Frida Nome er en forfatter man bør lese. Hun går bak stereotypiene og avdekker virkeligheten rundt noen av de fenomener vi i Vesten er så flinke til å fordømme. I sin forrige bok tok hun for seg palestinske selvmordsbombere. Denne gangen har hun møtt mennesker langs smuglerruta i Midtøsten, både de som er på flukt og menneskesmuglerne. I boka ”Langs smuglerruta” får vi tilgang til deler av livshistoriene til noen av disse menneskene. Byen Van i tyrkisk Kurdistan er et av flere ”venteværelser” for mennesker som ønsker seg en bedre framtid. Det er en såkalt transittby der mennesker venter på svar fra FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) om de har blitt innvilget flyktningstatus. Eller de vurderer om de skal betale en menneskesmugler for å frakte dem videre. Det er et hardt liv. Å få klarsignal fra UNHCR kan ta både to og tre år, og det er vanskelig å komme gjennom nåløyet.

Kostbart

Hvis man velger bort alternativet som kvoteflykning gjennom FN, er smuglerruta det eneste som framstår som et réelt alternativ. Nome har jobbet i UDI, og ifølge henne kommer fire av fem asylsøkere smuglerveien til Norge. Det er heller ingen reell mulighet, skriver Nome, å søke asyl gjennom vestlige ambassader. Å dra til Europa og Vesten via en smuglerrute er risikabelt, og det er kostbart. Mange har prøvd flere ganger, men blitt stoppet av politiet og sendt tilbake. Prisen man må betale, er selvsagt forskjellig. Det avhenger av ”produktet”, skal man bare over fjellet fra Iran til Van eller videre til Istanbul eller Hellas? Prisen varierer selvfølgelig også etter hvor trygt og sikkert det er. Ifølge forfatteren må man betale opptil 10 000 dollar for de beste tilbudene. Menneskesmugling er visstnok en avskyelig business. Det er nærmest opplest og vedtatt. Det finnes liksom ikke noen større kynisme enn å tjene penger på mennesker i nød. Men hvorfor er det verre å tjene penger på å hjelpe et annet menneske fra forfølgelse og et miserabelt liv enn at norsk våpenindustri håver inn millioner av kroner på amerikansk og britisk krigføring i Irak?

Klok bok

Menneskesmuglere er helt vanlige mennesker, og i mangel av andre muligheter har de valgt et slikt arbeid. Visste du at i landsbyen Belengaz i den østlige delen av Tyrkia ved grensa til Iran, ser smugling ut til å være den viktigste næringsveien? Men smuglere har også sitt verdisystem, og noen velger bevisst bort narkotikasmugling. Det er strenge kriterier for å bli anerkjent som flyktning hos UNHCR, og mange av de Frida Nome møter, fyller ikke kriteriene. De ønsker bare et bedre liv for seg og sine, og hvorfor skal vi nekte dem det? Man blir litt klokere etter å ha lest denne boka. Det slår meg hvor lite jeg egentlig vet om menneskers livsvilkår andre steder i verden. Forfatteren holder sine meninger i bakgrunnen. Fortellingene i seg selv er et godt utgangspunkt til å reflektere over en urettferdig verden.

Bjørn Østby