Vibeke Gjertsen

I 2002 arbeidet jeg noen måneder i prosjekt Axè, en organisasjon relatert til gatebarn i Salvador, Brasil. Høsten 2003 reiste jeg tilbake og besøkte prosjektet i forbindelse med denne artikkelen. Med bakgrunn i frivillig sosialt arbeid i prosjekt Axè vil jeg drøfte om det finnes en overføringsmulighet til norske forhold.Prosjekt Axè bruker kunst, kultur og sport metodisk for å reintegrere den kanskje mest marginaliserte og sårbare gruppa i det brasilianske samfunnet til et verdigere liv - nemlig gatebarna. Jeg vil beskrive disse metodene, og deretter drøfte i hvilken grad kunst, kultur og sport kan brukes metodisk blant barn og unge som er institusjonsplassert etter barnvernsloven i Norge. Jeg vil bruke Minde barne-og ungdomshjem på Sandnes i Rogaland som et sammenlikningsgrunnlag. Arbeidsmetodene ved Minde vil kun få en kort presentasjon.Data er hentet fra samtaler/intervju, samt skriftlige kilder/litteratur.

Prosjekt Axè

Jeg besøkte prosjekt Axè for å få vite mer om bl.a. følgende:– hvilke inntakskriterier har organisasjonen, og hvilken bakgrunn har barna som deltar?– Hvilke overordnede mål og verdier har organisasjonen?– Hvilke metoder brukes, og på hvilken måte benyttes kunst og kultur i arbeidet?– Hvilke erfaringer har de gjort seg ved bruken av kunst og kultur for å hjelpe barn og unge bort fra gata, samt å gi dem positive mestringsopplevelser med tanke på styrking av selvbilde?

Mål og målgruppe

Prosjekt Axès overordnede målsetning er å yte barn og unge og deres familier tjenester relatert til deres rettigheter til utdanning, helse og kultur (Bianchi, 2000).I følge Caubi Nova, rådgiver i prosjekt Axè, er organisasjonens målgruppe - ekskluderte og marginaliserte barn i risikosituasjon; det være seg barn og unge som helt eller delvis lever på gata, utenfor sin familie, og barn som har droppet ut av skolen. Det barna har til felles er en oppvekst ofte preget av omsorgssvikt, vold og rus i hjemmet, foreldre uten arbeid, ekstrem fattigdom, og et liv i slumområdene. Dette er barn som helt eller periodevis rømmer fra dårlige familie- og boforhold og som ender opp på gata. De fleste av dem tilhører den marginaliserte svarte befolkningen i Salvador, som i flere generasjoner har vært utsatt for diskriminering og undertrykkelse i det brasilianske samfunnet.Caubi Nova sier organisasjonen tar imot barn fra de er fem år gamle og at de kan bli værende til de fyller 18. Han oppgir at Axè har følgende inntakskriterier:Barn og unge som velger å delta må :1. returnere til sin familie i den grad det er mulig (evt. besteforeldre, tante, onkel e.l.)2. gjenoppta skolegangen3. avstå fra rus Prosjekt Axè består hovedsakelig av et dagtilbud som tilbyr barn og unge ulike aktiviteter relatert til kunst og kultur/sport fem dager i uka. Dette tilbudet kombineres med skolegangen, slik at barna er i prosjektet før eller etter skoleundervisningen. Barna som deltar i aktivitetene får to gratis måltider om dagen. Ofte mangler det mat i hjemmet.Prosjektet tilbyr bl.a. musikkundervisning, dansetimer, capoeira (brasiliansk kampsport/dans), arbeid med resirkulering av papir, motedesign og søm, arbeid med stofftrykking m.m. Det finnes også en småbarnsavdeling, «canteiro dos desejos» for barn fra fem til ti år. I tillegg arbeider pedagoger på gata («educacao de rua») i direkte kontakt med barna som oppholder seg der, for å stimulere og oppmuntre dem til å begynne et annet liv - i Axè (Bianchi, 2000).

