Kjersti Syversen

Siri kom sakte, nølende, opp trappa til avdelingen der jeg jobbet. Hun så redd ut. Hun smilte forsiktig mens øynene flakket fra side til side. Hun hadde med seg mor og stefar. En annen fra avdelingen var også sammen med henne. Siri var redd og sint. Dette formidlet hun gjennom ord og kroppsspråk.Jeg stod øverst i trappen og skulle ta i mot henne. Jeg så en kropp som tok ett og ett skritt opp trappa, med lange pauser innimellom. Av og til snudde hun på hele kroppen og gjorde tegn til at hun ville snu. Da ble hun oppmuntret av de som gikk sammen med henne om at hun skulle fortsette opp trappa. Siri snudde seg motvillig og tok et nytt skritt. Hun løftet hodet av og til. Jeg tenkte at jeg aldri har sett et så ungt menneske bruke så mye krefter på å gå opp en trapp. Da Siri nesten var oppe, gikk jeg mot henne, presenterte meg og sa at hun hadde gjort en flott jobb som hadde bestemt seg for å gjøre noe med sin situasjon. Jeg sa også at vi ville hjelpe og støtte henne på det hun trengte. Videre forklarte jeg henne i detalj hvor vegen skulle gå videre fra øverst på trappesatsen og til hennes rom. Det var ca. 7m. å gå. Hun ville ikke måtte hilse på noen på vegen. Dette sa jeg i håp om å lette litt på redselen hennes. Da vi nådde rommet, datt hun ned på senga, og det var som om luften gikk ut av henne. Hun ba om at alle skulle gå ut, foruten mor.Slik møtte jeg Siri første gang. Siri var da 16 år og hadde sluttet skolen for et halvt år siden. Hun hadde før hun sluttet, isolert seg mer og mer. Det siste halve året hadde hun mer eller mindre sittet inne på rommet sitt. Hun hadde fått måltidene servert der, og hun hadde lite kontakt med andre enn den nærmeste familien. Flere fra det kommunale hjelpeapparatet hadde vært inne for å se om de kunne hjelpe henne. Hun hadde ikke villet ta imot denne hjelpen. Hun hadde ikke tidligere sett hvordan hun skulle greie å komme seg ut av rommet sitt og nyttiggjøre seg hjelpen som ble tilbudt. Månedene hadde gått og Siri så at hun ikke kunne fortsette å leve slik hun gjorde. Hun hadde et ønske om å være sammen med andre mennesker, et ønske om å gjøre det unge, friske mennesker gjør. En dag bestemte hun seg for å gjøre noe med sin situasjon. Ut fra det Siri fortalte, så var hennes indre struktur mye preget av usikkerhet. Hun følte usikkerhet i forhold til egne tanker og meninger, usikkerhet i forhold til andre mennesker. Hun hadde behov for å prøve ut sine meninger overfor andre, men motet sviktet. Dette hadde også en sammenheng med at hennes familie på flere områder hadde andre tanker og meninger enn henne, og at dette var betente områder som kunne skape mye bråk i hjemmet. Siri trengte anerkjennelse for hvem hun var og hva hun stod for. Videre hadde hun et stort behov for motivering og oppmuntring i forhold til hva hun kunne mestre. Familien til Siri var i stor grad til stede under institusjonsoppholdet. Dette var med å skape trygghet for Siri. De var også viktige samtalepartnere for Siri i prosessen hun stod i. Siri ønsket av og til nærhet til familien, andre ganger mer avstand. Hun søkte tryggheten hos mor. Samtidig følte hun at deres relasjon kunne være til hinder for hennes egen utvikling. Dette skapte igjen mye angst hos Siri.En utfordring ble derfor å anerkjenne Siri og det hun stod for, uten å skyve familien bort.

