JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Botiltak for rusmisbrukere

Rusmisbrukere i Vestre Toten fikk tilbud om å bo på Kløvertun. Der fikk de bedre oppfølging og en tettere kontakt med nettverket. I hvor stor grad skal målet ved slike botiltak være sosial inkludering?
16.04.2007
15:24
16.12.2013 00:44

Hanne Glemmestad er sosionom fra Diasos 1993, med erfaring fra sosialtjenesten i Oslo og ti år som leder for sosialtjenesten i Vestre Toten kommune. Hun holder på med mastergrad i Velferdspolitikk og har bearbeidet artikkelen fra en oppgave om marginaliseringsprosesser i velferdssamfunnet.

Bolig gir kvalitet

Egen bolig er viktig som utgangspunkt for å delta i et sosialt liv i lokalsamfunnet; man får en tilhørighet til et nabolag og et nærmiljø, man har et sted man kan invitere venner og familie og man har et sted man kan ha private eiendeler; et hjem man kan forme etter eget ønske og hvor man kan trekke seg tilbake og være privat. Dette behovet for trygge og forutsigbare rammer for boligsituasjonen er likt for alle deler av befolkningen – også de som sliter med store sosiale problemer og derved potensielt får problemer med å tilpasse seg boligmarkedet. En bolig av tilfredsstillende størrelse og standard som beboeren ser på som hjemmet sitt, anses viktig for den enkeltes opplevelse av livskvalitet og egenverd (Dyb m.fl. 2004).

I denne artikkelen vil jeg å se nærmere på et botiltak for langtkomne rusmisbrukere som Vestre Toten kommune gjennomførte i perioden 2002 til 2006. Gjennom artikkelen ønsker jeg å belyse hvorvidt botiltaket Kløvertun var en god metode for å oppnå sosial inkludering for beboerne. Som innledningen antyder, er det grunn til å tro at en trygg og sikker boligsituasjon demmer opp for risikoen for at personer blir marginalisert i samfunnet. Hypotesen er at boligen virker positivt inn på beboerens mulighet for sosial inkludering i lokalsamfunnet. Denne tanken var også utgangspunktet for botiltaket Kløvertun. Det er da interessant å analysere hvorvidt dette kan sies å være resultatet av det tiltaket som ble gjennomført.

Marginalitet

Svedberg snakker om marginalitet som en prosess mellom ytterpunktene «förankrad» på den en siden og «utslagen» på den andre siden (Svedberg, 1995). Solheim oversetter dette til norske forhold ved bruk av begrepsparet sosial integrasjon og sosial eksklusjon (Dyb m.fl. 2004).

Denne forståelsen av marginalitet betyr at det skjer en bevegelse hele tiden; Forhold og hendelser i den enkeltes liv eller omgivelser enten medvirker til eller hindrer økende grad av marginalisering.

I sin doktorgradsavhandling om forholdet mellom fattigdom og sosial eksklusjon, tar også Tone Fløtten utgangspunkt i at sosial eksklusjon ikke er en statisk størrelse, men snarere et spørsmål om hvorvidt mennesker faller utenfor en eller flere sentrale områder for sosial interaksjon i samfunnet (Fløtten 2006). Denne forståelsen av marginalitet som en dynamisk prosess mellom ytterpunktene sosial inklusjon og sosial eksklusjon, danner også bakteppet for min videre drøfting av hvorvidt botiltaket Kløvertun var en god metode for sosial inkludering.

Kløvertun

Botiltaket Kløvertun i Vestre Toten kommune ble etablert i 2002 etter initiativ fra sosialtjenesten. Bakgrunnen for oppstarten var behov for et egnet bo- og omsorgstilbud for «slitne» rusmisbrukere i kommunen – i første rekke eldre menn med alkohol- og/eller blandingsmisbruk. Disse brukerne hadde bak seg gjentatte innleggelser på vernehjem og behandlingsinstitusjoner for rusavhengige, og hadde dessuten flere brutte boforhold bak seg. Årsaken til problemer med å bo var gjerne knyttet til åpenlyst rusmisbruk, festing og bråk i boligen, problemer med å holde boligene i skikkelig orden, problemer med å betale husleie osv. Brukerne hadde med andre ord det vi gjerne kaller «dårlig boevne». Samtidig var sosialtjenesten klar over at flere av brukerne hadde til dels store helsemessige problemer – i noen tilfeller også livstruende helseproblemer.