Ønskets pedagogikk

I Axè er den afro-brasilianske kulturen, som gatebarna er bærere av, en vesentlig del av det pedagogiske arbeidet. Gatebarna lever i et samfunn hvor opplevelsen av marginalisering i forhold til rase og sosiale forhold er stor. I Axè er man derfor opptatt av å verdsette den afro-brasilanske kulturen.Prosjekt Axè har utviklet en alternativ politisk-pedagogisk tilnærming som søker å stimulere barnas potensiale og å anerkjenne deres kultur, kunnskap og livserfaringer. Axè tilbyr barna et trygt og omsorgsfullt miljø hvor de kan arbeide med sin personlige vekst og oppnå bevissthet omkring sine borgerrettigheter og -plikter ( Morin, 2000). Dette skjer gjennom pedagogisk arbeid med barna i grupper. Andre tema som tas opp er bl.a helse og seksualitet, utdanning, sosiale regler og normer m.m.Prosjektets grunnleggende arbeid er å utdanne barna til samfunnsborgere. Målet er at de blir likeverdige borgere med samme muligheter for deltakelse i samfunnslivet som andre ikke-marginaliserte grupper. Metodikken som ligger til grunn for dette er «Pedagogia de desejo»- ønskets pedagogikk. Ønskets pedagogikk handler om å la barnet få muligheten til å gjenvinne sine rettigheter, og gi dem muligheten til å ønske og drømme om et annerledes liv sammen med andre barn og unge. Ønskets pedagogikk tar utgangspunkt i bl.a. Paulo Freires pedagogikk hvor mennesket går fra å være objekt til subjekt i sitt liv. I ønskets pedagogikk er man, som i Freires pedagogikk, svært opptatt av dialogen som virkemiddel for å skape bevissthet omkring ens undertrykte livssituasjon og om hvordan dialogen kan benyttes til å reflektere over og forandre ens liv. I prosjekt Axè er man derfor opptatt av den gode dialogen med barna og de unge, og respekten for deres meninger og livshistorie (Bianchi, 2000).Kunsten blir sett på som inngangsporten til persepsjon, glede og kreativitet. Kunsten er en verdi i seg selv, fordi arbeid med det kunstneriske stimulerer barnas følelser, tanker og handlinger, og er med på å strukturere og organisere deres verden ved at den skaper mening (Morin, 2000). Gjennom kunsten gis barna muligheten til å utvikle sine kreative evner, og til å få opplevelsen av å mestre. Kulturen og dens kunstneriske manifestasjoner som teater, dans, capoeira o.l. er hovedinstrumentene som benyttes til å utvikle barnas evne til å drømme om og tro på livet. En ungdom uttrykket seg slik om sine ønsker/drømmer: «Jeg drømte bare om å være noen..Jeg drømte, men hadde også håp....» mens en annen sa :» Jeg drømte om å bli kunstner..» (Bianchi, 2000).

