JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

20 år med kamp og kompaniskap

– Det var jo et under at landsmøtet i Ålesund gikk bra. Vi hadde et par våkenetter der, minnes Oddrun Remvik, den første til å lede det skjøre kompromisset FO var for 20 år siden.
19.06.2013
08:17
16.12.2013 23:08

I november 1992 avholdt barnevernpedagogene, sosionomene og vernepleiernes tre forbund landsmøter i Ålesund, der de alle til slutt vedtok å gå opp i en høyere enhet fra januar 1993.

Men det nye forbundet kom først på plass etter nattmøter og gråting på talerstolen.

Mens det i slike sammenslåinger ofte er det små som frykter å bli spist av de store, var det omvendt i dette tilfellet: Vernepleierne og barnevernpedagogene ville slå seg sammen, men sosionomene var skeptiske. Det vil si, ledelsen i sosionomforbundet var for, men medlemmene var ikke på linje. En uravstemming før jul i 1991 viste flertall mot. Ledelsen måtte jobbe videre med nye kompromisser, og fikk omsider tilslutning til en modell der yrkesforbundene besto i det nye fellesskapet.

Redde for avskalling

– Hva var egentlig kjernen i sosionomenes skepsis?

– Sosionomene opplevde at de hadde høyere status enn de to andre yrkesgruppene, og var redde for å miste denne. Paradoksalt nok var skepsisen størst blant sosionomer med klinisk godkjenning, de som kanskje hadde minst å frykte, forklarer Remvik.

– Du er selv sosionom. Du delte ikke denne skepsisen?

– Nei, tvert i mot. Jeg var sikker på at vil ville få større styrke av å stå sammen. Alle vi i ledelsen var for. Men vi var redde for avskalling. Barnevernpedagogene og vernepleierne syntes nok vi dullet for mye med nei-sida, men det var viktig for oss å samle rekkene. Vi ville ikke gå inn i dette med en splittet organisasjon, forteller Remvik.

Noe frafall måtte hun likevel tåle i starten.

– Jeg har heldigvis glemt hvor mange som meldte seg ut. Men jeg husker veldig godt en som skrev «Jeg melder meg herved inn igjen».

Tre ble en

Oddrun Remvik ledet FO fra 1993 til 2002, og er kjent for å ha gjort Olav H. Hauges Der elvane møtest til FO-diktet. Der heter det at

«Elvane møtest, frå kvar sitt fjell.

Grip kvarandre i hendene.

Blandar sin song og sitt blod.

Held fram einige, sterkare,

snåvar ikkje so lett i steinane:

Turrskodd skal ingen vassa oss no!»

At de tre gikk sammen til et nytt og større fellesskap har utvilsomt ført til en sterkere organisasjon, som profesjonsforbund, i tariffpolitikken og i helse- og sosialpolitikken, mener Remvik.

– Da jeg så FO-delegasjonen på LO-kongressen nå nettopp, ble jeg rett og slett rørt, røper hun.

FOs respekt i LO-systemet har steget mange hakk siden Remviks tid, mener hun selv. Hun påpeker også at forbundet har fått på plass et lokalapparat av tillitsvalgte.

– Det var jo en av våre visjoner. Det er jo der ute medlemmene er.

Riktig og viktig

Den første FO-lederen jobber i dag som avdelingsdirektør i Kirkens bymisjon og følger FO fra sidelinja. Det har vært tøft å følge de siste års stridigheter, medgir hun.

– Det må ha krevd mye ressurser. Jeg har lurt på om det kan være nødvendig. Men det er klart, det er alltid lett å si fra utsiden. Fra samme ståsted ser det nå ut til at de har samlet seg. Riktignok var det kampvotering om ledervervet, og én stemme som avgjorde. Men folk forholder seg til det, FO framstår som én organisasjon. Det gleder meg.

– Hva vil du si til jubilanten i anledning dagen?

– Gratulerer så mye med dagen! Stå på videre! FO er et riktig og viktig prosjekt, en profesjonsorganisasjon for å utvikle faget og fagene våre, altså både det vi har felle og det som er særegent. Vi må stå sammen for å sikre helse- og sosialarbeidere lønn for den kompetansen vi har.

Tre om FOs historie

Fontene har bedt en fra hvert av de tre forbundene tenke tilbake:

Hva husker du best fra sammenslåingen og den første tida som FO?

Hvordan synes du det har gått?

Hva vil du si til jubilanten?

Kirsten Jæger Sivertsen, leder Norsk Barnevernpedagogforbund (NBF) 1993-2002

«Jeg husker best diskusjonene om hvilken plass yrkesfaget skulle ha, hvor autonome profesjonene skulle være. Det var viktige diskusjoner den gang, og slik har det jo fortsatt. Mens sosionomene var skeptiske til sammenslåing, var vi barnevernpedagoger veldig for. Vi var ikke redde for å bli slukt. Grunnen til det var den selvstendige rollen vi ga profesjonene. Vi følte oss trygge på at vi skulle ha styring med vår egen profesjon. Dessverre synes jeg de siste årenes debatt om utdanningspolitikk har vist at det ikke ble helt slik. Altså, man kan være enig eller uenig i kravet om fem års utdanning, men måten dette ble håndtert på internt viser at profesjonene har mistet den styringen. Barnevernpedagogene fikk lov til å mene det de ville, men ikke ta det med ut av FO.

