger, eller grupper (se figuren):

Jeg håper at denne modellen er fruktbar - det vil si at når du leser et innlegg om barnevernet, så vil du lett kunne si at denne befinner seg en eller annen plass i denne firefeltstabellen, skriver Ole Mikalsen.

Kristin M. Johansen

Kommentarfelt: Det er mye barneverndiskusjon i kommentarfelt og egne Facebook-grupper. Det kan være lenket opp til tabloidartikler som er spisset for å vekke interesse. Disse sakene omhandler i stor grad omsorgsovertakelser og akuttplasseringer, og har gitt rom for et ekkokammer for de som er veldig kritiske til barneverntjenesten. Når det kommer en ny rapport om barnevernet, så finner ivrige kommentatorer nok et bevis på barnevernsarbeidernes inkompetanse eller til og med ondskap. Meninger, idèer og oppfatninger blir forsterket i kommentarfeltet, med det resultat at det er legitimt å dømme barnevernet nord og ned. Deres løsning er enkel: Barnevernet bør legges ned og barnevernsarbeiderne sendes til Jan Mayen eller settes i fengsel. Vi finner også ulike slag konspirasjonsteorier her.

Tid: I denne gruppen finner vi de som argumenterer for at hovedproblemet til barnevernet er at de som jobber som saksbehandlere ikke har nok tid. Deres løsning er at barnevernsarbeiderne må få mer tid gjennom at det blir tildelt ressurser i form av flere ansatte. De kjemper for en bemanningsnorm, med et maks antall saker per ansatt. Tiden skal først og fremst brukes for å skape bedre relasjon med barn og familier. #heiErna-aksjonen er representant for denne gruppen.

Kompetanse: Kanskje vi kunne kalt dette Bufdir-løsningen? Barnevernet skal nå opprustes med kurs på kort sikt og krav om mastergrad på lengre sikt. Vi har vært med på noen kurs der man leier inn en spesialist på et snevert felt innen barnevern eller juss. Dette tilfredsstiller alle parter, rådgiverne får krysset av for at de har hevet kompetansen i barnevernet, og kontaktpersonene er fortsatt de som må integrere kunnskapen på et komplekst område.

Organisering: Fjeld-utvalget som tok for seg konfliktsaker i Bergen kommune, går langt i å si at det er for dårlig styring av kontaktpersonene og at disse er bedre som hjelpere enn som forvaltere av inngripende tiltak. Et av utvalgsmedlemmene, Marit Skivenes, spurte i en panel-debatt EMD-dommer Arnfinn Bårdsen, som var enig i at det er på system- eller politisk nivå problemene må løses. Bufetat jobber her også, og nye deler av fosterhjemsomsorgen blir kommunalisert i 2022.

Denne modellen er tegnet ganske grovt. Det er ikke vanskelig å finne synspunkter som befinner seg i overgangen mellom posisjonene, eller som sier at problemet befinner seg i en kvadrant på grunn av en annen: To eksempler kan være: Barnevernsarbeiderne har dårlig tid fordi at de er inkompetente, eller fordi at barnevernet er dårlig organisert.

Så hvorfor mener jeg at det blir problematisk når samfunnsdebatten ikke klarer å se de ulike perspektivene i lys av hverandre? For å forklare nærmere kan vi se på debatten som en diskurs. Diskurs-teori har i nyere tid blitt brukt i samfunnsvitenskapen for å forklare hvordan makt og kunnskap er bundet sammen og representert i språkhandlinger. Språklige enheter som ytres er kontrollert, organisert og fordelt av samfunnet vi lever i. Med andre ord kan måten vi snakker om et tema på føre til en begrenset forståelse av temaet. Spørsmålet vi kan stille oss i denne sammenheng er derfor: Hvordan kan barnevernet bli «bra nok», og løse samfunnsoppdraget sitt på en tilfredsstillende måte, så lenge samfunnsdebatten er ubalansert, med en hovedvekt på alt det som kan sies å ikke fungere?

Jeg mener at det er de kollektive perspektivene som fortjener størst oppmerksomhet, og at det er nødvendig for å løfte debatten opp på et mer realistisk nivå. I langt de fleste saker har barnevernet lyktes med å hjelpe familier og barn. Samtidig er det åpenbart at barnevern er en kompleks øvelse, og at det er et behov for å minimere risiko for feil. Oppnår man det ved å i for stor grad fokusere på en løsning? Eksempelvis kan fremragende individuelle prestasjoner forsvinne når det behandles i neste ledd i hierarkiet. Det hjelper ikke mye at en kontaktperson er høykompetent og har god tid til å snakke med barn, dersom det som kommer fram ikke får tilstrekkelig vekt når tiltak skal velges for eksempel.

Det kan også representere en utfordring for konstruktive dialoger om barnevernets praksis at det er såpass adskilte løsninger som presenteres for å løse problemet/problemene med barnevernet. Et eksempel på dette opplevde deltakerne ved Bufdir sitt juskurs i en storby, da noen av de ansatte kommenterte at de vet hva de skal gjøre, men at det ikke er tid til det. Juristen som var kursholder svarte at det kan handle om måten man organiserer seg på, noe som førte til stor frustrasjon blant flere av deltakerne. Diskusjonen ble stoppet på grunn av mangel på tid.

Jeg håper at denne modellen er fruktbar - det vil si at når du leser et innlegg om barnevernet, så vil du lett kunne si at denne befinner seg en eller annen plass i denne firefeltstabellen. Jeg ønsker også velkommen reaksjoner som tar denne ideen videre, enten for å bevise eller motbevise. Dette innlegget er basert på mine inntrykk av den offentlige debatten, jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å systematisk gå gjennom empiri. Barna våre er for viktige til at vi skal sitte i hvert vårt ekko-kammer og kaste beskyldninger på hverandre.