Brukerne vi her snakker om hadde et klart underforbruk av helse- og omsorgstjenester i kommunen, da de til dels unndro seg behandling ved ikke å møte til konsultasjoner hos lege og lignende, og dels fordi helse- og omsorgstjenestene i kommunene var tilbakeholdne med å gi tjenester til dem.

Hybelhuset Kløvertun har 8 boenheter, hvorav 6 har vært bebodd på det meste. En miljøarbeider har hatt det daglige oppfølgingsansvaret for brukerne på huset.

De fleste av beboerne (tre kvinner og seks menn) hadde et blandingsmisbruk som i varierende grad besto av alkohol, piller, heroin og amfetamin. Fire av beboerne var inkludert i Legemiddelassistert rehabilitering og fikk metadon pga. sin dårlige helsetilstand. Alle hadde imidlertid varierende grad av «sidemisbruk». Fellesnevneren for beboerne var at de ikke var tilgjengelig for ordinær behandling innen rusfeltet, og at det ikke var noe mål verken for dem eller hjelpeapparatet at de skulle oppnå full rusfrihet. Målet med botiltaket var derimot i større grad å sikre trygge rammer i form av et stabilt boforhold og en ordnet privatøkonomi.

Botiltaket har vært preget av utfordringer knyttet til beboernes helsemessige problemer; både psykiske og somatiske plager. De har hatt til dels stort behov for individuell oppfølging. I perioder med mye rusing og stadig besøk av kamerater fra rusmiljøet, har dessuten hybelhuset vært preget av uro – naboene har til tider opplevd dette som bråkete og truende. Hybelhuset ligger midt i et etablert boområde i kommunesenteret, og på inngangssiden av hybelhuset er det få meter over til naboene. Naboene har hele veien vært sterkt kritiske til at kommunen har valgt å plassere såpass mange mennesker med rusproblemer i samme bygning uten døgnbemanning.

Botiltaket ble avviklet våren 2006. Hovedårsaken er at det ikke lenger finnes tilstrekkelig antall brukere i kommunen med behov for tilrettelagt botilbud av denne type.

Sosial inkludering – i forhold til hva?

Med utgangspunkt i tanken om marginalisering som en pågående prosess mot enten sosial inkludering på den ene side og sosial ekskludering på den andre siden (Svedberg, 1995), blir det interessant å se hvilke momenter i beboernes liv eller omgivelser som medvirker til prosesser i den ene eller andre retningen. I den videre fremstillingen tar jeg utgangspunkt i den enkeltes tilgang på og deltakelse i samfunnssfærene medborgerskap, markedet og det sivile samfunn. (Fløtten, 2006; kap 8)

Medborgerskap

Norge er et fritt og demokratisk land, hvor alle mennesker som har lovlig opphold skal kunne «(&) leve og bo selvstendig» (Lov om sosiale tjenester, 1993). Alle mennesker skal dessuten ha lik mulighet for deltakelse og påvirkning i saker av felles interesse. Dette gjøres bl.a gjennom demokratiske valg på folkevalgte organer – lokalt og nasjonalt. Det er også stor grad av frihet i forhold til å delta i det offentlige ordskiftet, og ytringsfriheten verdsettes høyt.

Den norske velferdsstaten er videre basert på sjenerøse og universelle velferdsordninger som er tilgjengelig for alle innbyggere i landet. Det betyr at vi i stor grad har krav på tilgang til adekvat bistand, oppfølging og behandling fra offentlig helse-, omsorgs eller sosialtjenester hvis vi skulle få behov for det. Til gjengjeld er det en sterk norm om å bidra inn til fellesskapet ved arbeid og innbetaling av skatt.