Aktivitetene i Axè

Målet med danseundervisningen i Axè, unidade de danca, er å skolere barna og de unge til å delta aktivt i alle områder av livet, å utvikle deres såkalte livsprosjekt. Gjennom dansen erfarer de unge en psykologisk indre struktur og opplevelsen av disiplin og struktur i livet. Det forteller Lia Robatto, koordinator for danseavdelingen. Hennes oppfatning er at de unge «vokser» mentalt ved å danse. Hun poengterer at barna og de unge ofte opplever økt selvtillit gjennom dansen. Bl.a. forteller hun om forestillinger dansegruppene har framført foran publikum, og hvordan dette virker positivt stimulerende på dem. Selv om noen av de unge kan utvikle seg til profesjonelle dansere, hevder hun at yrkesprofesjonalisering ikke er hovedmålet med danseundervisningen. Det viktigste er at de unge utvikler seg til et mentalt høyere nivå, hvor de får egenverd, og hvor de erkjenner at de er borgere på lik linje med andre. Pedagogene og lærerne streber etter å integrere det pedagogiske arbeidet i dansen. Ungdommene lager koregrafi av ulike temaer. Bl.a lærer de om greske og afrikanske guder som de bruker tematisk i dansen.Koordinator for casa de sons (musikkhuset) Rosàngela, forteller om hvordan pedagogikken blir integrert i musikkundervisningen. Barna og ungdommene benytter musikk som omhandler deres egen etniske og kulturelle bakgrunn for å lære om sine røtter. I capoeira, som er en blanding av kampsport og dans, lærer barna kroppsbeherskelse og selvdisiplin og får kjennskap til sin afrikanske arv. Denne sporten var lenge forbudt i Brasil, da den ble sett på som et opprør fra de svarte mot det etablerte samfunnet. I dag er capoeira blitt svært populært, og utøverne nyter stor anerkjennelse for sine prestasjoner. Barna og de unge som har vært marginalisert i skole og i samfunn opplever ofte oppreisning og mestring gjennom capoeira.I avdelingen «Modaxè» (Axèmote) lærer barna og de unge å sy. De har til tider moteoppvisning og viser selv fram klær de har laget. Dette er også med å påvirke den kreative prosessen hos de unge. Her gis også barna mulighetene til å utvikle seg profesjonelt når de når en viss alder. En av ungdommene i prosjektet som hadde opptrådt som modell på «Modaxès» moteoppvisning uttalte seg slik om opplevelsen: «...jeg er stolt av å være i Axè... jeg er stolt av å opptre for Modaxè. Når vi går på gata sier folk:» «Modaxè», jeg er stolt av å kle meg i disse klærne.»( Bianchi, 2000).

Samarbeid med familiene

Samtidig som Axè jobber med barna både på gata og innenfor aktivitetene i prosjektet, legges det stor vekt på samarbeid med den enkelte familie, forteller koordinator for avdelingen canteiro dos desejos, Tânya. Hun sier dette er spesielt viktig for at barnet skal kunne fortsette å bo hos sin familie og holde seg borte fra gatelivet. I følge Lia Robatto er det en stor utfordring å samarbeide med familier til jenter som som kommer inn i prosjektet når de er 12-13 år gamle. Flere av disse lever som prostituerte og skaffer på den måten inntekt til familien. Når barna begynner i prosjektet, mister familien denne ekstrainntekten. Dette kan resultere i et motsetningsforhold og en interessekonflikt mellom familien og organisasjonen, hvor familien heller foretrekker at barnet arbeider.I tillegg til samarbeid med barnas familie har de ansatte også tett kontakt med skolen til det enkelte barnet, for å hjelpe dem som har droppet ut med å returnere.

