Gudrun Wiik Larsen, pårørende og sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid, master i sosialt arbeid

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Som ansatt i rus og psykisk helsetjenesten (ROP) og langvarig pårørende til person med ROP-lidelse sitter jeg på en god del erfaringer omkring erfaringskonsulentfunksjonen og tillater meg å komme innspill i debatten om erfaringskonsulenter.

Det er endringsprosessen fra rusmiddelmisbruker til rehabilitert rusmiddelmisbruker som utgjør den vesentligste kvalifikasjonen for å bli ansatt som erfaringskonsulent. Med i beregningen må den sosiale kapitalen erfaringskonsulenten har ervervet fra sin bakgrunn i rusmiljøet, også tas med.

De fleste med rusrelaterte problemer forteller om negative erfaringer fra rusmiddelmiljøet: Et miljø med vold og overgrep, spesielt der personer har opparbeidet seg narkotikagjeld. Folk angir hverandre til politiet for å få straffe- rabatt. Hierarki, status og tidligere bindinger til rusmiljøet kan under gitte omstendigheter komplisere samarbeidet og maktbalansen mellom brukere og erfaringskonsulenter.

Det at erfaringskonsulentene kommer inn på journalsystem kan være problematisk med tanke på tidligere tilknytninger og relasjoner til rusmiddelmiljøet. Spesielt er det uheldig dersom det inntreffer tilbakefall til rusmidler hos erfaringskonsulenten. At det hersker en indre justis i rusmiddelmiljøet er forhold helse- og velferdstjenesten i større grad burde ta høyde for, både ved ansettelser av erfaringskonsulenter og i rusrelatert arbeid for øvrig.

Erfaringskonsulentposisjonen gis makt til å definere hvor listen skal legges for å få til endringsprosesser. Dersom listen legges ut fra erfaringskonsulentens subjektive preferanser og erfaringer, kan det slå veldig galt ut. Personer som har sin kompetanse kun i egenerfaring kan lett ta utgangspunkt i at det som var til hjelp for dem, også er til hjelp for andre.

Illevarslende om erfaringskonsulenter i rusbehandling

Erfaringskonsulentstillinger lyses ut på linje med andre stillinger og det stilles krav til dokumentert rusfrihet over et visst antall år. Noen spør hvor lenge egenerfaring anses som gyldig. Blir den på et tidspunkt utdatert? Jeg stiller spørsmål om hvorvidt det å være erfaringskonsulent like mye er for erfaringskonsulentens egen recoveryprosess. Brukerstemmer og personer med egenerfaring har mye å tilføye rusfeltet. Spørsmålet er hvordan egenerfaringen best kan forvaltes.  

De fleste erfaringskonsulentene har gjennomført døgnbehandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), terapeutiske samfunn og 12-trinnsinstitusjoner. De sistnevnte bruker fellesskapet som metode og inkluderer i stor grad likemannsprinsippet i behandlingen. Mange erfaringskonsulenter har også tilknytning til recovery-nettverk, og recovery-orientering har etter hvert og i stor grad fått innpass i den offentlige ROP-tjenesten.

Det at den sosiale kapitalen hos erfaringskonsulenter i stor grad er ervervet fra disse institusjonene og nettverkene, betyr at premissene for behandling legges deretter og at resultatene derfra applauderes og defineres som suksessfaktorer. Det at disse i stor grad blir premissleverandører i behandlingen har sannsynligvis ført til skjevfordeling av ressurser innenfor behandlingsapparatet, i disfavør av ROP-pasienter med de mest omfattende hjelpebehovene.

Forventninger og krav i nevnte institusjoner er for høye til at de med de mest omfattende hjelpebehovene når opp. De stiller i varierende grad urealistiske krav til denne pasientgruppa, som eksempelvis å eksponere seg i grupper, være i aktivitet, herunder fysisk aktivitet, krav til selvinnsikt og selvrefleksjon i grupper m.m. Terapeutiske samfunn og 12-trinnsinstitusjoner har ofte en mer konfronterende stil enn mange kan tåle. Samtidig er det i mange av disse institusjonene ikke nok fokus på den psykiske lidelsen, og derfor gis det heller ikke god nok hjelp for denne. Så godt som ingen TSB-døgninstitusjoner tar imot personer som står på B-preparater, eksempelvis beroligende midler. Siden det stilles krav om å gå av slike preparater for å få døgnplass, skjer avrusningen ofte for raskt til at mange blir friske nok til å gå videre inn i TSB-døgnbehandling. Dersom kravet opprettholdes, bør det brukes lengre tid på avrusningen og det bør gis rom til å fortsette nedtrappingen inn i selve døgnbehandlingen. Dette innebærer at listen for døgnbehandling legges ut fra de «friskeste» ruspasientene sine behov og premisser. Overført til somatikken kan det kanskje sammenlignes med at det er enklere å kurere for eksempel en blindtarmsbetennelse enn en alvorlig kreftsykdom.

Erfaringskompetanse i rustjenestene må anerkjennes

Det har ennå ikke kommet på plass god nok integrert behandling, det vil si samtidig hjelp for psykisk lidelse og ruslidelse. Mange av disse er høyst oppegående og velfungerende med riktig behandling og medisinering og når det ikke stilles for store og urealistisk krav ut fra de friskeste pasientenes premisser. Mange trenger kun å få være i fred fra mas og kav, med god nok omsorg, behandling og de rette rammebetingelsene, over tid.

Langtids døgnbehandling reduseres både i TSB og psykisk helsevern, noe som rammer de mest hjelpetrengende. I ROP-retningslinjen fremkommer det at det er psykisk helsevern som skal gi hjelp til de til dels alvorlig psykisk syke ROP-pasientene. Psykisk helsevern er ikke rigget for å gi god nok integrert behandling. Det innebærer at mange av de mest behandlingstrengende ender opp som svingdørspasienter innenfor psykisk helsevern. En del ender også opp i fengsler.