Når det gjelder beboerne på Kløvertun hadde disse et generelt underforbruk av offentlige helse-, (omsorgs- og sosialtjenester før de fikk tilbud om hybel. Sosialtjenesten hadde tettest kontakt med brukerne, men dette dreide seg i stor grad om økonomisk bistand eller akutt oppfølging i forbindelse med rusmisbruk. Også innenfor denne etaten var det vanskelig å gi tilstrekkelig og kvalitativt god oppfølging. Mange av brukerne hadde dessuten til dels alvorlige helseplager som ikke ble ivaretatt.

Gjennom botiltaket fikk beboerne ivaretatt sin rett til en trygg boligsituasjon. De fikk dessuten økt tilgang til og forbruk av offentlige hjelpetjenester (både innenfor helse, omsorg og sosial) – alle beboerne fikk for eksempel kontakt med sin fastlege. Bo- og livssituasjonen deres kom inn i såpass strukturerte former at det var mulig å kartlegge behovet og dessuten komme i posisjon til å gi riktig oppfølging og medisinsk behandling over tid. Miljøarbeideren – som var vernepleier med både sosial- og helsefaglig kompetanse – hadde daglig kontakt med beboerne og kunne avdekke problemer og iverksette tiltak langt raskere enn tidligere. Hjelpen ble dessuten bedre koordinert ved at det ble etablert ansvarsgrupper rundt de brukerne som mottok bistand fra flere tjenesteområder. Dette var særlig tilfelle for de brukerne som var inkludert i Legemiddelassistert rehabilitering.

Samtidig medførte en stabil livs- og bosituasjon (og redusert rusbruk) økt evne og interesse for å følge med i media; aviser og TV. Dette gjorde beboerne i stand til å følge med på det som foregikk i samfunnet rundt dem. Ingen av beboerne deltok derimot i det offentlige ordskifte eller stemte ved politiske valg, Ingen av beboerne ønsket å delta på nabomøter og selv ikke når botiltaket ble offentlig «uthengt» i lokalavisen, tok noen av beboerne til motmæle.

Det er grunn til å hevde at beboerne på Kløvertun opplevde å få realisert sine rettigheter som medborgere i samfunnet på en helt ny måte etter innflytting på Kløvertun. Omfanget og kvaliteten på offentlig bistand ble hevet i vesentlig grad. Det ble avdekket et omfattende hjelpebehov hos den enkelte som ble ivaretatt ved koordinert innsats fra tjenestene. Samtidig klarte ikke – eller ønsket ikke – noen av beboerne å realisere sine rettigheter som medborgere i forhold til å opptre på offentlige arenaer for medbestemmelse og innflytelse; for eksempel via media eller i politiske valg. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor utviklingen ble slik, men en mulig årsak kan være manglende forventninger – både fra omgivelsene og fra beboerne selv – i forhold til å engasjere seg i slik virksomhet. Misbrukere er ikke en gruppe som tradisjonelt lar seg høre i det offentlige rom; til det er de alt for stigmatisert og livssituasjonen deres for skambelagt. De offentlige hjelperne knyttet til botiltaket var heller ikke opptatt av å legge til rette for denne type deltagelse.

Markedet

Når det gjelder beboerne på Kløvertun, medførte større grad av ordnede økonomiske forhold – og for noens tilfelle det faktum at miljøarbeider kunne (ledsage dem – at beboerne kunne gå i butikken og kjøpe seg klær, husholdningsartikler og mat slik som «vanlige folk». Dette var en endring i positiv retning. De fleste hadde hatt problemer med lite penger og dårlig økonomistyring tidligere.

