Barnevernslederen har personlige erfaringer med barnevernet: - Jeg vet hvordan det er å møtes med og uten respekt

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Han var på fjellet da kona for 21 år siden ringte og sa «vi har noe viktig å snakke om når du kommer hjem». Søndagskvelden fortalte hun at de hadde fått spørsmål om å ta til seg en tre måneder gammel baby. Gutten var på barnehjem etter akuttplassering. Paret hadde en sønn på fire og en datter på seks år. De var ikke fremmede for tanken om et nytt barn, selv om de ikke hadde forberedt seg på å være fosterhjem. Fire dager senere, torsdag 16. september 1999, hentet de Chris Elias på barnehjemmet. Der traff de mora og mormoren, som ville se hvem som skulle ta vare på gutten.

– Jeg er praktisk anlagt og var mest opptatt av det som måtte ordnes. Vi skjønte at det ville bli en langvarig plassering, forteller Bråtå.

Chris Elias Bråtå (21) valgte selv å bli adoptert da han var myndig. Siden foreldrene er skilt, har fostermoren gjort en stebarnsadopsjon.

Marie von Krogh

Samme etternavn som søsknene

Adopsjon ble første gang tema da Chris Elias var åtte år. Gutten spilte fotball og ville ha «Bråtå» på treningsbuksen, akkurat som storebroren.

Biologisk mor gikk med på at gutten byttet etternavn, men motsatte seg adopsjon.

– Så vi lot det ligge til han ble 18 år, og jeg er glad for at vi gjorde det. Chris Elias hadde tilhørigheten til oss som han trengte for å være trygg. Da var det ikke nødvendig å gå mot moren. Vi skjønte at det var viktig for henne å være mamma.

Ved å vente med adopsjon, synes han de har fått en vinn-vinn-situasjon.

– Vi slapp å bli anklaget for å være «jækla fosterforeldre som tar ungen», og gutten har beholdt et godt forhold til moren. Dessuten har det vært viktig å ha barnevernet i ryggen gjennom oppveksten.

Chris Elias har vokst hos opp Jakob Bråtå og ekskona. Barnebildene ligger på mobilen.

Marie von Krogh

Da Chris Elias var 18 år, reiste han selv inn til moren i Haugesund og snakket med henne om det som sto i adopsjonsbrevet.

– Mamma trodde adopsjon betydde at hun ville miste meg, men det er jo ikke sånn. «Jeg er fortsatt sønnen din og er glad i deg», sa jeg.

Barnevernslederen sier at for noen er adopsjon riktig, men ikke noe barnevernet skal forsere.

– Jeg har gjort det selv, men kommer aldri til å si at adopsjon er et primært barnevernstiltak. Barnevernet skal ikke være et adopsjonskontor. Det viktigste er at barna har trygge relasjoner og opplever å høre til i en familie.

Omsorgsovertakelse i nær familie

På samme tid som Jakob ble fosterhjem, opplevde han en omsorgsovertakelse i sin nære familie, et annet sted på Vestlandet. Noen år senere kom han til å sloss for at barnet skulle få flytte hjem.

– Jeg er en sindig fyr og blir ikke fort hissig. Men det ble jeg av barnevernslederen i denne kommunen. Jeg opplevde at han snakket usant. Mora hadde nok ikke fått barnet hjem om jeg ikke hadde engasjert meg. Jeg fikk beskjed av kommunens advokat om ikke å spørre så mye, sier Bråtå.

De personlige erfaringene preger ham som barnevernsleder.

– Det er ingen tvil! Jeg har sittet på begge sider av bordet, og vet hvordan det er å møtes med og uten respekt. Jeg har vært i prosesser, som for andre er teori. Det gir meg trygghet i rollen.

– Det er ingen tvil! Jeg har sittet på begge sider av bordet, og vet hvordan det er å møtes med og uten respekt.

Marie von Krogh

Han er sosionom og har vært sosialsjef, og leder i Bufetat, før han ble barnevernsleder i 2015. Året etter publiserte Stavanger Aftenblad Glassjenta, historien om «Ida» som Karmøy barnevernstjeneste hadde ansvar for. Den ferske lederen var i avisen daglig. Han fikk øvd seg på å stå i mediestorm.

– Innstillingen min er at det er viktig å være åpne om det vi kan være åpne om, sier han.

