Sjur Langeland

Familieterapeut og foredragsholder, driver Mellom husene – en podkast om klokskap i liv og profesjon.

Trenger vi å snakke mer om det som må bæres i arbeid med mennesker, også når det ikke kan løses?

Ansatte i helse- og sosialfeltet går sjelden fra en arbeidsdag med følelsen av at alt er ferdig. Noe blir med videre. Noen ganger også hjem.

En samtale som ikke fikk noen tydelig avslutning. En familie man fortsatt er bekymret for. Et menneske man ikke helt vet om man nådde fram til. En avgjørelse som var nødvendig, men som likevel ikke kjentes god. Ikke alltid som et konkret problem som kan løses, men som en uro, et avtrykk, noe uavklart.

Slik er mye arbeid med mennesker. Det kan være meningsfullt, viktig og faglig krevende. Men det lar seg ikke alltid avslutte på en måte som gjør at man kjenner seg ferdig. Noe kan ikke ryddes bort, måles eller krysses av. Noe må bæres.

Derfor trenger vi å snakke mer presist om hva dette gjør med mennesker over tid.

I helse- og sosialfeltet finnes det mye plikt. Den må være der. Den minner oss om alt det konkrete som må gjøres for at mennesker skal få den hjelpen og støtten de trenger.

Men ved siden av plikten finnes ofte samvittigheten. Den som ikke bare spør om man gjorde det man skulle, men om man gjorde nok. Om man burde fulgt opp litt mer. Om man kunne sett noe tidligere. Om man skulle ha ringt én gang til. Om man burde strukket seg litt lenger.

Plikten kan være tydelig. Samvittigheten er ofte mer diffus og urolig.

Og midt mellom disse står fagpersonen. Ikke som en som mangler profesjonalitet, men som et menneske i et arbeid der det profesjonelle og det personlige stadig berører hverandre.

Det er her jeg lurer på om vi ofte snakker for smalt.

For det er lett å gjøre disse erfaringene individuelle. Som om belastningen først og fremst handler om den enkeltes robusthet, evne til grensesetting eller personlige mestringsstrategier.

Selvfølgelig har hver enkelt et ansvar for hvordan man står i arbeidet. Men hvis vi stopper der, gjør vi problemet mindre enn det er.

Bærekraft i arbeid med mennesker handler ikke bare om individuelle valg. Det handler også om rammer, kultur, fellesskap og språk. Det handler om hva det er mulig å dele, hva det er lov å ikke være ferdig med og hva slags rom som finnes for å tenke høyt sammen om det som ikke alltid går opp.

Mange som arbeider i helse- og sosialfeltet, har mye vilje. De skjerper seg, biter tennene sammen, strekker seg litt lenger og får mye til å fungere.

Men å fungere er ikke det samme som å vare.

Det går an å gjøre alt man skal. Svare, dokumentere, følge opp, møte, vurdere, romme og holde oversikt. Kanskje ser det helt greit ut utenfra. Likevel kan prisen være at noe i en selv aldri får landet. At man stadig går to skritt foran seg selv, videre til neste oppgave, neste menneske, neste situasjon.

Det merkes ofte først et annet sted. I hvor kort pusten blir. I hvor stramme skuldrene er på kvelden. I hvor lite som skal til før man kjenner seg irritert eller tom. Og kanskje også i hvordan man møter andre.

Når vi ikke får samlet oss litt underveis, blir det vanskeligere å være både tydelige og varme på samme tid.

Dette er ikke bare et privat anliggende. Det angår kvaliteten i arbeidet. Det angår relasjonene. Det angår hvordan vi møter mennesker som ofte allerede befinner seg i sårbare og krevende livssituasjoner.

Derfor bør samtalen om arbeid i helse- og sosialfeltet ikke bare handle om hva ansatte skal mestre, levere og tåle. Den bør også handle om hva som gjør det mulig å bevare varme, klarhet og menneskelig nærvær over tid.

Det som får oss til å vare, er ofte ganske lite og hverdagslig.

Et lite stopp før man går videre. En kollega man kan puste friere sammen med. Et øyeblikk hvor kroppen får komme etter. En kultur der det går an å si: «Dette ble sittende litt i meg.»

Slike ting er ikke luksus. De er heller ikke pynt rundt det egentlige arbeidet. De er vilkår for å kunne være menneske i arbeid med mennesker over tid.

Et viktig bidrag til bærekraft i helse- og sosialfeltet er at vi snakker mindre om robusthet som individuell egenskap, og mer om hvilke rammer og fellesskap som gjør det mulig å bære ansvar uten å bli stående alene med det.

Vi trenger språk for mer enn det som kan løses. Vi trenger også språk for det som må bæres, det som må deles, det som må få en grense, og det som gjør det mulig å vare.

Denne teksten springer ut av arbeidet med podkasten Mellom husene – en podkast om klokskap i liv og profesjon, der jeg utforsker erfaringer mange som arbeider med mennesker vil kjenne igjen: plikt, samvittighet, det uavklarte, grenser og hva som får oss til å vare.