Gjennom disponeringsavtalen med sosialtjenesten, klarte de dessuten å spare seg opp midler i perioder som gjorde dem i stand til å kjøpe inn ekstra gaver i forbindelse med fødselsdager i familien, høytider og lignende. Denne opplevelsen av å handle også i økonomisk krevende perioder som for eksempel jula ble opplevd som positivt av flere. Det medførte at de ikke følte seg så utafor med hensyn til levestandard, og at de i større grad kunne delta i forbrukersamfunnet.

Lave trygde- og sosialhjelpsytelser ga imidlertid ikke full tilgang til markedet på lik linje med de mer «pengesterke», slik sett var det begrenset hvor stor grad av sosial inkludering beboerne kunne oppnå innenfor dette samfunnsområdet.

Det private boligmarkedet er et annet marked som våre beboere tidligere var mer eller mindre stengt ute fra – delvis p.g.a. egenskaper hos den enkelte, delvis p.g.a. motforestillinger mot mennesker med rusproblemer i utleiemarkedet. Beboerne er inkludert på boligmarkedet innenfor et begrenset – og offentlig regulert – område.

Når det gjelder arbeidsmarkedet, har dette vært helt stengt for våre brukere over lang tid; flere beboere hadde aldri vært i ordinært arbeid – andre hadde vært ute av arbeidslivet i mange år. Botiltaket Kløvertun endret ikke noe på forholdet deres til arbeidsmarkedet. For en av brukerne gjorde imidlertid de ordna boforholdene – og oppfølgingen fra hjelpe-(apparatet – at han i perioder kunne ta oppdrag på Frivillighetssentralen og dessuten delta i arbeidstrening på et gårdsbruk i kommunen. Men ingen av beboerne oppnådde en positiv effekt av å bo på Kløvertun i den grad at de klarte å tre inn på arbeidsmarkedet og få tilgang på denne viktige samfunnssfæren for sosial inkludering.

Det sivile samfunn

Det sivile samfunn består av et nettverk av relasjoner og personlig kontakt med familie, venner og bekjentskaper. Dette kan handle om uformelle nettverk – slik det gjerne er i forhold til nære venner og familie, eller det kan dreie seg om tilknytning til mer formelle nettverksstrukturer – for eksempel deltakelse i frivillige lag og foreninger, politiske partier eller interesseorganisasjoner. Vår deltakelse i det sivile samfunn er kanskje den viktigste faktoren for opplevelsen av sosial inklusjon, og er avgjørende for den enkeltes opplevelse av livskvalitet (Fløtten, 2006:201). Tilgang til formelle og uformelle nettverksstrukturer vil dessuten være bestemmende i forhold til hvorvidt den enkelte har ressurser å spille på i perioder med behov for støtte av følelsesmessig, praktisk eller økonomisk art.

Alle beboerne på Kløvertun hadde familie – dette var mødre, barn eller søsken som de hadde hatt sporadisk kontakt med gjennom hele misbrukskarrieren sin. Selve botilbudet medførte derfor ikke at de gjenopptok denne kontakten – den hadde vært der hele tiden. Botilbudet medførte imidlertid at kontakten kunne bli noe hyppigere og preget av større kontinuitet og likeverdighet.

Beboerne fikk utvidet sin sosiale kontaktflate ved at de ble kjent med hverandre på huset, og de utviklet etter hvert et samværsmønster hvor de gikk en del på besøk til hverandre, hadde felles måltider og markerte høytider (julaften, 17. mai og lignende) sammen. De var dessuten oppmerksomme i forhold til problemer som de forskjellige kunne slite med, og det var beboerne selv som ofte varslet lege eller ambulanse da det oppsto akuttsituasjoner på huset. Beboerne ble også kjent med hverandres venner. Disse vennene var mennesker – fortrinnsvis fra rusmiljøet – som de hadde hatt kontakt med også før innflyttingen på Kløvertun. Den sosiale kontaktflaten med hensyn til venner ble med andre ord ikke vesentlig utvidet som følge av botilbudet.