Barnevernslederen provoserer forbundet når han ansetter andre yrkesgrupper enn barnevernspedagoger og sosionomer

Chris Elias merker at faren lever og ånder for et godt barnevern. De siste årene har det bare vært de to hjemme. Foreldrene skilte seg da han var seks år, og søsknene har flyttet ut.

Far og sønn trener i garasjen. Her er også sportsutstyr for dykking, padling, kiting, klatring.

Marie von Krogh

– Jeg har hatt det veldig godt hos pappa, som jeg har bodd fast hos alltid. Jeg tenker på meg som en suksesshistorie, sier 21-åringen.

De to dykker sammen, trener i garasjen, går gjerne til sjøen nedenfor huset med fiskestang.

Kjørte sønnen til tatovør

Da Chris Elias var 15 år, kjørte Jakob ham til tatovør. Han tatoverte inn navnet til sin biologiske far, som døde av overdose før Chris Elias rakk å spore ham opp. I stedet fant han en eldre halvbror i Kristiansand, som kunne fortelle mye om faren.

– Opphav er viktig. Hvor kommer jeg fra? Chris Elias har vært opptatt av hvem som var den egentlige faren. Dette snakket vi mye om og prøvde å finne ut av, forteller Jakob.

- For meg har Jakob vært pappa alltid, så det var viktig for meg å bli adoptert, sier Chris Elias (t.h).

Marie von Krogh

Far og sønn står på verandaen i andre etasje i huset, som de kaller «katedralen». Herfra ser de det vakre lyset over Karmsund, skipsleden inn mot Haugesund. – Broren jeg har funnet, er styrmann. Når han seiler inn her, står jeg og vinker til ham, sier Chris Elias.

Jakob har en app med rutetider for skipstrafikken, slik at han vet når han kan padle og svømme. Han har en egen interesse for tall og statistikk og kan kose seg med rapporteringssystemet Kostra.

– Jeg er nerdete på statistikk. Men jeg liker ikke synsing. Jeg må ha fakta. Kunnskap er sykt viktig!

Glasnost i barnevernet

I familiens sak, der han jobbet for tilbakeføring, opplevde han at det ble satt fram påstander som at mor til barnet «virker rusa».

– Da må dere ikke synse, sa jeg. Hver gang dere mener hun er rusa, ring meg, så skal vi sørge for at hun får tatt test. Vi kan ikke ha påstander som det er umulig å forsvare seg mot tre måneder etterpå. Syns det, syns det, det er ikke god nok argumentasjon, sier han og fortsetter:

– Man skal være bra oppegående for å fikse noen av de bestemte damene i barnevernet, for det er det mange er. «Du skal være frisk for å være sjuk» gjelder også kontakten med barnevernet.

Jakob Bråtå mener det var lurt at de lot adopsjonssaken ligge til gutten var blitt 18 år og myndig.

Marie von Krogh

Dette var på 2000-tallet, før «Glasnost» i barnevernet, som Bråtå kaller det. Han er glad tiden for at paradigmeskiftet med Forandringsfabrikken og barnevernsproffene har bidratt til et mer involverende og åpent barnevern.

– Det er kanonviktig. Man må skjønne hva det gjør med folk å ha gode prosesser.

Dialogprosesser på kontoret

Da han tok over som barnevernsleder, funderte han mye på hvordan de kunne få til god medvirkning. Da fem fylkesnemnder begynte med samtaleprosess som forsøksprosjekt i 2016, åpenbarte det seg for ham.

«Markus» (14) nekter å bo i fosterhjem og har rømt til moren. Kan en samtale rundt bordet gi en løsning?

«Selvsagt! Dette kan vi også gjøre på kontoret vårt!» På Karmøy kaller de det dialogprosess, som er et supplement til fylkesnemndas samtaleprosesser. Privat part inviteres til møte i barnevernstjenesten med advokat, som barnevernet betaler for.

– Jeg husker det første møtet vi hadde med en mor. Selv om konklusjonen var omsorgsovertakelse av tre barn, var hun fornøyd da hun forlot oss. Hun opplevde å ha blitt hørt og møtt med respekt, sier Bråtå.

Nå gjennomfører de dialogprosesser i alle saker der de tenker at det blir rettslige prosesser. Dette fører til at flere av sakene deres går som forenklet behandling i nemnda, ordnet over bordet.