Trygghet

Da Siri kom til oss, hadde hun mye angst. Dette preget hele hennes hverdag. Det første målet ble å få Siri til å kjenne seg tryggere. Å skape en trygg ramme rundt det miljøterapeutiske arbeidet ble gjort på flere måter. Gjennom dialog med Siri og familien fant vi ut faktorer som virket trygghetsskapende for Siri. Mor bodde i leilighet på avdelingen, slik at hun var lett tilgjengelig. For Siri var det en god trygghet at hennes mor var i nærheten. De første døgnene spurte Siri mye etter henne. Det var mor Siri ønsket å snakke med rett før hun sovnet, og det var mor hun spurte etter med en gang hun våknet. Vi var få personale som Siri måtte forholde seg til i begynnelsen. Måten vi ble kjent på, var gjennom å tilbringe tid sammen, snakke sammen og gjøre ting sammen. Slik ble Siri fortere kjent med oss, og vi fortere kjent med henne. Vi var opptatt av at Siri skulle kjenne at hun hadde kontroll. Hun var derfor som oftest med når vi skulle drøfte hvordan vi kunne nærme oss hennes utfordringer. Hennes ønsker og meninger veide tungt. Det kunne være at Siri hadde bestemt seg for at samtalen skulle vare syv minutter, eller at hun kun skulle gå seks skritt i gangen før hun gikk tilbake til rommet. Etter hvert som hun så at hun kunne stole på oss, og vi ble bedre kjent med henne, kunne vi, uten å ta fra henne tryggheten, utfordre henne. Vi kunne si at hun nok greide å sitte tre minutter lenger ved bordet, eller vi sa at når hun hadde greid å sitte i fem samtaler à syv minutter, så trodde vi at hun i dag kunne greie ti minutter. Slik fikk hun erfaringer på at hun faktisk kunne strekke seg litt mer enn det hun selv tenkte hun kunne. Og hun erfarte at hun overlevde. Siri var inne på sitt rom de to første dagene uten å komme ut i avdelingen. Personalet og hennes mor var mye inne hos henne. Vi fortalte om livet utenfor rommet. Personalet fortalte litt om hva de andre ungdommene på avdelingen gjorde, hva ungdom ellers var opptatt av nå og lignende. Mor fortalte om hva som skjedde i hjemmet og om aktiviteter de andre i familien drev med. Slik ønsket vi å oppdatere Siri, bryte hennes isolasjon og håpe på at nysgjerrigheten kunne være en hjelp til å ville prøve å komme ut av rommet.Mor måtte tåle mye sinne fra Siri i denne perioden. Av og til valgte personalet å være sammen med dem. Siris sinne speilte på mange måter hvordan hun selv hadde det i denne perioden: Hun var redd for den nye plassen hun hadde kommet til. Hva ville personalet her kreve av henne? Hvilke utfordringer ville hun møte? Ville hun kunne beholde kontrollen selv, eller ble den tatt fra henne gjennom at man presset henne til å gjøre ting hun ikke ønsket? Siri hadde den siste tiden før innleggelsen vært redd for å ta avgjørelser. Dette gjaldt blant annet hva slags pålegg hun skulle ha på maten, hva slags klær hun skulle gå i osv. Mor hadde i lengre tid hjulpet henne med dette. Det var også mor som ga råd om hva slags mat hun burde spise for ikke å legge på seg. Mor tok også mye av ansvaret for Siris personlige hygiene. I tiden som fulgte brukte man mye tid på å reflektere sammen med Siri og mor om hva slags avgjørelser det var vanlig å ta i Siris alder. Dette ble det en del konflikter av mellom Siri og mor. Siri ønsket på den ene siden å bli mer selvstendig, samtidig som det ble skummelt å måtte ta ansvaret selv. For mor ble det også tøft å slippe kontrollen. Hun ønsket å beskytte sin datter, samtidig som hun så at hun måtte slippe henne til for at hun skulle utvikle seg. Siri fortalte at hun hørte mye lyder. Hun hadde i perioder behov for å stenge seg inne i seg selv. Hun brukte da «headset». Hvis personalet kom inn på rommet, svarte hun at hun ikke var hjemme. Dette var hennes måte å beskytte seg på i denne perioden. Når hun følte seg bedre banket hun på døren på innsiden for å påkalle vår oppmerksomhet.

