Vidar Haagensen

Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) har utgitt et nytt hefte som gir en anbefalninger om saksbehandling etter sosialtjenestelovens paragraf 4-2. Den gjelder rett til praktisk hjelp og omsorg. Heftet er utarbeidet som en del av et toårig program for bedre tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet til barn med nedsatt funksjonsevne: TAkT

Heftet gjennomgår de formelle saksbehandlingsreglene som gjelder for tildeling av tjenestene. Regler det ofte syndes mot i den kommunale forvaltningen. Sivilombudsmannen og Statens helsetilsyn har gjentatte ganger gitt merknader til kommunal praksis på området.

De sentrale spørsmålene

Heftet er konsentrert om de mest sentrale og praktiske problemstillingene som reiser seg i saksbehandlingen. En viktig del av saksbehandlingen, er den faktiske vurderingen av den enkeltes rettigheter og behov.

- Derfor har vi også behandlet de viktigste temaene som må vurderes når det gjelder hvem som har rett til sosiale tjenester og hjelpens form og omfang, sier prosjektleder Christin Bauer i SHdir.

Heftet understreker behovet for helhetlige vurderinger og overveie om brukerne trenger individuell plan. Reell brukermedvirkning blir stresset, og barns spesielle rett til å bli hørt trekkes fram.

Kravet om en individuell vurdering ved saksbehandlingen blir påpekt.

Veilede brukerne

Foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne strever med å finne fram i hjelpeapparatet, og med å håndtere ulik informasjon fra forskjellig hold. Forvaltningen har en veiledningsplikt.

Plikten er nevnt i heftet, men ikke utdypet, kun referert til i forbindelse med klageadgangen. I et punkt om vurdering av søknad, nevner heftet at saksbehandler bør informere om andre mulige tjenester – eventuelt etter annen lovgivning. Men setter det ikke i sammenheng med den plikten forvaltningen har er etter loven.

Forvaltningsloven sier at forvaltningsorganene innenfor sitt saksområde har en alminnelig veiledningsplikt. Forvaltningsorganer som behandler en sak skal av eget tiltak vurdere behov for veiledning til partene. Dersom noen henvender seg til feil instans, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, vise vedkommende til rett organ.

Det er et forbehold i loven på omfanget av veiledningen ut fra instansens kapasitet.