Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO)

Dette er Mimmi Kvisviks 1. mai-tale, holdt i Bergen.

I dag markerer vi 1. mai på gater og torg for første gang på tre år. Vi feirer at den norske modellen, med trepartssamarbeidet og fagbevegelsen i front, har tatt oss ut av en historisk krise nok en gang.

For det er det 1. mai handler om, hvordan vi har løst de store utfordringene i fellesskap i over i 130 år.

Siden Haymarket-opptøyene i Chicago 1. mai 1886 har fagbevegelsen stått sammen for å bygge bedre samfunn. Men gode samfunn kommer ikke av seg selv. I 1919 ble åttetimersdagen lovfestet i Norge. I 1957 fikk vi sykepenger som del av folketrygden. I 1977 fikk vi egen lov om arbeidsmiljø. Ikke fordi noen ga oss det, eller kastet det etter oss, men fordi vi kjempet det fram. Velferdsstaten, likeverdssamfunnet, er kommet gjennom modig klassekamp. Gjennom vår kamp. Kamp ført av arbeidere som sto sammen for frihet, demokrati og solidaritet. Av arbeidere som sto opp for trygghet. For seg selv, og for hverandre.

Det betyr på ingen måte at vi er i mål. I Norge øker de sosiale og økonomiske forskjellene. De rikeste ti prosentene eier over halvparten av all eiendom. Samtidig vokser over 115.000 barn opp i fattigdom, som vi fordekker som vedvarende lavinntekt. De som har mest, fortsetter å karre til seg, mens de som har minst blir sittende igjen med smuler.

Åttetimersdagen er under press. Jaget etter fleksible arbeidstider, apper som fungerer som arbeidsgivere og hjemmekontorets okkupasjon av fristedet vårt utfordrer normalarbeidsdagen. Åtte timers arbeid, åtte timers fritid, åtte timers hvile!

Samtidig opplever vi store kutt i folketrygden. Stadig diskuterer vi kutt i offentlige tjenester og ytelser, karensdager ved sykemelding og lavere pensjon for sårbare grupper som ikke står femti år i full jobb. Dette viser at seire vi har vunnet igjennom historien, på ingen måte er hugget i stein.

Arbeidsmiljøloven. Selve arvesølvet til den norske fagbevegelsen har blitt svekket gjentatte ganger de siste årene. Nå er arbeidet i gang med å styrke den og utvikle den. Men vi har lært at vi ikke må ta seierne våre for gitt.

Fremdeles er 1. mai først og fremst en kampdag, kamerater. Uansett hva enkelte måtte mene. Her på Torgallmenningen støtter dere nettopp opp om kampdagen – og dere er mange!

Få kjenner kampen for frihet, demokrati og solidaritet på kroppen mer enn våre kamerater i Ukraina. Daglig brytes folkeretten og internasjonale konvensjoner, i et angrep på demokratiske verdier og menneskeverd. Nå kjemper det ukrainske folket, med livet som innsats, for sin frihet, sin uavhengighet og sin trygghet. Samtidig glemmer vi ikke våre kamerater i Palestina, i Syria og mange andre steder i verden der de lenge har kjempet og kjemper for frihet, demokrati og solidaritet.

Ingen er fri, før alle er fri. Våre verdier er også under angrep. Fagbevegelsen har alltid gått foran og fordømt undertrykkende regimer og støttet folkelige bevegelser.

1. mai er viktigere enn på lenge, kamerater. Det er nå vi står opp for folkestyre og selvbestemmelse, slik fagbevegelsen har gjort i over hundre år.

Når friheten vår er truet, må vi stå sterkere sammen.

Vi står sammen med de som kjemper for frihet. Vi står sammen med de som sloss for demokratiet. Vi står klare i solidaritet for hjelpe mennesker på flukt.

11 millioner ukrainere har nå flyktet fra hjemmene sine. 5 millioner har dratt vestover. Noen ganske få er allerede bosatt i Norge.

Flyktninger utgjør nå rundt én prosent av verdens befolkning. Flere er internt fordrevne. Mange sitter i flyktningleirer som Moria i Hellas, Za’atari i Jordan og Kakuma i Kenya. Omfanget av flyktninger vokser for hver dag i Polen og i Europas aller fattigste land lille Moldova. I Norge er det nå 13 000 ukrainske flyktninger, men vi vet at det sannsynligvis kommer flere.

