Magnus Westbye, rådgiver i For velferdsstaten og sosialarbeider

Rødgrønn valgseier betyr fire nye år til å styrke og videreutvikle velferdstjenestene våre. Men skal vi utnytte muligheten, trenger vi en kritisk forståelse av de kommersielle velferdsselskapenes strategier for å framstå som nøytrale kunnskapsleverandører. Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være.

Da jeg for en tid tilbake deltok på Arendalsuka, forventet jeg som sosialarbeider lite faglig påfyll. Det er selvfølgelig lærerikt å bivåne det utrolige psykososiale miljøet Arendalsuka utgjør, men jeg var ikke der for sosialfaglig kompetanseheving. Jeg var der for å forstå de kommersielle velferdsaktørene.

Til min overraskelse endte jeg likevel på et arrangement som traff kjernen i en av vår tids store sosialfaglige utfordringer: ungdomskriminalitet, sett gjennom institusjonsbarnevernet. En psykologspesialist belyste hvordan vi kan forstå barn som utøver vold, miljøterapeuter delte erfaringer fra Oslo, og Landsforeningen for barnevernsbarn ga sitt perspektiv. Det var lærerikt, og jeg gikk derfra faglig styrket. Det var bare én hake: den kommersielle aktøren Stendi sto bak arrangementet.

Problemet var altså ikke arrangementets faglige innhold, men at Stendis seminar utgir seg for å være rent faglig, når det skjer i et svært politisk ladet rom.

Som For velferdsstatens nye notat viser, er Stendi Norges fjerde største velferdsprofitør. I 2023 omsatte selskapet for nesten 2,4 milliarder kroner og utbetalte anslagsvis 185 millioner i utbytte til sine eiere. Stendi er eid av det svenske konsernet Ambea Ab, hvor største eier er Bolero Holding Sarl, et internasjonalt finansselskap med kontorer i Sveits og Luxemburg. Stendi er en kommersiell aktør som driver skattefinansierte velferdstjenester med mål om profitt for eierne, og gjør det med stort hell.

Stendis rolle i velferdstjenestene og deres profittmuligheter er politiske spørsmål. Derfor er Stendi også en politisk aktør, med politiske mål om markedsandeler i tjenestene og innflytelse over politikkutviklingen. Det betyr at vi må forstå det de gjør i en politisk kontekst.

De kommersielle velferdsaktørene har mange strategier for å oppnå sine politiske målsettinger. Et av dem er – paradoksalt nok – å ikke være politisk. Hvis Stendi kan framstå som en nødvendig kunnskapsleverandør heller enn politisk aktiv velferdsprofitør, kan de øke sine markedsandeler og oppnå betydelig makt over fagutviklingen i sektoren. Stendis fagformidling i Arendal er del av deres markedsføring og omdømmebygging, og de har store ressurser til å gjøre det. I Arendal foregikk seminaret i et stort, stappfullt lokale, med Leo Ajkic som innleid møteleder.

Strategien ble satt på spissen av Stendis direktør for barnevern. Da hun under arrangementet ble spurt om det spiller noen rolle for Stendi hvem som sitter med regjeringsmakt, understreket hun at dette ikke skulle være en politisk debatt. Midt på Norges mest politiserte arena, mens hun delte scene med statssekretær fra Arbeiderpartiet og stortingsrepresentant fra Høyre, ble politikken altså skjøvet i bakgrunnen. Ved å avpolitisere Stendis rolle som kommersiell aktør, kan Stendi som kunnskapsformidler tre fram.

Denne legitimeringsstrategien må vi gjennomskue. Kunnskapsutvikling er bra, men vi må være årvåkne for hvordan politisk nøytral og faglig kunnskap brukes for å oppnå de kommersielle aktørenes mål. Stendi er et tydelig eksempel, men langt ifra de eneste. Kommersielle aktører bruker strategien aktivt, enten navnet på logoen er Stendi, Norlandia eller Humana. De etterstreber en forsterka rolle i velferdstjenestene, politikk som legger til rette for kommersiell drift og profitt. Det er negativt for både tjenestene vi jobber i og forholdene vi jobber under.

Her er tre eksempler på hva det vil bety:

• Kommersialisering gir dårligere lønnsvilkår. Velferdstjenesteutredningen (NOU 2020:13) viste at gjennomsnittslønna hos en kommersiell barnevernsaktør som Stendi er 10 prosent lavere enn for ansatte i offentlig barnevern. Samtidig må man jobbe 35 døgn mer i året med de kommersielles medleverturnus, enn med det offentliges langturnus.

• Kommersialisering skaper økte forskjeller. De kommersielle aktørene seiler på en bølge av formuesulikhet, på ansattes bekostning. Mens lønns- og arbeidsvilkårene systematisk presses ned, tjener velferdsprofitørene gode penger.

• Kommersialisering gir dårligere kvalitet. Velferdstjenester av høy kvalitet krever ressurser til ansatte i førstelinja og god offentlig organisering, ikke markedsstyre. For å sette kvalitet i sentrum må vi styrke samarbeidet mellom tjenester, lokalsamfunn og innbyggere, ikke stykke tjenestene opp og leke butikk og marked, som de kommersielle aktørene mobiliserer for.

Jeg har selv jobbet hos en kommersiell barnevernsaktør, og dette handler ikke om fagligheten til enkeltansatte. Det handler om at vi som kollektiv ikke må la oss blende av de kommersielle aktørenes kunnskapsfasade. Godtar vi premisset om at Stendi og andre kommersielle aktører er viktige tilretteleggere for kunnskapsformidling, gjør vi oss selv en stor bjørnetjeneste. Det vil på lang sikt gi negative konsekvenser for fagligheten, arbeidsforholdene og tjenestene vi jobber i. De kommersielle velferdsselskapene er ikke nøytrale kunnskapsleverandører, men politisk aktive velferdsprofitører.