Selv om botilbudet førte til større kontakt med og bistand fra profesjonelle hjelpere, var det vanskeligere å koble beboerne til ordinære sosiale treffsteder i kommunen – selv ikke innenfor lavterskel treffsteder for mennesker med psykiske problemer i kommunen var de velkomne. Ingen av beboerne engasjerte seg heller i frivillige lag og foreninger.

I tillegg var det problemer med nabolaget – ingen av naboene tok initiativ til å bli bedre kjent med beboerne eller vice versa! Det var tvert i mot en gjensidig skepsis til hverandres holdninger og intensjoner.

Når det gjelder det sivile samfunn, er det grunn til å konkludere med at beboerne ikke fikk styrket (sin grad av sosial inkludering i forhold til sosial omgang med «vanlige» folk i lokalsamfunnet. Tvert i mot kan det være grunn til å hevde at beboerne ble ytterligere ekskludert fra det sivile samfunn. Beboerne ble mer knyttet til hverandre og utviklet et alternativt sosialt nettverk seg i mellom – og opp mot personer i rusmiljøet for øvrig i kommunen. Denne subkulturen hadde sin positive side ved at de hadde omgang med hverandre, kunne støtte hverandre i vanskelige perioder og dessuten utveksle en del ressurser; låne penger, yte praktisk bistand, dele et måltid mat osv. Nettverket ga imidlertid også god tilgang på ulike rusmidler, og mange opplevde press i forhold til å ruse seg. Dette virket derfor spesielt negativt for de beboerne som prøvde å holde seg rusfrie i perioder.

Vi har nå sett på graden av sosial inkludering for beboerne for Kløvertun målt opp i mot graden av deltagelse i de ulike samfunnssfærene. Hvorvidt et menneske er sosialt inkludert eller sosialt ekskludert er imidlertid vanskelig å avgjøre rent objektivt (Fløtten, 2006: 184). I tilfellet Kløvertun mener jeg det er relevant å drøfte de mer subjektive forholdene ved graden av sosial inkludering hos beboerne fra tre forskjellige synsvinkler: hhv. hjelpeapparatets, brukernes og nærmiljøets synsvinkel.

Hjelpeapparatet

Selve innretningen på botiltaket har medført at hjelpeapparatet har kommet i en bedre posisjon for å gi raskere, bedre og mer samordnet hjelp. For hjelpeapparatets del har det derfor vært en fordel at beboerne har vært samlet innen en bygning, og at en miljøarbeider har vært hovedansvarlig for oppfølgingen på dagtid. Tett kontakt med hver enkelt beboer har dessuten gitt verdifull informasjon om den enkeltes problematikk og helsetilstand, og gjort det mulig å gi mer adekvat bistand. Det er imidlertid en potensiell konflikt mellom hjelpeapparatets behov for tett kontakt for observasjon og tidlig intervensjon, og beboernes behov eller ønske om privatliv og autonomi. Ansamlingen av flere personer med rusproblemer har dessuten som vi har nevnt tidligere, i noen sammenhenger forsterket problemet hos den enkelte.

Det springende spørsmålet er hvems interesser som blir sterkest ivaretatt gjennom innretning på botiltaket – hjelpeapparatets eller beboerens? Hjelpe-( apparatet besitter en makt til å definere problemer og innrette tjenestene sine etter hva de oppfatter som uønskede forhold i samfunnet eller hos den enkelte. Et samlet hjelpeapparat ga i evalueringen av tiltaket tilbakemelding om at de mente botiltaket var vellykket og at det hadde nådd sine målsettinger om tidlig og riktig hjelp.

Fra hjelpeapparatets synsvinkel er med andre ord botiltaket vellykket all den tid tjenestene har kommet til med sine hjelpetiltak. I en slik formulering er det lite rom for nyanser i forhold til graden av vellykkethet – også målt opp i mot graden av sosial inkludering for beboerne. Jeg tar dette som et uttrykk for at hjelpeapparatet har hatt egne faglige interesser i forhold til hvordan botiltaket har vært innrettet med hensyn til form og innhold. I den sammenheng kan man undres over om hjelpeapparatet har satt til side beboernes egne ønsker med bakgrunn i en hypotese om at beboerne selv ikke er i stand til ta vare på seg selv og bestemme graden av involvering fra hjelpeapparatet.