Erfaringene

Erfaringene i forhold til å få barna bort fra gata på denne måten varierer, i følge de ansatte. Tânya oppgir at barna og de unge kan ha en svært sterk relasjon til livet og miljøet på gata, og at det derfor kan være vanskelig for dem å komme ut av denne livsførselen. Eksempelvis har enkelte levd opptil 10 år på gata, med de normer og den frihet dette livet innebærer. Det kan da være vanskelig å sosialisere dem til et såkalt normalt liv. Hun understreker at langvarig jobbing og tålmodighet er nødvendig for å hjelpe de unge til å forandre livet sitt. Det hender at enkelte ikke klarer forpliktelsene som skolegangen og deltakelse i prosjektet medfører, og at de havner på gata igjen. Da er det viktig at det også er pedagoger der som har såkalt skolering på gata, educacao de rua, slik at de kan fange opp de som dropper ut.Caubi Nova forteller at selv om barna og de unge deltar i og fullfører aktivitetene i Axè, endrer ikke nødvendigvis deres omgivelser og miljø seg. Han sier at flere av dem fortsetter å leve under dårlige familie- og boligforhold og fattigdom. Han påpeker likevel at til tross for dette , endrer barna og de unge sine tanker om seg selv. De opplever at de mestrer noe, og at noen bryr seg om dem. Ikke minst utvikler de en tro på egne framtidsmuligheter, og på at de kan endre sitt liv. En ungdom uttrykte seg slik etter at han forlot prosjektet: «Min livskvalitet ble bedre fordi jeg begynte å ta vare på meg selv, og se på meg selv som en arbeider, ...mange ting forandret seg...». (Bianchi, 2000). I følge Caubi Nova finnes det ingen detaljert oversikt over hvor mange barn og unge som fullfører aktivitetene i prosjektet. Når de forlater organisasjonen etter fylte 18 år, kan de ansatte hjelpe dem med bl.a å søke jobb eller videre skolegang. Caubi Nova oppgir at ca. 1500 barn m/familier har kontakt med prosjekt Axèhvert år.Både Caubi Nova og Lia Robatto sier at flere av de unge har klart å skaffe seg profesjonell yrkeskompetanse gjennom aktivitetene i Axè. Flere av dem har, som tidligere nevnt, blitt profesjonelle musikere og dansere etter at de har forlatt prosjektet, og klarer å livnære seg på det.

Minde barne-og ungdomshjem

Minde barne-og ungdomshjem i Sandnes har en barneavdeling med barn fra ca.7-13 år og en ungdomsavdeling med barn fra ca.13-18 år. Barnehjemmet har en oppholdstid fra et halvt år og oppover, mens ungdomshjemmet har bo- og omsorgstilbud med varighet fra ett år og oppover. I følge Rune Osaland ved Minde har barnehjemmet seks plasser og ungdomshjemmet ni plasser.I følge Osaland tas barna ved barnehjemmet inn etter barnevernlovens §4-12, mens ungdomshjemmet tar inn barn etter § 4-12 og § 4-4 , 5 ledd.Mange av barna som kommer til institusjonen har ofte flere plasseringer bak seg, både i institusjon og i fosterhjem. Noen har også vært utprøvd med MST (multi systemisk familieterapi i hjemmet). Ungdom som plasseres ved ungdomshjemmet flytter ofte direkte fra sine foreldre. Barn og unge som kommer til Minde har ikke et uttalt rusproblem eller atferdsproblemer, men sliter ofte med psykiske problemer, depresjoner, skoleproblemer og utdropping fra skolen, i tillegg til familieproblemer.Ungdom som plasseres skal ha et skole- eller arbeidstilbud, evt. oppfølging gjennom oppfølgingstjenesten. Mindes overordnede mål er å sikre et helhetlig omsorgstilbud hvor trygghet, kontinuitet og stabilitet vektlegges, og der barnas integritet og rettsikkerhet ivaretas. Institusjonens verdigrunnlag er respekt, omsorg og hjelp til selvhjelp. Menneskesynet som ligger til grunn er at alle er likeverdige. Det er bl. a et subjektsyn der mennesket ses på som et ansvarlig og handlende subjekt, samt et utviklingssyn som handler om en tro på menneskets mulighet for utvikling og livslang endring.

