Jimmy Gonzalez

Klinisk barnevernspedagog og familieterapeut

At vi er inne i en endring i barnevernsfeltet hvor vi legger mer vekt på det biologiske prinsippet, framfor det psykologiske prinsippet, virker å være mer en realitet enn bare en følelse.

I dag finner man knapt nyere faglitteratur innenfor barnevernsfeltet som ikke har egne kapitler om det biologiske prinsippet, og de snakker både varmt og nesten litt obligatorisk om hvor viktig det er å ikke glemme mor, far og øvrig familie. Og med rette! Biologiske foreldres betydning i egne barns oppvekst kan i mange tilfeller ikke overvurderes nok.

Jeg kan ikke tro annet enn at «smekkene» fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i form av fellelse i flere barnevernssaker mellom 2016 og 2020 var en retningsendrende nødvendighet. I dag er nok «alle» enige om at dommene var riktige, og samtidig avgjørende for at det har skjedd positive endringer i barnevernsfeltet i ettertid. De viktigste endringene kan sies å være at biologisk familie har fått større vern på flere områder.

Når det er sagt, så er det tid for å etterspørre hvor det psykologiske prinsippet er blitt av i denne heisaturen av en utvikling. Det er viktig å løfte opp igjen den emosjonelle biten som en nødvendig motvekt til det biologiske prinsippet før hjelpeapparatet igjen limer seg fast på en side av kunnskapsgjerdet.

Ha det helt klart, det er ikke slik at blodsbånd er sterkest i alle sammenhenger. Barn har selv kontaktet barnevernstjenester og bedt om hjelp til å komme seg vekk fra foreldre, onkler og tanter med flere som utøver omsorgssvikt. Og barn som ønsker å beskyttes fra egen familie, har faktisk også krav på å bli beskyttet. Dreiningen vi nå ser på fagforståelse og holdninger, har fått noen kretser til ironisk nok kalle den nye barnevernsloven for «familievernloven».

Er det slik at det psykologiske prinsippet er i ferd med å tape terreng til det biologiske prinsippet på måter som også utfordrer prinsippet om barnets beste?

Barnets beste består av mange barnefaglige prinsipper. Kanskje står likevel retten til medbestemmelse igjen som det sterkeste. Uten mulighet til medbestemmelse så blir de andre prinsippene stående litt maktesløse. Når et barn søker trygghet, skal det gis trygghet, uavhengig av hvem det søker beskyttelse fra. Barnets beste handler også om grunnleggende trivsel, og derfor også retten til å fortelle oss hvor de egentlig ønsker å bo! Er hjelpeapparatet i dag mer tilbørlig til å akseptere at barnet velger foreldrene selv når vi vet at de kan stå i et umenneskelig dilemma hvor de må velge mellom biologiske foreldre eller permanent trygghet?

EMD-dommene har selvfølgelig hatt innvirkning på endringen vi ser på barnevernsfeltet, men er ikke eneste forklaring. Noe av årsaksforklaringen finner vi også i biologisk forankret forskning.

Før var utviklingsteorier veldig i fokus når man vurderte saker innenfor barnevernet, og vi så på dem med relasjonelle briller. Vi vurderte hva slags innvirkning relasjoner hadde på enkeltindividet, og vi så mer på sosialt samspill og utvikling som sosiale konstruksjoner. Spesielt innenfor små- og spedbarnstenkningen var man ganske bestemt på å skape mest mulig ro rundt tilknytningen mellom småbarn og nye foresatte etter en flytteprosess. Noe som gjorde det til at flere biologiske foreldre ble satt på sidelinjen. Det tør man ikke gjøre i dag.

I dag vil jeg si at fokuset er mer rettet mot nevrobiologien og hjernens utvikling ved eksempelvis omsorgssvikt. Fagfolk følger mer med på stressreaksjoner og biologiske konsekvenser av omsorgssvikten.

Det legges betydelig vekt på biologiske bånd til foreldre og biologiske konsekvenser om det skulle skje et tilknytningsbrudd. Kanskje også framfor å se mer på konsekvenser av måtte stå i vanskelige omsorgsmiljøer over tid? Jeg bare utfordrer.

Både John Bowlby, Mary Ainsworth og vår alles kjære Kari Killén har snakket varmt om den subjektive betydningen i tilknytningsrelasjoner, og den litteraturen er langt fra gått av moten.

Sannsynligvis er det som skjer i dag en forventet utvikling i faglig forståelse og holdning hos hjelpeapparatet, og det kan jeg leve godt med. Jeg er godt kjent med at brudd på genetiske bånd kan gi skader på et ungt sinn, men da mener jeg vi først og fremst snakker om brudd etter elendig planlegging fra vår egen side. Barn er selvfølgelig forskjellige, men veldig mange besitter et stort repareringspotensial, og takler mye om de fort kommer inn i en strategisk, forutsigbar og troverdig prosess. Relasjonsbrudd med biologiske bånd er ikke nødvendigvis verre enn brudd med signifikante andre, og begge typer brudd kan i mange tilfeller repareres.

Mitt poeng er ikke å sette disse to prinsippene opp mot hverandre. Familie er viktig, men det er også subjektive opplevelser og emosjonell trygghet. Personlige historier og forskning har lært oss at trygghet kan gis av hvem som helst, uavhengig av kjønn, religion, språk og andre kulturelle ulikheter.

Faglitteraturen henviser utrettelig til vitenskapsteorien i sine utgreiinger, og jeg kjenner til at flere lokale barnevernstjenester bruker vitenskapsteoretiske retninger som fenomenologien, hermeneutikken og sosialkonstruktivismen som viktige innspill i sitt kunnskapsgrunnlag i undersøkelsessaker. Fellestrekkene for disse retningene er at tilknytning og omsorg ikke bare er biologiske prosesser, men også sosiale og kulturelle fenomener. På samme måte som at relasjonell trygghet konstrueres gjennom erfaringer og samhandling, og ikke gjennom genetikk.

Ved å fortsette å være grundige i våre helse- og sosialfaglige vurderinger, kan vi kanskje slippe en høylytt etisk diskusjon om dette det neste tiåret.