Vidar Haagensen

Det er de kommunale myndighetene som har ansvaret for sosialhjelpen i Norge. Dette innebærer at de har grunnlag for å opptre strategisk når de fastsetter nivået på sosialhjelpssatsene, konkludere Jon Hernes Fiva, som er forsker ved Statistisk Sentralbyrå (SSB), i sin doktorgradsavhandling.

Nok ett argument

– Fellesorganisasjonen mener det er mange gode grunner for å innføre en statlig minstenorm for sosialhjelp basert på Sifos anvisninger for livsopphold. Konklusjonen til Hernes Fiva er nok et argument for det, sier Randi Reese, forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). Hun mener avhandlingen viser nok et eksempel på at det kommunale tjenestetilbudet er tilfeldig, og gir uheldige utfall for brukerne.

Frykt hemmer økt stønadsnivå

I doktorgradsavhandlingen, om hvordan desentralisering av offentlige beslutninger skaper konkurranse mellom kommunale myndigheter, mener Hernes Fiva frykt for å virke som velferdsmagneter er med på å forklare at det ikke har vært noen gjennomsnittlig økning i sosialhjelpsatsene.

- Mottakerne av sosialhjelp, enten det er enkeltpersoner eller familier, trenger en forutsigbar stønad. FO er utålmodig når det gjelder innføring av en statlig minstenorm for sosialhjelp. Virkemiddelmeldinga til regjeringen åpner for avtaler om standardiserte sosialhjelpsatser for enkelte grupper mottakere, det såkalte kvalifiseringsprogrammet, sier Reese.

Velferdsflyktninger

Ved å gå gjennom sosiale data fra alle norske kommuner fra 1995 til 2004, har Hernes Fiva funnet at forskjeller i sosialhjelpsatsene gjør at sosialklienter flytter mellom kommunene. Klientene flytter fra kommuner med lavere satser til kommuner med høyere satser. Og flyttingen av sosialklienter fra kommuner med lavere satser gjør at kommuner vegrer seg mot å øke satsene.

Han fant en betydelig variasjon i de politisk vedtatte sosialhjelpsatsene, som i 2004 spente fra 3.000 til 6.120 kroner i måneden. Sifo har regnet ut at en nøktern livsstil koster minimum 6.810 kroner per måned for en enslig mann mellom 20-50 år i Norge uten bil. Den nasjonale, veiledende normen er en minstesats på 4.270 kroner per måned. Utgifter til strøm og husvære er da trukket fra beløpet.

- Det er verdigheten til den enkelte sosialhjelpsmottaker som skal stå i sentrum. Det er uverdig med en struktur der mottakere må overveie å flytte for å bedre tilværelsen. Jeg ser kommunenes problem, men mottakerne vet ikke sin armeste råd i et system basert på lave satser og uforutsigbar skjønnstildeling, sier Reese.

Behov styrer sosialhjelp

Hernes Fiva fant en mindre variasjon i faktiske utbetalinger enn mellom de lokalpolitisk vedtatte satsene. Administrasjonen i kommunene ser i en viss grad bort fra de lokalpolitisk vedtatte satsene, og lar i større utstrekning klientenes faktiske behov styre utbetalingen.

- Det varierer mellom kommunene hva sosialhjelpsatsene skal dekke. I noen kommuner skal de dekke alt, mens det i andre kommuner gis tilleggsbevilgninger til transport, tannlege osv., forklarer Hernes Fiva til NTB.

- Det er viktig å skille mellom de politisk vedtatte satsene for sosialhjelp og de skjønnsmessige tilleggsytelsene. Når de kommunale satsene er lave, blir mottakerne mer avhengig av de skjønnsmessige ytelsene, og dermed blir usikkerheten for mottakerne større, påpeker Reese.

Politisk fundert skjønn

Hernes Fiva påpeker overfor NTB at de faktiske utbetalingene skjer etter et skjønn basert på de lokalpolitisk gitte signaler. Selv om det kan skje en viss utjevning i de faktiske utbetalingene, så finner man den samme variasjonen mellom de faktiske utbetalingene, som mellom de lokalpolitisk vedtatte satsene.