Mindes metoder

Fagteorien som ligger til grunn for de metoder Minde bruker ved ungdomshjemmet er systemteori med vekt på Urie Bronfenbrenners utviklingøkologiske modell, hvor individet er en del av et dynamisk system der man er i gjensidig samspill med omgivelsene. Et overordnet mål med det faglige arbeidet er at barnet og den unge gis muligheten til å leve et meningsfylt liv som et selvstendig og aktivt subjekt.Ved barnehjemsavdelingen brukes Pär Nygrens metoder for omsorgskompetanse. Omsorgskom-petanse defineres som «bevisst arbeid, med utgangspunkt i formulerte mål og forankret i teori». Omsorgskompetanse deles videre inn i tre ulike typer omsorg:Behovsomsorg, utviklingsomsorg og oppdragelsessomsorg. Respekt, omsorg og hjelp til selvhjelp ligger til grunn for metodene. Man er opptatt av at barna og de unge blir bevisstgjort sine ressurser og får utviklet sosiale ferdigheter.Blant annet setter en fokus på hva det enkelte barn mestrer for å styrke den enkeltes selvbilde. Dessuten legges det til rette for mestringsopplevelser. Osaland sier det er viktig for barna og de unge å bli sett og ivaretatt av de voksne. De ansatte er opptatt av å vise at de voksne involverer seg i de unge, og at de viser dem respekt og ærlighet. Videre er samarbeid og kontakt med familien og nettverket til det enkelte barn viktig i arbeidet ved institusjonen. Det organiseres nettverksmøter med familie og slekt, i tillegg til samvær med familien. Man er opptatt av å fokusere på familiens ressurser og hvordan familien kan bidra positivt i forhold til det enkelte barn.

Kunst, kultur og sport

I forhold til bruk av kultur, kunst og sport som metoder i arbeidet, sier Osaland at det ikke er bevisst bruk av dette i institusjonen. De tilrettelegger likevel for barna og de unge slik at de kan delta i fritidsaktiviteter. Aktivitetene tilpasses den enkeltes ønsker og behov. Osaland sier det kreves en viss grad av struktur for at man møter til aktiviteter, og mange ungdommer kan ha vanskeligheter med akkurat dette. Det er også slik at de unge gjerne raskt gir opp dersom aktivitetene ikke oppleves som spennende nok og at utholdenheten ikke er til stede. Han mener det er lettere for den unge å ha motivasjon til å stå i en fritidsaktivitet dersom vedkommende har et spesielt talent innenfor aktiviteten, eksempelvis fotball. Institusjonen har også en del fellesaktiviteter som for eksempel teater, kinobesøk og fellesturer. Erfaringer med hvordan det går med den enkelte ungdom når de forlater institusjonen har ikke Minde data på, og de er derfor usikre på hvordan de klarer seg videre i livet. Osaland oppgir likevel at institusjonen har noe ettervern og oppfølging av den enkelte en periode etter utskrivelsen.

Kan aktivitetene overføres?

De samfunnsmesige, strukturelle og kulturelle kontekstene for de to institusjonene som er beskrevet i denne artikkelen er svært ulike. Dette legger naturligvis en begrensning for sammenlikning i forhold til hvor overførbare prosjekt Axès metoder er til norske forhold. Videre kan en ikke generalisere bruken av metoder i norske barneverninstitusjoner med bakgrunn i en enkelt institusjon. Disse forholdene tatt i betraktning , ønsker jeg likevel å drøfte overførelsesverdien av metodene til barneverninstitusjoner i Norge. Det barna og de unge innenfor disse ulike institusjonene og ikke minst innenfor de ulike kulturene har til felles, er at de fleste av dem har opplevd varierende grad av omsorgssvikt, med de virkninger dette har for den enkelte. Begge gruppene har erfaring med marginalisering i forhold til dem som «lever det gode liv» og i forhold til skole. I begge gruppene er det mye utdropping fra skolen.Andre fellesfaktorer er gjerne dårlig selvtillit, manglende tro på egne muligheter, og mangel på framtidsperspektiver. Kan en ut fra disse faktorene tenke seg at man kan bruke kunstneriske uttrykksformer, kultur og sport som en vei til økt livsmestring og livskvalitet blant barn og unge ved barneverninstitusjoner i Norge?Når man har hatt gode erfaringer med bruk av kunst, kultur og sport i prosjekt Axè, må det tas i betraktning at det er blitt arbeidet helthetlig på flere plan i den unges liv. Foruten de kreative aktivitetene, har de ansatte arbeidet aktivt med barna i forhold til deres rettigheter, samfunnet de lever i, undertrykkelse og diskriminering, helse, utdanning m.m. I tilegg har de samarbeid med familiene og skolen til det enkelte barn.