Beboerne

Når vi snakker om sosial inkludering, forutsetter vi at mennesker har behov for eller ønske om kontakt med andre mennesker og sosiale sammenhenger i samfunnet. I tilfellet med beboerne på Kløvertun, er det imidlertid hensiktsmessig å peke på andre, mer grunnleggende menneskelige behov, som må være ivaretatt før behovet for å utvide kontaktflaten gjør seg gjeldende.

I et boligsosialt perspektiv kan det være interessant å ta utgangspunkt i Maslows behovspyramide for grunnleggende menneskelig behov (Ardila i Thyness (red), 2004). Maslows utgangspunkt er at de grunnleggende behovene slik som fysiologiske behov (mat, klær, helse) og behov for trygge og sikre livsbetingelser må være på plass før man retter oppmerksomheten utover med tanke på å dekke behovet for hhv. sosial kontakt, anerkjennelse eller selvrealisering.

I et slikt perspektiv vil det være mindre hensiktsmessig å se på hvorvidt beboerne på Kløvertun i større grad har blitt koblet til de ulike samfunnssfærene; det kan være slik at beboernes dårlige utgangspunkt med hensyn til psykisk og somatisk helse og rusatferd, gjør dem lite egnet til å koble seg på viktige arenaer for sosial inklusjon i samfunnet. I så måte har hjelpeapparatet spilt en vesentlig rolle med tanke på å ruste beboerne til å øke graden av behovstilfredsstillelse på det mer grunnleggende planet.

Dette setter også søkelyset på de personlige forutsetningene hos den enkelte beboer. Det er sannsynlig at beboerne, etter mange års ruskarriere, har tapt – eller aldri tilegnet seg – en del individuelle ferdigheter som er viktig for å kunne bevege seg innenfor en del av de samfunnssfærene vi har sett på.

Dette kan dreie seg om lese- og skriveferdigheter, som bl.a. er viktig i forhold til å holde seg oppdatert på nyheter og politikk. Det kan også dreie seg om mer grunnleggende ferdigheter i forhold til sosial omgang – det vi kan kalle takt og tone. Flere beboere var uvant med å samtale med «vanlige» mennesker, handle i butikken eller delta i møter med hjelpeapparatet for å fremlegge egne ønsker og behov. I så måte vil det være lite relevant å se på sosial inkludering som et mål for botiltaket, all den tid de mer personlige forutsetningen til beboerne kanskje ikke var tilstede for å oppnå dette.

Fra beboernes synsvinkel er det videre interessant å se på hvordan de vurderer sitt eget sosiale nettverk. Det er grunn til å tro at beboerne har et ambivalent forhold til det sosiale nettverket som er gjort tilgjengelig for dem via Kløvertun. På den ene siden har de fått en stabil tilværelse som gjør dem i stand til å holde kontakt med og få besøk av familie, venner og andre beboere på huset – de har opparbeidet seg en sosial kapital med tette og nære relasjoner (Field, 2003).

I John Fields teoretiske fremstilling av sosial kapital tar han utgangspunkt i at alle mennesker trenger sosial tilknytning til andre mennesker for å realisere ressurser både hos seg selv og andre. Han skiller mellom tette, nære og omsluttende relasjoner («bonding») og løse, mer tilfeldige og utovervendte relasjoner (”bridging”) (Field, 2005: 65). Begge formene for kapital er viktige med tanke på å samle sosiale kontakter som kan bistå i ulike sammenhenger.

Han peker imidlertid også på at den sosiale kapitalen kan ha en negativ effekt – både for den enkelte og for samfunnet for øvrig. Dette er en normativ dimensjon i vurderingen av den sosiale kapitalen som det er verdt å se nærmere på også i vårt tilfelle.