Når solidariteten er truet, må vi stå sterkere sammen. Vise raushet og gi rom. Vi har en viktig inkluderingsjobb foran oss. Det er en jobb vi tar sammen. For frihet. For demokrati. I solidaritet.

I over hundre år har vi her i Norge bygd en velferdsstat i verdensklasse. Bygd den på likeverd, små sosiale forskjeller, frihet og selvbestemmelse. Velferdsstaten er først og fremst et demokratisk byggverk, vårt viktigste verktøy mot sosial og økonomisk ulikhet.

Sammen bygde vi Nav for å sikre alle et livsgrunnlag. Vi bygde et sikkerhetsnett der vi ikke mister alt om vi blir syke. Vi bygde en inkluderende fellesskole. Vi bygde barnevern og helsetjenester. Vi bygde sosiale tjenester for å hjelpe de som trenger det aller mest.

Vi trenger alle en arbeidsdag å leve med og en lønn å leve av.

Det var fellesskapet vårt som bidro til at de fleste kom seg trygt gjennom pandemien. Det er fellesskapet som sørger for at vi er klare til å hjelpe mennesker på flukt. Men velferdsstaten kom ikke av seg selv, og vi må sikre at den ikke går tapt.

I 1913 opprettet Norge et sosialdepartement for første gang. Sosialpolitikken var en av de viktigste bærebjelkene i samfunnsbyggingen før og etter 2. verdenskrig. Sosialpolitikken var sektorovergripende, så på både årsaken til og konsekvensene av sosiale problemer og løste de på samfunnsnivå.

Slik er det dessverre ikke i dag. De siste tiårene har vi sett en systematisk omdannelse av og nedbygging av sosialpolitikken.

Når stadig flere unge får angstlidelser og depresjoner, er det et samfunnsproblem. Når etniske minoriteter er overrepresentert i fattigdomsstatistikken, er det et samfunnsproblem. Når rusavhengige ikke får hjelp, men blir straffet, er det et samfunnsproblem.

Likevel blir det redusert til individuelle problemer som den enkelte må løse selv eller underlegges individualterapi. Vi løser ikke lenger strukturelle problemer sammen. Vi løser ikke lenger sosiale problemer med sosialfaglig innsats. Det skremmer meg. For det setter demokratiet i fare. Var ikke styrken i fagbevegelsen nettopp at vi løste utfordringene i fellesskap?

Når folk ikke lenger får forståelse og hjelpen de trenger og har krav på, risikerer vi at de faller utenfor. De deltar ikke lenger i fellesskapet. Utenforskap er en stor belastning for den enkelte, for samfunnet, men også en trussel mot et deltakende demokrati. Sosialpolitikken må revitaliseres!

Kamerater! Det er en nær sammenheng mellom demokrati, små sosiale forskjeller og en helhetlig sosialpolitikk. Demokrati handler om at vi alle kan delta på lik linje. Små forskjeller gjør at vi kommer nærmere hverandre. Små forskjeller gjør at vi angår hverandre.

Sosialpolitikk handler om inkludering, kamp mot ulikhet og verdige liv for alle.

Når demokratiet vårt er truet, må vi stå sterkere sammen!

Skal vi klare å gjenoppbygge samfunnet etter koronakrisen og samtidig ta godt imot 100.000 flyktninger fra Ukraina må vi ruste oss for fremtiden. Vi må se helheten i sosiale problemer.

Vi må gjenreise den norske sosialpolitikken.

Vi må gjenåpne sosialdepartementet!

Vi må gjeninnsette sosialministeren!

Kamerater! For å gjenreise sosialpolitikken, er vi helt avhengige av nok sosialarbeidere. Blir lønna for lav og rammene for å utføre et godt arbeid for snevre, risikerer vi at viktig sosialfaglig kompetanse går tapt. Hvem skal da sørge for at personer utenfor arbeidslivet får penger til mat på bordet? Hvem skal passe på barn som ikke har det trygt hjemme? Hvem skal stå opp for tryggheten til dem som trenger det aller mest?

For å fortsette byggingen og vedlikeholdet av velferdsstaten i årene framover, trenger vi nok ansatte med rett kompetanse. Det handler om at noen må stå opp for trygghet, både til de som lever i sårbare situasjoner i Norge, og de som kommer hit til landet.

Årets lønnsoppgjør er det vanskeligste jeg har opplevd som forbundsleder i FO. Våre krav skal sikre økt kjøpekraft for alle, prioritere likelønn, betale for og sikre kompetanse og motvirke lavlønn.