Jakob Bråtå har vært pappa for Chris Elias fra gutten var baby. Adopsjon ble første gang tema da gutten var åtte år.

Marie von Krogh

– Vi trenger ikke gå til nemnda og fortelle hvor dårlige foreldrene er. I stedet får de høre fra oss hva de må jobbe med for at vi skal være trygge på at barnet kan bo med dem, sier han.

– Tiden er overmoden for en mykere tilnærming til barnevernssakene

Ambisjonen hans er at de heller ikke skal føre samværssaker i nemnda.

– Det må vi klare å bli enige om! Med samvær må vi i alle fall tåle at barn har reaksjoner, og heller finne ut om det er savn, redsel, ubehag. Følelsesløse barn, det er vel ikke det vi vil ha?

Vil ikke ha nikkedukker

Karmøy barnevernstjeneste gjør det godt i brukerundersøkelser og hadde ingen avvik ved siste tilsyn. Det betyr ikke at de ikke har forbedringspotensial.

– I barnevernstjenesten er vi ikke gjennomgående flinke nok til å sjekke ut om vi har forstått riktig og referert korrekt. Vi må oftere spørre: «Mente du det slik vi oppfattet det?»

Bråtå gir et eksempel fra en sak. Saksbehandler refererte for ham at barnet svarte «ja, jeg vil hjem», men barnet så vekk da det svarte. Det tolket saksbehandleren som at barnet mente det motsatte.

– Spurte du da barnet? sa jeg, siden det gjorde en bevegelse? «Nei». Det er livsfarlig! Kanskje har barnet vondt i nakken eller ser på noe? Man må passe seg for argumentasjon som det.

«Leo» (5) ble akuttplassert uten at han var utredet for autisme. Etter fem års kamp, har mor fått gutten hjem

Han er lært opp hjemme til å stille spørsmål, og vil ha ansatte som tør utfordre ham og omvendt.

– Jeg ønsker ingen nikkedukker rundt meg. Jeg har selv utviklet meg ved å stille spørsmål ved ting.

Tilbakefører til tross for interne råd

Da han gikk inn i stillingen for fem år siden, fikk han beskjed av andre i ledergruppa at han burde skjerme seg som leder. Det var en av de første fightene han måtte ta internt.

– Jeg vil ha kontakt med dem sakene gjelder og være med i drøftinger for å få et godt beslutningsgrunnlag.

Nylig lyttet han til en ekstern psykolog og flyttet et barn hjem stikk i strid med egne ansattes vurderinger.

– Å gå mot det medarbeidere mener, krever trygghet. Og så må man tørre å handle. Vi skal ikke bare ha mot til å plassere barn, men også til å tilbakeføre dem. Barn skal ikke være plassert om de ikke må. Det beste er å vokse opp med biologiske foreldre. Et barn kan alltid få det bedre. Vi må akseptere det som er godt nok!

Jakob Bråtå og sønnen Chris Elias bor på slektstedet Bråta på Karmøy.

Marie von Krogh

– Hvordan takler de ansatte at du går mot deres faglige råd?

– Som oftest blir vi enige. De ansatte takler det godt når jeg beslutter noe annet enn det de har gitt råd om, men de forventer rimeligvis at de får en begrunnelse fra meg, ikke bare en beslutning.

500 bekymringsmeldinger

Karmøy barnevernstjeneste får rundt 500 bekymringsmeldinger i året. Bråtå har tatt grep for at ansatte ikke skal ha mer enn 15 saker. Han mener det handler om å prioritere, og la andre instanser ta saker. Når nye saker kommer inn til tiltaksteamet, må andre saker samtidig gå ut.

– Det går an, i stedet for å rope etter flere stillinger. Men for å få til dette trengs mer virksomhetsstyring og mindre følelser. Vi vil drukne totalt om alt blir barnevernssaker!

Chris Elias stikker hodet inn i stua før han skal ut med venner. Når gutten er på vei ut døra, sier Jakob at han er umåtelig stolt av sønnen.

Han sier han godt kunne tatt til seg flere barn, men at det er kinkig som ansatt i barnevernet.

– Sånn er det, og jeg forstår den kritikken som ville blitt reist da.

Jakob Bråtå sier han er umåtelig stolt av sønnen.

Marie von Krogh