Motivasjon og mestring

Siri måtte stimuleres og motiveres til å ta nye steg, men de måtte ikke være så store at hun mistet kontrollen. Vi ønsket å legge til rette for mestringsopplevelser som vi håpet ville gi Siri mot og inspirasjon til å tørre å ta nye utfordringer. Gjennom forelesninger med Tom Andersen, (Tromsø 2001) og boken han har skrevet sammen med Gudrun Øvreberg om Aadel Bulow-Hansens fysioterapi i Tromsø, (2002), fattet vi interesse for hvordan hennes teorier kunne brukes i arbeidet sammen med Siri. Når Bulow-Hansen arbeidet med pasienter med muskelspenninger, var hun svært opptatt av å følge med på pasientens åndedrett. Det var det som bestemte hvor mye krefter hun som fysioterapeut skulle bruke i behandlingen. Ved for lite kraft ble ikke åndedrettet stimulert. Ved for mye kraft hemmet hun åndedrettet. I arbeidet med Siri ble dette en teoretisk inspirator for hvordan vi skulle møte hennes angst og redsel for å tørre å ta nye utfordringer.Vi måtte motivere og legge mildt press på Siri for at hun skulle få en fremgang. Ble presset for stort, ville hun vike tilbake. Da ville utfordringen hemme utviklingen. For meg var dette det mest spennende med det miljøterapeutiske arbeidet. Her fikk jeg brukt min erfaring, min teoretiske kunnskap, og mine personlige egenskaper i fullt monn. I dette arbeidet kunne aldri noen av sansene hvile. Jeg måtte bruke hele mitt repertoar. Jeg måtte lese Siris øyne, hennes pust, hennes bevegelser, og jeg måtte høre hva hun sa. Jeg måtte også passe på meg selv og hva jeg sa og signaliserte. Og jeg måtte være tydelig. Siri var følsom og redd, og usikre tegn tolket hun fort til ugunst for seg selv. For Siri ble strukturen i avdelinga noe å strekke seg etter. Strukturen er blant annet laget for at livet på avdelinga skal være forutsibart. Det skal gi en god døgnrytme i forhold til aktivitetene ellers i avdelinga. Den sier noe om når det skal være aktivitet og når man skal hvile. For Siri hadde hverdagene hjemme vært mye de samme fra dag til dag. Og innholdet i dem var lite tilfredsstillende. Sammen med Siri tok vi for oss deler av strukturen som vi tenkte ville være nyttig for hennes utvikling, og vi jobbet for at Siri skulle kunne dra nytte av den. For Siri representerte mye av strukturen det normale. Hun ønsket å være normal. For henne var det å gå på skolen om dagen, treffe venner, gå på cafe, gjøre lekser, være forelsket, danse, se på gutter, snakke med gutter viktig. Hun var sulten på ungdomskultur, men også redd for det den kunne representere: Ikke alle var like greie, hvordan ville hun takle det å bli avvist, hvorfor kunne noen like henne? Hun ville delta på denne arenaen, men det kjentes nesten uoverkommelig å komme seg dit.

