Firdawsa Ahmed, Teamleder og familieveileder, Atlas Kompetanse

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Å veilede en familie med kort botid i Norge gir deg perspektiver. Det tvinger deg til å sette din egen kultur i perspektiv. Hva er målestandarden i møte med ulike familier? Hva betyr god nok barneomsorg i møte med en nyankommen familie med fluktbakgrunn? Hvem eier sannheten om god barneomsorg? Når vi møter nye omsorgspraksiser, er det viktig å inneha kunnskap om kultur, migrasjon og klasse for å klare å skille mellom det bekymringsfulle og det ukjente i oppdragelsen.

Barneoppdragelse er et kulturelt betinget fenomen. Den normative norske oppdragelsen er i hovedsak basert på kunnskap fra psykologi, pedagogikk og juss, med et individualistisk utgangspunkt. Mange flerkulturelle barn kommer fra hjem der synet på barn, foreldrerollen og barneomsorg er fundert i andre verdisett, normer og en kollektivistisk forståelse av familieliv. Dette bidrar til misforståelser mellom flerkulturelle familier og offentlige tjenester.

Hva sier foreldrene?

Mange familier er glade for å ha kommet til Norge. Foreldre nevner spesielt ønsket om et bedre liv for deres barn.  

Memory Jayne Tembo har i sin avhandling (2020) forsket på hvordan innvandrerforeldre opplever den norske velferdsstaten og barnevernstjenesten. Funn fra Tembos forskning viser at foreldrene opplever kontakten med barnevernstjenesten som svært stressende. Det gjelder både i forholdet til saksbehandlere, saksgangen og hvordan foreldrene oppfatter hjelp fra barnevernstjenesten.  

I veiledning av foreldre er det derfor viktig at det forklares hva barneoppdragelse bygger på i Norge. Definisjonen av god omsorg er preget av et høyt velferdsnivå. Grunnleggende behov som mat, bosted, trygghet og sikkerhet blir ansett som en selvfølge. Hvis foreldre i Norge ikke har mulighet til å dekke disse behovene, hjelper myndighetene til. Mange flyktningfamilier som har kommet til Norge har i mange år strevd for å overleve. Å dekke grunnleggende behov har vært en kamp. En far vi veiledet fortalte at han hver eneste morgen i flyktningleiren la en plan for hvordan han skulle sikre dagens måltid til barna. Hver eneste morgen i fem år.

Å forstå migrasjonens betydning for en familie

Familieliv kan også påvirkes av forhold som ikke har med kultur å gjøre, men med tilpasninger til et nytt samfunn. Carlos E. Sluzkis migrasjonsprosess består av faser og beskriver hva som skjer når et menneske flytter fra sitt hjemland og må leve livet i et annet. I arbeid med familier kommer migrasjonsprosessen til uttrykk på ulike måter. I arbeidet ser jeg at barn og ungdom omstiller seg raskere enn sine foreldre, og at de etter hvert befinner seg på ulike faser i migrasjonsprosessen. Dette kan føre til generasjonskonflikter mellom foreldre og ungdom. Ungdommene tar til seg mer av den norske kulturen enn deres foreldre, og utfordrer kulturelle praksiser.  

Lav sosioøkonomisk status kan bidra til utfordringer i familier. Noen familier har mindre inntekt enn det de tidligere har hatt, mens andre familier disponerer midler for første gang på lenge. Foreldre forteller om forpliktelser til nær familie i hjemlandet. Det er ingen offentlig tjeneste der som kan forsørge eldre og sårbare familiemedlemmer. Det er familiens ansvar. En mor forteller at det enkelte måneder har stått mellom å sende matpenger til bestemor eller sørge for at barna får utstyr til fritidsaktiviteter. For familiene som står i dette er ikke løsningen selvsagt, men foreldre får ofte beskjed om at hensyn til barn skal veie tyngst.

I mange tilfeller bidrar migrasjon til endring i familiemønster og kjønnsroller. En far fortalte meg at han er positiv til likestillingen i Norge. Men han undret seg over samfunnets forventninger til ham. «I Norge snakker dere mye om rettigheter. Dere snakker om kvinnerettigheter, om barnas rettigheter, dyrenes rettigheter. Visste du at hunder har pass i Norge? Jeg hører ikke så mange snakke om mannens rettigheter.» Han var tidligere den som forsørget familien. En rolle han ble anerkjent for og som han var stolt av. Den første tiden i Norge opplevde han å ikke bli sett for den han er. I landsbyen i hjemlandet kjente samtlige til han og hans butikk. Han opplevde at han hadde tapt den delen av identiteten fordi ingen kjente han som eier lenger. Så hvem var han nå?

Så, hvordan kan vi jobbe med disse familiene?

Zemir Popovac skriver i en artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (2020) at opplevelser under krig og flukt har stor betydning, men at påkjenninger som flyktninger utsettes for i landet de bosettes har like mye å si for utvikling av psykiske vansker. En mulighet for å forebygge postmigrasjonsvansker, vansker som dukker opp etter flukten, er å bli kjent med familiens ressurser og erfaringer, så vi kan bære familiens historie. Flyktningene mister denne identitetsforankringen, dette speilet på hvem de var før de kom til Norge. Deres historier og ressurser bør derfor anerkjennes, lyttes til og få plass i veiledningen.

Mange flyktningfamilier er ikke vant til at det kommer myndighetspersoner og vurderer deres omsorgsevne eller gir veiledning. Valg av tiltak er av betydning. Det bør brukes god tid på å forklare, gi systemforståelse og bygge tillit. Før det settes inn endringstiltak er det viktig å få tak på hva det er ved familielivet som kan forstås gjennom kultur og hva som kan forklares med andre mer situasjonsbetingede faktorer på grunn av migrasjon. Flyktningfamiliers hjelpebehov kan derfor være sammensatt og uuttalt.

I en ny hverdag vil flyktningforeldre gjøre seg nye erfaringer, som former deres holdninger og tilpasninger. Et viktig verktøy i denne prosessen er foreldrekurs i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger. Gjennom samtaler og fortellinger om foreldreskap forener foreldrene ulike oppdragelsesverdier og forventninger i en ny tilværelse.

Migrasjonsprosessen tar tid. Den er ulik for hver person. Den er ulik for hver familie. Det er viktig å anerkjenne at overgangen fra et liv i en flyktningleir til et liv i Norge kan til tider oppleves kaotisk. Vi må anerkjenne og normalisere kaoset samtidig som vi jobber sammen med familien for å få til en mer strukturert hverdag.