Eva Mona Malm

Etter at Sivilombudsmannen ble gjort oppmerksom på forskjellsnorge før sommeren og ba departementet svare på spørsmål knyttet til behandlingen av saker om økonomisk stønad etter Sosialtjenesteloven har mediene brakt mange saker som bekrefter store forskjeller.

I sitt seks sider lange svarbrev datert 14. august 07 konkluderer arbeids- og inkluderingsminister Hanssen med å melde enda en utredning, til tross for at brevet henviser til en lang rekke utredninger som har vært gjort om temaet gjennom mer enn tyve år, fra 1985 (NOU 1985 : 18).

Problematisk skjønn

Sivilombudsmannen er særlig opptatt av klientenes rettssikkerhet og klageadgangen. Det har vist seg at det er store forskjeller i fylkesmennenes vurderinger av vedtak som er klaget inn til dem. Forskjellene gjelder utfallet av klagesaksbehandlingen, og begrunnelsene som gis for at vedtak enten omgjøres eller oppheves. I svaret påpeker Hanssen at det er under vurdering i Statens helsetilsyn (som siden 2003 har overordnet ansvar for klager i sosialtjenesten) hvordan kompetansen i klageinstansen kan heves.

Ifølge sosialtjenesteloven skal sosialhjelpen utmåles ved skjønn. Sosialtjenesten skal vurdere behovet til den enkelte. Skjønnet er blitt problematisert i mange sammenhenger, også i offentlige utredninger. Det faglige skjønnet ser ut til mer og mer å bli et skjønn som lokale politikere utøver i forbindelse med budsjettbehandling og vurderinger av den kommunale økonomien, i stedet for en faktisk vurdering av den enkeltes behov.

Arbeids- og integreringsministeren understreker at kommunen har plikt til å foreta en konkret og individuell vurdering av hva som trengs for å sikre et forsvarlig livsopphold. Skjønnet fører til uforutsigbarhet for klientene, noe FOs leder Randi Reese har påpekt i mange sammenhenger og senest i avisdebatter i sommer. Skal det skje en statlig normering, må loven endres.

Hva er inkludert?

Hansen peker på at KOSTRA-tallene for 2006 viser at for enslige sosialhjelpsmottakere har mer enn 2/3 av kommunene sosialhjelpssatser på nivå med de statlige retningslinjene eller høyere. Mens i underkant av 100 kommuner hadde lavere satser enn den veiledende statlige satsen.

Noe av grunnen til ulikhetene kan være at det varierer fra kommune til kommune hva satsene inkluderer. Enkelte kommuner inkluderer for eksempel barnetrygden i sine beregninger, andre gjør det ikke. Derfor er det ikke entydig hvor store forskjellene egentlig er.