Belønning

«Nå er jeg så stolt av meg selv at jeg syntes jeg skal få en premie». Siri hadde vært på sin første tur ut av rommet. To av personalet gikk sammen med henne ut i korridoren mens det ellers var tomt i avdelingen. Siri var tydelig stolt, og personalet kunne ikke være mer enig om at hun hadde fortjent en premie. Utfordringen kom imidlertid fort, ved at Siri ønsket seg en tegning fra personalet som hun skulle henge på veggen på rommet sitt. Tegningen skulle være en prinsesse som red på en hvit hest!I ettertid var vi alle enige om at hesten godt kunne vært en ku, sånn sett ut fra tegningen, og at prinsessen godt kunne ha sett mer ærbødig ut, men tegningen skapte mye latter både hos Siri og personalet, og vi var enige om at det viktigste var symbolverdien. Dette førte videre til en refleksjon over hva annet man kunne gjøre når Siri syntes hun hadde jobbet hardt og fortjente litt ekstra. Alle parter så personalets kunstneriske begrensninger! Valget falt på en oppmuntringsbok. Vi kjøpte en liten notisbok og mange flotte klistremerker. To ganger om dagen samtalte Siri og personalet om hvordan dagen hadde vært. Stikkord og korte setninger ble skrevet i boken av personalet, og Siri valgte et klistremerke som hun klistret sammen med teksten. Hun var stolt av boka og viste den gjerne til flere av personalet. Så tok hun etter hvert over skrivingen selv. Noen ganger viste hun det hun hadde skrevet til personalet, andre ganger ikke. Hun valgte også selv om hun ville ha klistremerker inn i boka. Etter cirka en måned valgte hun å legge den bort. Siri turte mer og mer, og turene ut i avdelingen ble hyppigere og lengre. Etter hvert møtte hun flere av de andre ungdommene. Dette syntes Siri var spennende. Når hun satt på rommet og hørte latter fra gangen, ble hun nysgjerrig på hva de andre lo av, og dette var flere ganger en årsak til at hun oppsøkte ungdomsfellesskapet. Nysgjerrigheten til Siri var en viktig drivkraft. Den drev henne framover og ga henne mot til å gå løs på nye oppgaver. Hun var egentlig en sosial person, men hennes indre liv hadde blitt så vanskelig og laget så store begrensninger for henne at hun var blitt usikker om hun greide å være sammen med folk. Livet på avdelinga var lite og oversiktlig, og Siri ble etter hvert så trygg at hun kunne begynne å tenke på å spise et annet sted enn på rommet sitt. Hun valgte kjøkkenet. De andre spiste på stua. Hun ønsket å spise sammen med personalet. Samtidig måtte hun få bekreftet at hun skulle få ta med seg maten inn på rommet hvis det ble for vanskelig å spise på kjøkkenet. Det gjorde hun noen ganger før hun greide å sitte på kjøkkenet et helt måltid. På kjøkkenet er det en dobbeltdør med glass. På den andre siden av døra satt de andre ungdommene. Siri ønsket til å begynne med at gardinene skulle være trukket for, men etter hvert ble hun litt nysgjerrig på hvordan de andre ungdommene hadde det rundt bordet. Når vi satt på kjøkkenet og spiste, kunne vi høre at de lo i stua. Da kunne vi undre oss over hva som var så morsomt, og av og til gjettet vi vilt.Når det gjaldt måltidene ble neste steg å sitte på kjøkkenet med åpen dør inn til de andre. Etter noen uker satt Siri ved bordet i stua sammen med ungdommene. Hun gikk av og til inn på kjøkkenet, men dette ble det stadig mindre av. Siri hadde hele tiden styringen på hvor langt hun ville prøve seg i forhold til nye oppgaver. Det var vår oppgave sammen med Siri å presse henne mildt, men uten at Siri mistet kontrollen.