Kunsten- en vei til mestring?

I prosjekt Axè brukes kunst/kultur og sport bevisst for at barna og de unge skal kunne ønske og «drømme» om et bedre liv, og at de skal oppleve glede i de kreative prosessene og ikke minst mestring. En kan stille spørsmåltegn ved om barneverninstitusjoner i Norge hovedsaklig bruker kunstneriske og kulturelle uttrykksmåter mer eller mindre tilfeldig, alt etter det enkelte barns uttrykte ønske/behov, og den enkelte institusjons interesser og prioriteringer?Videre er kanskje skolen den viktigste arenaen hvor norske barn og unge utvikler mestringsopplevelser. I skolen opplever barna å bli vurdert etter sine faglige prestasjoner. Erfaringsvis sliter mange av barnevernsbarna på skolen, og flere utvikler seg til å bli såkalte skoletapere. Mange av dem mister troen på seg selv på grunn av nederlagsopplevelser i skolehverdagen. Å skape andre områder der barna og de unge kan oppleve mestring vil derfor være viktig. Her kan metodisk bruk av kunst, kultur og sport spille en vesentlig rolle. At barna får muligheten til å delta i kreative prosesser kan gi dem inspirasjon og være en kilde til selvhevding, og til at de utvikler troen på seg selv .

Gruppeaktiviteter

I prosjekt Axè er alle aktivitetene organisert i grupper, hvor barna og de unge mer eller mindre har samme bakgrunn, og derfor har en felles referanseramme. Dette skaper solidaritet og tilhørighet innad i gruppene, hvor den enkelte opplever felleskap med de andre. En av de unge uttykker seg slik: «Å være i Axè er som et symbol for meg. Jeg er stolt av å være i Axè...». Man kan tenke seg at det å bo på en barneverninstitusjon i Norge, ikke akkurat er noe de unge beboerne forbinder med stolthet eller noe lukrativt, heller tvert i mot. De bor der fordi de ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Flere av dem bor også der mot sin vilje. Likevel kan gjerne barna og de unge ved barneverninstitusjonene oppleve samhørighet og fellesskap med de andre ved at de har felles gruppeaktiviteter.Når aktivitetene i Axè foregår i grupper, kan dette virke stimulerende og motiverende for det enkelte barn – i tillegg til samholdet de opplever. Dette kan være en idè å overføre til norske barneverninstitusjoner. Ved Minde barne- og ungdomshjem er aktivitetene som nevnt individuelt tilrettelagt, etter det enkelte barns behov og ønsker. Man kan tenke seg at når det blir opp til den enkelte å møte på en individuell aktivitet utenfor institusjonen, så vil det kreve større viljestyrke og disiplin for å møte, enn dersom det hadde vært en felles aktivitet for hele gruppa, evt. i institusjonens regi. Kanskje barna ville vært mer inspirert og motivert for aktiviteter dersom flere av de andre barna deltok? En ulempe ved å ha felles gruppeaktiviteter for barna, kan være faren for negative påvirkninger dersom de eksempelvis har problematferd eller tilhørighet i negative miljøer. Resultatet kan da bli forsterking av negativ atferd/oppførsel hos den enkelte. Målet kan være at barna/ungdommene skal delta på vanlige fritidstilbud utenfor institusjonene, men det kan være lurt å trene på aktiviteten først. Som det står beskrevet i en artikkel i Embla nr. 3/05 (Midsundstad m. fl.) – om Rustet for fritid – Fritid med bistand, kan man sørge for at en fritidsleder har spesialansvar for den enkelte ungdommen, slik at det oppstår trygghet og tillit. Ved barneverninstitusjonene vil det kanskje være vanskelig å iverksette felles gruppeaktiviteter av den grunn at det er få beboere ved institusjonene, og at et variert gruppetilbud derfor vanskelig lar seg gjennomføre. Det kan kanskje være en idé at institusjonen knytter til seg fagfolk for noen timer i uken, eksempelvis; musiker, danser, maler, skuespiller, idrettsleder o. l. Man kan også spørre seg om et gruppetilbud kunne realiseres dersom man hadde et samarbeid på tvers av institusjonene om å få til varierte gruppetilbud i samarbeid med andre barneverninstitusjoner.

