Grethe Rossebø, klinisk barnevernspedagog, familieterapeut. Ansatt i Bufetat, men uttaler seg som privatperson

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Barn og unge har en lovfestet rett til øyeblikkelig, nødvendig og forsvarlig helsehjelp. Likevel kan foreldre til barn med spesielle behov og diagnoser, stå overfor en uforholdsmessig stor kamp når de søker hjelp.

Dette kan være foreldre som i utgangspunktet har god omsorgskompetanse, men som kan risikere å måtte gi fra seg omsorgen for barnet sitt. Dette fordi de offentlige helse- og omsorgstjenestene i kommunene ikke har kapasitet eller tiltak nok.

Dette problemet, som ofte har sine røtter i systemiske mangler og byråkratiske hindringer, kan føre til alvorlige konsekvenser for både foreldrene og barna. Å navigere seg gjennom helsesystemet kan være en prøvelse i seg selv. I tillegg motsetter mange barn seg utredning.

En krevende hjemmesituasjon, ventelister, byråkrati og mangel på koordinering mellom ulike helsetjenester, gjør situasjonen uholdbar. Og hvis hjelp etter lov om helse endelig kommer, opplever mange foreldre hjelpen som fragmentert og utilstrekkelig.

Jeg opplever at helse- og omsorgstjenestene i landets kommuner, samt Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) altfor sjelden kan bistå i den grad familien har behov for. Det kan for eksempel være ved å tilby tilfredsstillende avlastning i bolig, innleggelse eller akutt bistand.

Avlastningsbolig tilbys til familier med hjemmeboende barn. Jeg mener det er altfor få slike plasser, kriteriene for inntak oppleves strenge, og det hører til sjeldenheten at en får akutt plass ved uforutsette hendelser. 

Den vedvarende kampen mot systemet fører til utslitte foreldre. De emosjonelle og fysiske belastningene ved å være konstant på vakt, fylle ut skjemaer, delta i møter og argumentere for sitt barns behov, kan være overveldende. Utslitte foreldre kan risikere å oppleve at de ikke lenger har den nødvendige kapasiteten til å ivareta barnas, familiens, eller/og egne primære behov.

Når foreldrene ikke lenger makter å gi god nok omsorg fordi de ikke får tilstrekkelig kompenserende støtte, kan barnevernet bli involvert. Altfor ofte ender det dessverre med at foreldre ber barnevernet om akutt hjelp. Det kan bety hjelp til å flytte barnet utenfor hjemmet fordi foreldrene ser at de som familie ikke lenger kan gi barnet, eller resterende familiemedlemmer nødvendig omsorg og tilstedeværelse.

Dette resulterer i at barnevernet må tilby en alternativ bo- og omsorgsløsning, fordi også barn med rettigheter etter helselovverket har rett til både beskyttelse og til akutt hjelp etter lov om barnevern. Det er ønskelig å unngå akutte plasseringer enten det er etter helselovverk eller etter lov om barnevern. 

Helsedirektoratet, kommunale helse og omsorgstjenester og BUP spiller en avgjørende rolle i dette landskapet. De har ansvar for å sikre at helse og omsorgstjenester er tilgjengelige og effektive for alle, inkludert barn med spesielle behov.

I tillegg er det tydelig at barnevern og kommunale helsetilbud må samarbeide bedre i saker hvor begge lovverkene berøres. Dette inkluderer felles planlegging og koordinering av tjenester slik at foreldrene ikke blir sittende med ansvaret for å sy sammen fragmenterte hjelpetilbud.

Det trengs et mer robust og helhetlig støtteapparat for alle familier. Foreldre bør kunne forvente effektiv koordinering mellom ulike tjenester, kontinuerlig støtte, samt akutte bo- og hjelpetiltak, også innen helselovverket.

Når helsevesenet er i stand til å tilby den nødvendige støtten og hjelpen som barn med spesielle behov trenger, forebygges og reduseres behovet for barnevernets bistand. Dette vil lette belastningen på barnevernet slik at ressursene kan brukes mer effektivt til de tilfellene med reelt behov for barnevernsfaglig hjelp.

En velfungerende helse- og velferdstjeneste vil ha en positiv ringvirkning på hele samfunnets omsorgssystem.

Det er på høy tid at beslutningstakere forstår alvoret i situasjonen og handler deretter. Vi kan ikke akseptere at så mange foreldre blir presset til bristepunktet på grunn av ineffektive helse og omsorgstjenester og samarbeidsutfordringer. Barna fortjener bedre, og det gjør også foreldrene deres.

Ved å gi foreldre den støtten familiene trenger, øker vi ikke bare barnas helse og velferd, men også familiens samlede livskvalitet. Dette er en investering som vil betale seg i form av et sterkere og mer resilient samfunn.