Møtenes betydning

I arbeidet med Siri og familien var det mange møter. Siri hadde mye av regien på disse møtene. Dette var møter med forskjellige familiemedlemmer som hun hadde behov for å snakke med. Siri hadde lenge hatt en rolle som «den syke» som skulle beskyttes, som ikke i så stor grad ble tatt med på råd. Hun fikk etter hvert et behov for å vise sitt nye jeg og markere at det skulle bli annerledes. Hun ville bli respektert, hørt og hun oppmuntret til å tørre. Møtene var også viktige fora der Siri kunne få formidlet sine tanker og følelser i forhold til mange ting hun hadde tenkt på. Videre kunne man i møtene problematisere og ta opp konflikter som oppstod mellom familiemedlemmer. Vi drog også hjem til familien sammen med Siri. Noen møter var korte, og noen var lange. Innholdet i dem varierte. Et av møtene førte til et lengre familiebesøk på avdelingen, ettersom fem medlemmer bodde et annet sted i landet. Møtene ga oss dessuten mulighet til å se fremover og planlegge. Familien til Siri var aktivt med under hele oppholdet. Aron Antonovsky (1996) sier at det avgjørende for hvordan vi greier oss, er vår opplevelse av sammenheng. For å oppnå denne følelsen mener han at vi må: " kunne forstå situasjonen" ha tro på at vi kan finne frem til løsninger" og finne god mening i å forsøke på det. Disse møtene var et ledd i å samle tråder og hjelpe Siri til å forstå sin situasjon og finne en mening.

Utvikling

Etter noen måneder var Siri klar for å skrives ut. Den siste perioden var hun ikke så mye på avdelingen. Personalet var av og til hjemme hos henne og familien. Siri tok etter hvert opp igjen kontakten med venner, og hun knyttet også nye kontakter. Hun begynte på skolen igjen, og fikk bra karakterer. Hun fikk en kontakt i psykiatritjenesten i sin hjemkommune som hun kunne snakke med av og til, og som oppmuntret henne til å ta nye steg. Å være del av en familie kan gi trygghet og utvikling. Det kan også være store utfordringer. Arbeidet med Siri og familien handlet mye om å anerkjenne hver enkelt og tørre å være i dialog. I dialogen kom det fram følelser og tanker. Disse ble i samtalen håndgripelige, og man kunne reflektere over dem, enten de var hemmende eller utviklende. Harry Goolishian lanserte på åttitallet en idé om at det var problemet som skapte samtalen, og at disse samtalene var med å utvikle og organisere nettverket. (Anderson og Goolishian 1988). Oppfatningen, som vi nå gjerne ser på som en fordom, var tidligere at det var nettverket eller enkeltpersoner i nettverket som var problemet Goolishian sa at et problem skaper meninger av to slag; hvordan man kan forstå det og hvordan man kan prøve å finne en løsning på det. Når de forskjellige kommer med sine meninger, utvikles samtalene. Siri og hennes familie utviklet gjennom samtalen sin evne til å gå løs på oppgaver og takle utfordringer på en bedre måte enn tidligere. Siri kunne etter hvert diskutere og være uenig med familien og oss andre uten at verden gikk under. Og i diskusjonen om personalets kunstneriske evne vek hun aldri en tomme!

LitteraturlisteAndersen, T. Reflekterende prosesser, samtaler og samtaler om samtalene. Dansk psykologisk forlag 1996Antonovsky, A. The Sence of Coherence, An Historical and Future Perspective. Israel Journal of Medical Sciences, 1996.Anderson, H. & Goolishian, H. (1988) «A view of human systems as linguistic systems, some preliminary and evolving ideas about the implications for clinical theory», Family Process 27: 371-393Anderson, H. & Goolishian, H.(1992) Från påverkan til medverkan, terapi med språksystemiskt synsett, Stockholm, Mareld.Bateson, G. Steps to an ecology of mind. New York: Ballantine, 1972Larsen, E. Miljøterapi med barn og unge, organisasjonen som terapeut, Universitetsforlaget 2004Oestrich, I. Og Holm L. (red) Kognitiv miljøterapi, Dansk psykologisk forlag, 2001Øvreberg, G. Og Andersen, T. Aadel Bulow, Hansens fysioterapi, Compendius forlag AS, 2002Aamodt, L.G. Den gode relasjon – støtte, omsorg eller anerkjennelse, ad Notam Gyldendal 1997