Anmeldt av: sosionom Geir Morten Andresen

Boka er ment som et tverrfaglig bidrag til diskusjonen om hva slags psykisk helsearbeid vi har og ønsker å ha i et nordisk demokrati. Boka søker å belyse etiske problemstillinger innen fagfeltet. Dette med tanke på faren for at enkelte kan oppleve krenkelser i møte med hjelpeapparatet. Forfatterne har ulik bakgrunn, og anlegger filosofiske, etiske, teologiske, samfunnsvitenskapelige, juridiske og helsefaglige perspektiver.

Boka er delt inn i fem deler skrevet av fem forskjellige forfattere. Første del tar for seg begreper som kunnskap og makt innen feltet psykisk helse. Andre del tar for seg pårørende og pasientnære perspektiver. Tredje del tar for seg møtet og samtalen. Del fire tar for seg samhandling, faglighet og institusjon og femte del rettslige og etiske perspektiver.

Helsepersonell har i stor grad behersket det rådende språket innen feltet psykisk helse, vært i besittelse av fagkunnskapen og dermed også definisjonsmakten. Forfatterne gir et bilde av at denne maktposisjonen nå er utfordret både av erfaringskunnskapen og det flerfaglige profesjonelle fagmiljøet. De legger videre vekt på at det vil være hensiktsmessig at relasjonen mellom fagpersoner og brukere blir oppfattet som komplementær og ikke symmetrisk, da en komplementær relasjon i større grad vil være mer kreativ og skapende.

Forfatterne legger vekt på begrepet anerkjennelse og hva det å bli anerkjent betyr for den enkelte bruker, men også for pårørende. Det å bli sett vil øke pårørendes spillerom i møtet med helsevesenet og den enkelte bruker. Forfatterne mener at profesjonenes medisinske patentforklaringer og kunnskapsmonopolisering er dårlige premisser for samhandling og gjensidig anerkjennelse.

Brukermedvirkning kan være et redskap for å mobilisere egne krefter, mener forfatterne. Dette krever at pasienter ses på som mer enn et case eller en diagnose. Kunnskapsmakten må ikke brukes til å stenge mennesker inne, men åpne for utfoldelse av den kreativitetsformen som mennesker trenger for å oppnå trivsel.

Forfatterne peker på fire sentrale områder som man må være oppmerksom på for å unngå overgrep, avmaktsfølelse og krenkelse hos pasienten: interesse for pasientens fortolkning av religiøse opplevelser, dialog om virkelighetsoppfatning hos pasient og helsepersonell, hva som skjer i diagnostiseringsprosessen og refleksjon over kunnskapsregimer.

I del fire følger vi historien til «Thomas», som har levd et langt liv i kriminalitet og rusmisbruk. Anders Johan W. Andersen , Hans Herlof Grelland og John Lundstøl drøfter videre fordeler og ulemper i forhold til å stille diagnoser. De viser til forskning som viser at den diagnostiske finsorteringen som fremmes både av Verdens helseorganisasjon (ICD-10, 1999) og den amerikanske psykiatriforeningen (DSM-IV-TR, 2000) kan begrense og stigmatisere mer enn å frigjøre og skape forståelse. Historiene om Arnold Juklerød og Wilhelm Frydendal setter dette på spissen. Flere forskere peker også på at denne tendensen til finkategorisering blir forsterket av kommersielle interesser og i mindre grad gjør de profesjonelle lydhøre overfor folks egne erfaringer.

Enkelte deler av boka fremstår som vel teoretiske med mange fremmedord. Andre deler har et lett og ledig språk som er enkelt å forstå. Det kan gjøre boka litt uoversiktlig. Samlet sett er dette en bok som på mange måter gir et godt bilde av den makt helsepersonell har, og den avmakt som mennesker kan oppleve i møte med hjelpeapparatet.

Leseren ledes til mange gode referanser og nøkkelbegreper som man kan ha nytte av hvis man ønsker å fordype seg i de enkelte emner.