Den viktigste drivkraften for sammenslåingen var at vi ville bli større og få bedre gjennomslag, både i LO, i lønnsoppgjørene og i helse- og sosialpolitikken. Jeg understreker at jeg de siste årene bare har fulgt FO fra utsiden, men jeg er litt i tvil om hva FO er i dag. Det har blitt et litt diffust prosjekt sett fra mitt ståsted. Jeg synes også at FO er lite synlig i det offentlige rom, i hvert fall hvis vi holder de sosiale mediene utenfor. Den kritikken fikk vi i starten også, men jeg tror likevel at vi var mer i mediene den gangen. Jeg husker i alle fall at jeg var to-tre ganger på TV, og jeg var veldig ofte på radioen. Og jeg var jo bare en av flere som uttalte meg.

Jeg vil ønske FO lykke til videre. Jeg håper de lykkes med å skape et FO med tydelige profesjoner.»

Arne B. Grønningsæter, leder Norsk Sosionomforbund (NOSO) 1989–1992

«Det jeg husker best er den høye temperaturen i NOSO. Det var jo stor motstand blant sosionomene, særlig blant dem med videreutdanning og spesialistkompetanse. På den tida var det lite videreutdanning blant de to andre gruppene, og disse sosionomene var nok redde for å bli lite anerkjent i det nye forbundet. NOSO var delt på midten. Det kompliserte ting innad, og de kompliserte så klart samarbeidsforholdet til de to andre. Det var mye diskusjon, og den modellen vi kom fram til, der yrkesforbundene besto, mener jeg er en veldig god modell. Vi ble større, og kjøttvekta teller, samtidig som hver profesjon beholdt sin identitet. Modellen er modifisert noen ganger siden starten, men profesjonene har fortsatt en plass. Hvis den modellen fungerer, mener jeg den er forbilledlig for andre fagorganisasjoner. Den gir tilhørighet og identitet, men da må man synliggjøre identiteten.

Selv har jeg i alle år sittet i Yrkesetisk råd. Jeg synes FO ligger i forkant når det gjelder yrkesetikk. Og yrkesetikken er jo noe som samler hele organisasjonen, uten preg av eventuelle stridigheter mellom profesjonene. Det har jo vært litt av det, og en del turbulens i ledelsen. Men jeg har stor tro på at vi nå kan gå videre.

FO gjør utrolig mye, og det er jo det som skjer jevnt og trutt, lokalt og sentralt, som betyr noe. Jeg synes det er veldig viktig at FO er i LO, fordi LO har en ambisjon om å være en sosialpolitisk aktør. LO er en god ramme for FOs aktivitet, enten det dreier seg om tariffpolitikk, levekår, faglige spørsmål eller sosialpolitikk. Jeg er veldig stolt over å ha vært med på å danne FO, og jeg oppfordrer alle til å fortsette det gode arbeidet.»

Mariann Bakken, nestleder Norsk Vernepleierforbund (NVF) fra 1988, leder 1993–1998

«Jeg var en veldig ung tillitsvalgt da jeg ble nestleder i 1988, og jeg syntes det var en veldig god ide å slå sammen de tre forbundene. Jeg så på de tre yrkesgruppene som helt likestilte. Derfor fikk jeg helt bakoversveis da jeg følte motviljen fra sosionomene. Den var voldsom. En ting er å være politisk uenig, det er greit å forholde seg til. Men her møtte jeg uvennlighet fra folk jeg ikke kjente, og som ikke kjente meg. Det var veldig ubehagelig.

Men den avtok, og jeg husker kongressen i Ålesund som sterk og flott. Det var en veldig spennende tid, og vi var superidealistiske. For oss vernepleiere var jo dette en sårbar tid faglig sett, med ansvarsreformen og det hele. Sammenslåingen var et veldig løft, og vi hadde strek tro på at vi skulle få til noe som var større enn oss selv. Det høres kanskje litt svulstig ut, men det var sånn det var.

Jeg husker mange diskusjoner, og jeg mener vi fant fram til en riktig modell gitt at vi var tre profesjoner. Det er jo laugsbiten som skiller oss fra andre forbund og som er FOs legitimitet. Å gå fra yrkesforbund til seksjonsledere tror jeg ikke var en heldig utvikling. Vi mista rausheten i det politiske prosjektet. Det så vi i den utdanningspolitiske debatten og måten barnevernpedagogenes behov ble møtt på. Det var smålig og pinlig. Jeg tror det har en del å gjøre med selve organiseringen. Hvis FO har en organisasjonsmodell som undergraver laugene, da blir det helt feil.

En annen feil, slik jeg ser det, var overgangen til færre tillitsvalgte og flere ansatte. Jeg tror det gjør noe med idealismen. Jeg vil hevde at de første fem årene var FOs sosialpolitiske glansperiode. Et annet problem, som oppstod på 90-tallet og som har holdt seg, er kampen om barnevernet. Her er det noe uforløst mellom barnevernpedagogene og sosionomene. Det skapte en kultur for å feie ting under teppet.

På 20-årsdagen vil jeg di: Vær raus! Ikke undervurder laugene. Med det mener jeg ikke å dyrke særinteresser, men ikke vær bakstrebersk. Se utover, og tenke mer politikk! Og så må de slutte å krige om barnevernet. Problemet der er ikke for mye kompetanse.»

19.06.2013
08:17
16.12.2013 23:08