Som vi har pekt på tidligere har beboerne fått tette bånd både til de andre beboerne på huset og venner i rusmiljøet for øvrig – nettopp fordi den stabile bosituasjonen legger til rette for det. Denne sosiale kapitalen har imidlertid ikke bare vært til det gode for den enkelte (eller nærmiljøet) – det har bl.a. ført til at noen har fått større tilgang til rusmidler enn de ellers ville fått.

På den annen side har de funnet «likesinnede» hvor de ikke trenger føle på stigmatisering og skam. Spørsmålet er om fordelene med denne formen for sosial kapital oppveier ulempene.

I forhold til dette spørsmålet er det kanskje behov for å være realistisk. All den stund beboerne selv velger sin omgangskrets, vil de trolig holde seg til personer som de føler fellesskap og tilhørighet med. Det ville vært behov for en annen innretning på det boligsosiale oppfølgingsarbeidet dersom målet var å bygge opp alternativ – og fra hjelpeapparatets og nærmiljøets synsvinkel – positiv sosial kapital.

Nærmiljøet

Nærmiljøet i kommunen – og da spesielt nabolaget til hybelhuset – har hatt store problemer med å tilpasse seg beboerne på Kløvertun. For dem har beboerne representert noe fremmedartet og truende, og de har ikke lagt skjul på at de ønsker beboerne flyttet fra sitt nærområde. Denne måte å reagere på finner gjenklang i Jock Youngs teori om det ekskluderende samfunn (Young, 1999).

Young kaller dagens samfunn ekskluderende fordi det undergraver felleskapsforståelsen som preget samfunnet i etterkrigstiden. Det konstrueres distinksjoner mellom «dem» og «oss», noe som skaper grobunn for demonisering av andre. Ansvaret for problemene i samfunnet legges over på de som viser symptomer på problemene – gjerne mennesker på kanten av samfunnet. Risikoen for sosial stigmatisering er overhengende – og kjent fra andre forsøk med botiltak for vanskeligstilte – når flere mennesker med likearta, avvikende atferd plasseres i samme nabolag (Dyb m.fl., 2004).

Naboene gjorde heller ikke forsøk på å bli kjent med eller nærme seg beboerne på noe vis. I flg Young tolererer vi stor grad av ulikhet i det moderne samfunn – bare det ikke skaper problemer for oss (1999). Vi vurderer risiko for oss selv i møte med ulikheten – der risikoen vurderes til å være høy, støter vi folk fra oss.

Det er grunn til å tro at forholdet til nabolaget kunne vært bedre dersom beboerne hadde vært i stand til å knytte sosiale kontakter mot menneskene i nærmiljøet og dersom viljen hadde vært tilstede vice versa. Det er gjerne slik at sikker kunnskap om og redusert sosial distanse til mennesker vi er usikre på, gjør oss mer vennlig innstilt og senker angstnivået.

Hvis dette skulle ha lykkes måtte imidlertid prosessen mot økt inkludering i nærmiljøet vært ført på nærmiljøets premisser. Det sivile samfunnet – her representert ved nabolaget – har sine egne interesser i form av trygghet, oversikt og forutsigbarhet å ivareta. Det er først ved å trygge naboene i forhold til deres bekymringer for bråk og uro – at naboene ville være i stand til å verdsette menneskene bak rusproblemene.

Når det gjelder beliggenheten til hybelhuset, har det blitt pekt på at nærheten til omkringliggende hus i nabolaget har vært en sentral utfordring i arbeidet med å gjennomføre tiltaket på en tilfredsstillende måte. Nabolaget har argumentert for at de ikke er hensiktmessig å samle så mange personer med rusproblemer på et sted, og at deres tilstedværelse forringer kvaliteten på bomiljøet.