Men krigen i Ukraina skaper usikkerhet i verdensøkonomien og det påvirker lønnsoppgjørene i Norge. I fjor fikk vi ikke engang den lønnsveksten vi avtalte. Det går ikke engang til, kamerater!

Vi trenger en rettferdig lønnsdannelse hvor enkeltgrupper ikke stikker ifra. Vi trenger likelønn mellom kvinner og menn. Vi krever lik lønn for arbeid av lik verdi. Vi må motvirke lavlønn for å hindre arbeidende fattige og gi alle mulighet for å leve verdige liv og delta i samfunnet. Vi må løfte alle, ikke bare noen. Hvor vi ikke bare sikrer oss selv, men sikrer hverandre.

Slik bygger vi likeverdssamfunnet og en helhetlig sosialpolitikk. Slik sørger vi for mindre sosiale forskjeller. Slik bidrar vi til mer selvbestemmelse. Et samfunn bygd på frihet, demokrati og solidaritet.

Vi trenger alle en dag å leve med og en lønn å leve av. Det vurderte vi på fredag ettermiddag at vi ikke hadde fått av arbeidsgivere, verken i stat eller kommune. Derfor var tre brudd i forhandlingene en realitet. Fredag innebar at vi sammen med Oslo kommune, KS og Staten er på vei til riksmekleren, og fristen for å komme i mål er 23. mai. kl. 24.00. La oss håpe at vi da har et resultat vi kan anbefale i uravstemninger. Har vi ikke det er streik en realitet fra morgen 24. mai.

Etter år med svak kjøpekraftsforbedring eller reallønnsnedgang, og ytterligere avstand til privat sektor kan vi i offentlig sektor ikke bære dette. Lønnsutviklingen i offentlig sektor er i stor grad et likelønnsspørsmål og vi aksepterer ikke at vi som samfunn ikke jobber målrettet for å oppnå lik lønn mellom kvinner og menn. Hvorfor skal det være så mye mer betalt for å bygge veier og bruer enn folk og samfunn?

I dag har kvinner vel 87 prosent av menns lønn, og vi vet at det med de siste 20 års utvikling tar 40–50 år å tette likelønnsgapet. Damer, vi aksepterer ikke det! Vi aksepterer i hvert fall ikke at det går feil vei. Vi må løse det vi kan gjennom tariffoppgjør, men i tillegg på vi ha på plass en tempokommisjon – likestillings- og likelønnskommisjon slik at vi kan ta grep som øker tempoet.  

Likelønn er et felles anliggende som vi som samfunn må ta tak i – ta tak i gjennom et samarbeid mellom regjeringen og partene i arbeidslivet. Alle store utfordringer har vi erfaring med at løses i fellesskap. Likelønn er også en spørsmål om å sikre velferdstjenestene arbeidskraft i dag og i morgen. Det har vært og er kvinnene som i hovedsak bærer disse tjenestene. Det kan vi ikke fortsette å klare alene. Vi må alle slutte opp om dem, de som jobber i disse tjeneste og oss alle som trenger de offentlige tjenestene og ytelsene.

For det er det 1. mai handler om: Hvordan vi i fellesskap løser de store utfordringene de neste 100 årene. Skal vi fortsette å kutte i sosiale tjenester og ytelser eller bygge videre i fellesskap? Skal vi begrense folk sine muligheter eller gi alle en sjanse til å lykkes i Norge? Skal vi fortsette nedbyggingen av velferdsstaten eller skal vi stå opp for solidaritet og trygghet for alle?

Det er ikke finansbransjen eller politikere alene som bygger det gode samfunnet. Det er oss alle i fellesskap. Det er gjennom solid trepartssamarbeid. Det er sammen vi er sterke. Det er sammen vi skaper et sterkere demokratisk og solidarisk samfunn. Et samfunn med plass til alle.

Derfor er 1. mai fremdeles en kampdag, kamerater.

Kampen fortsetter. Det er en kamp vi er klare til å ta. En kamp vi er klare til å ta sammen.

Vi kjemper i solidaritet med hverandre og våre kamerater i Ukraina.

Vi kjemper for en velferdsstat med rom for de som trenger det mest.

Vi kjemper for å gjenreise sosialpolitikken som bærebjelken i det norske samfunnet.

Vi står sammen for frihet, for demokrati, for solidaritet.

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

Leve Velferdsstaten!

Leve 1. mai!

Leve friheten!

Leve solidariteten!

Sláva Ukrayíni!