Etnisitet og kultur

Et aspekt ved Axès metoder som nok vanskelig kan overføres til norske forhold, er den store vekten på pedagogisk arbeid relatert til etnisk og kulturell tilhørighet. Som beskrevet har man i Axè arbeidet aktivt med å anerkjenne og verdsette barnas kulturelle og etniske tilhørighet ved at man i kunsten og kulturen tar i bruk musikk, dans o.l. med røtter i det afro-brasilianske. Ved norske barneverninstitusjoner har man nok en mer ensartet og homogen gruppe, hvor slike faktorer har mindre relevans. Samtidig kan fokus på etnisitet og kultur spille en rolle i arbeid med flyktningbarn og ungdom, og andre med minoritetsbakgrunn.Men norske barnevernsbarn har også det felles at de er annerledes enn vanlige barn som bor hjemme. Dette kan være et utgangspunkt for et fellesskap. Det er mulig å skape samhold og stolthet med sosialpedagogiske virkemidler. Barna kan oppleve noe felles: – Vi klarer oss likevel vi, selv om vi har det vanskelig. – Vi har muligheter som andre barn i familier ikke har. – Vi har hverandre, og vi har kloke voksne rundt oss. – Vi får mulighet til ting som barn i andre hjem ikke kan gjøre; vi har egen tegnelærer, idrettsleder, skuespiller, teater, dukketeater, osv. osv. Kreativitet hos de voksne kan hjelpe barnas egen kreativitet.

Betydningen av offentlige velferdstilbud

En av årsakene til prosjekt Axès gode resultater, kan være det faktum at for barna og de unge som deltar, er dette kanskje den eneste redningen for å komme seg bort fra livet på gata. Brasil er fremdeles et u-land, hvor offentlige velferdsordninger er dårlig utbygd, og mye av det sosiale arbeidet er basert på private initiativ og hjelpeorganisasjoner. Alternativet for barna og de unge hvis de dropper ut av Axè, blir med stor sannsynlighet en fortsettelse av gatelivet med tigging, stjeling og rus. Man kan derfor anta at det er mer lukrativt å være innenfor prosjektet enn utenfor. Prosjekt Axè blir en viktig vei ut av den ekstreme fattigdommen disse barna lever i. Norske barn har en helt annen virkelighet å forholde seg til. Her er ingen ekstrem fattigdom, og man behøver ikke å leve på gata, hvor hverdagen består i å overleve fra dag til dag. En vil alltid kunne få tilbud om hjelp og støtte fra det offentlige hjelpeapparatet dersom en trenger det.Å overføre metoder fra en institusjon til en annen, på tvers av kulturer og ulike samfunnsstrukturer, er ingen enkel sak. Min personlige oppfatning er likevel at metodisk bruk av kunst, kultur og sport er verdt å prøve ut i norske barneverninstitusjoner. Selve kunsten er universell for menneskene; den åpenbarer seg på tvers av kulturer, landegrenser og språk. Barn og unge i norske barneverninstitusjoner kan gjerne oppleve økt glede, økt selvtillit og tro på egne muligheter ved å ta i bruk sine kreative evner gjennom kunst, kultur og sport.

Litteratur:

BIANCHI, ANA: Plantando Axè-uma proposta pedagògica. Cortez Editora, 2000.

MORIN, FRANCE: A quietude da terra. Gràfica e editora Pallotti, 2000.

Data fra Minde barne-og ungdomshjem

ANDERS MIDSUNDSTAD M. FL. – fagartikkel: "Rustet for fritid - Fritid med bistand", Embla nr. 3 – 2005.