Den sentrale beliggenheten har imidlertid medført nærhet til og økt bruk av tjenester og servicefasiliteter i sentrum. Det har vært et positivt element for beboernes mulighet for å delta i vanlige samfunnsaktiviteter som å handle, oppsøke lege, få besøk av venner og familie osv. Selve beliggenheten har med andre ord bidratt til både ytterligere marginalisering ved at beboerne er utsatt for stigmatisering fra nabolaget, samtidig som de på grunn av den fysiske beliggenhet har kunnet tre inn på noen arenaer for sosial inkludering som de tidligere hadde sparsommelig tilgang til.

Kryssende prosesser

Hvis vi igjen tar utgangspunkt i Sverdbergs modell for marginalisering (1999), vil vi se at beboerne har hatt en del kryssende prosesser både i retning sosial inklusjon og sosial eksklusjon. Opprettelsen av hybelhuset må sies å være et forsøk på sosial inkludering og normalisering av en marginalisert gruppes forhold til lokalsamfunnet.

Som vi kunne se av den foregående drøftingen er det imidlertid grunn til å stille spørsmålstegn ved graden av sosial inkludering som beboerne på Kløvertun oppnådde som følge av botiltaket.

Det kan virke som botiltaket har hatt begrenset effekt i forhold til å inkludere beboerne i de ulike samfunnssfærene. De har riktignok fått en anstendig bolig og bedre tilgang på hjelpeapparatet, de har fått en ordnet økonomisk situasjon som gjør dem i stand til å opprettholde en rimelig levestandard. De har imidlertid ikke deltatt i større grad i ordinære sosiale samhandlingsarenaer; ikke engasjerer de seg i politisk eller frivillig arbeid, ikke har de utvidet sitt sosiale nettverk mot familie eller nye (rusfrie) venner. Tvert i mot har botiltaket i så måte ført til en sterkere tilknytning til andre personer med rusproblemer – både på huset og i kommunen for øvrig.

Botiltaket har dessuten ført til at beboerne har blitt mer synlige for sine omgivelser ved at de er samlet ett sted, og dette har medført at de er blitt utsatt for stigmatisering og sterk kritikk for sin livsførsel – ikke minst fra naboene i nærmiljøet.

Målet om sosial inkludering kan imidlertid oppleves lite hensiktmessig all den tid beboerne har et svakt utgangspunkt med hensyn til personlige forutsetninger. Det kan være grunnlag for å hevde at beboerne var sosialt ekskludert i utgangspunktet, og at bevegelse i retning sosial inkludering derfor nødvendigvis må gå via en lengre periode som mer eller mindre marginalisert sett i forhold til de ulike samfunnssfærene.

Videre mener jeg det er viktig å holde opp verdiaspektet i dette spørsmålet; er det viktigere for samfunnet at brukerne blir sosialt inkludert basert på vår forståelse av hva som er normal deltagelse i samfunnet, enn at de rent subjektiv opplever sin livskvalitet som bedret ut i fra egne forutsetninger og individuelle behov?

Hvis det siste – det individuelle aspektet – blir viktigst, kan det være mer hensiktmessig å måle resultatet av botiltaket Kløvertun opp mot et skadereduksjonsperspektiv hvor den enkeltes opplevelse av helse og mestring kommer i fokus.

Litteraturliste:

Dyb m.fl, 2004: Sosialt perspektiv på boligpolitikken(Abstrakt forlag

Field, J, 2003: Social Capital(Routledge

Fløtten, T, 2006: Poverty and Social Exclusion – Two Sides of the Same Coin? ( Fafo-rapport 487

Rundskriv I-1/93 Lov om sosiale tjenester. (Sosial- og helsedepartementet

Svedberg, L., 1995: Marginalitet – ett socialt dilemma.(Lund, Studentlitteratur

Thyness P. (red), 2004: Boligsosialt arbeid(Kommuneforlaget

Young, J., 1999: The Exclusive Society.(London, Sage

16.04.2007
15:24
16.12.2013 00:44