Knut Storberget

Leder av ekspertgruppen for tiltak for barn og unge som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

Erik Stene

Leder av institusjonsutvalget, NOU 2023:24

I det siste har vi sett svært alvorlige hendelser der barn begår alvorlig kriminalitet. Politiet avdekker tette forbindelser mellom kriminelle nettverk i inn- og utland. Konsekvensene kan være svært alvorlige, både for de som rammes, for storsamfunnet og for tilliten til myndighetene. Hvordan vi som samfunn skal håndtere dette må derfor tas på største alvor. Situasjonen vekker kraftige følelser, men vi må holde hodet kaldt.

I Norge bor det 400.000 barn mellom 12 og 17 år. Av disse har rundt 800 vært siktet for gjentatt kriminalitet, og rundt 100 av dem kan trenge de mest inngripende tiltakene. De fleste barn i Norge er altså ikke kriminelle. Det gjelder også de om lag 1000 barna som bor på barnevernsinstitusjoner.  

Det er ikke slik at alle tilhører kriminelle gjenger, som man kan få inntrykk av gjennom media. Denne typen stigmatisering fører til at vi skyver barn som allerede har krevende liv ytterligere ut av samfunnet. Det kan skape enda farligere situasjoner.

Samtidig må vi handle der det er nødvendig. Regjeringen foreslår at alle barnevernsinstitusjoner skal kunne låse døra, nekte besøk og inndra mobiltelefoner når det er nødvendig for å hindre barn i å skade seg selv eller andre.

Vi er glade for at mange av våre forslag følges opp gjennom kvalitetsløftet for barnevernet. Men mer tvang alene er ikke nok. Institusjonene må også være fleksible nok til å tilpasse seg barnas behov, ha et godt faglig innhold og ha den nødvendige tilgangen på ambulante helseteam. Det er positivt at den nye modellen prøves ut på fire institusjoner, men det er et stort behov for en langsiktig plan for helhetlig omstilling av institusjonstilbudet.

Barnevernets oppgave er å gi barn som trenger det omsorg og utviklingsstøtte. Å beskytte befolkningen mot kriminalitet er politiets og kriminalomsorgens ansvar. Dette skillet ligger også til grunn for kvalitetsløftet for barnevernet som Stortinget juni i år stilte seg bak. Oppgavene påvirker hverandre: Et godt barnevern gir også samfunnsvern som effekt. For å lykkes må vi klare å tenke begge deler samtidig – ikke enten eller.

Samfunnsdebatten er nå i stor grad preget av diskusjonen om vi skal ha lukkede eller åpne institusjoner. Det er grunn til å nevne at det allerede i dag er adgang til å holde barn tilbake på institusjoner. Som ledere for to offentlige utvalg har vi foreslått tydelige rammer for bruk av tvang. Bruk av tvang i barnevernet skal vurderes individuelt og være begrunnet i barnets beste.

En slik individtilpasset tvangsbruk er tilstrekkelig. Det er stor forskjell på målrettede, tidsavgrensede tvangstiltak vurdert for ett barn, eksempelvis innelåsing eller fratakelse av telefon, og generelt stengte institusjoner der alle låses inne fordi adressen tilsier det. Sistnevnte er i realiteten barnefengsler. Da må vi i så fall kalle det det – og være ærlige på at formålet ikke lenger er barnevern. Så bør forslagene om klargjøring av de individtilpassede tvangshjemlene, mulighet for noe lengre varighet og bedre rettslig kontroll av tiltakene gjennomføres.

Dessuten må vi fortsette med det aller viktigste; forebyggingen. Trygge barnehager og skoler, åpne fritidsaktiviteter, skole eller jobb til de unge, og nabolag hvor folk ser hverandre er de viktigste kriminalitetsforebyggende tiltakene. Det kan fort bli en høy pris å betale om forebyggingen nedprioriteres.

Veien videre krever tre ting. For det første må vi slutte med merkelapper som plasserer alle barn som bor på institusjon i samme bås. For det andre må vi sikre at tvang kan brukes når det trengs, men med tydelig formål, faglig begrunnelse og individuelle vurderinger. For det tredje må vi løfte forebyggingen i hele oppvekstfeltet – ikke bare reparere når alt har gått galt.

Barn er ikke objekter vi skal låse bort. De er mennesker med rettigheter, drømmer, historier og muligheter. De trenger voksne som tar og tør å ta ansvar – i hjemmet, i skolen, i tjenestene og i politikken. Vi skylder dem et samfunn som både beskytter og inkluderer.