Helene går nesten alene på jobb i barnevernet

Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Bensinstasjonen, bankfilialen og Joker klorer seg fast til veikrysset langs fylkesvei 21 i Aremark. Bak et par svinger ligger Sverige. En traktor går på tomgang utenfor butikken. Det er lett å finne parkering ved det nedlagte lensmannskontoret. Hundre meter unna ligger et gråmalt trehus med en liten, anonym plakett: Aremark kommune. Her inne er alt: Nav, helse, ordfører, rådmann, brannsjef, flyktningtjeneste, kulturetat, teknisk etat, skatt, jord og skog. Og barnevern.

Aremark kommune ligger innerst i Østfold og er hjem for 1400 innbyggere. De fleste som arbeider på rådhuset bor i nabokommunen Halden. Som Helene Bjerkman Lilledal (35). Hun var ferdig utdannet førskolelærer ved Høgskolen i Østfold i 2009. Fire år etter fikk hun et svangerskapsvikariat i barnevernstjenesten i Aremark. Året etter var hun ansatt som assisterende barnevernsleder.

FO-eren er den eneste i barnevernstjenesten med 100 prosent stilling. Sjefen har kun 20 prosent av stillingen sin knytta til barnevern, resten er fordelt på å lede Nav og rustjenesten, psykiatri, flyktningtjeneste, folkehelse og sykehjemmet som kan skimtes ut vinduet på andre siden av jordet.

Aremark sentrum består av et veikryss. Men barnehagelærer Helene Bjerkman Lilledal trives og mener det er mange fordeler med å jobbe på et lite sted. Kommunehuset skimtes i bakgrunnen.

Eirik Dahl Viggen

– Hva er det beste med jobben?

– Den er spennende. Det er fint å komme i kontakt med familiene. Ofte starter de med en veldig skepsis mot oss i barnevernet. Men flertallet får vi god kjemi med, sier Helene Lilledal.

– Hvilke fordeler har det for barnevernet å være førskolelærer?

– Jeg har mye kjennskap til de små barna. Du lærer å observere og se hvilken utvikling som er adekvat. For foreldrene betyr det at de har en å snakke med som forstår de små barna.

Skjermet fra småbylivet

I Norge har 68 barnevernstjenester mindre enn fem stillinger. Fem kommuner har kun én stilling til barnevern eller mindre. Landets minste barneverntjeneste har bare 0,2 stilling.

Ifølge barneminister Linda Helleland er små barnevernstjenester et av de beste argumentene for kommunesammenslåing. Og i mange kommuner har interkommunalt barnevern vært forløperen for den sammenslåtte storkommmunen.

• FO reagerer på Hellelands utsagn om bedre barnevern i store kommuner

Mange av de minste tjenestene har det siste tiåret laget såkalt interkommunale barnevern. Altså under felles administrasjon med nabokommunene. Det har de ikke i Aremark. Det går visst bra likevel.

– Jeg trives veldig godt her, sier Lilledal til Fontene.

For tiden har hun 22 barnevernssaker gående. I tillegg har hun ansvar for tilsynet med 13 fosterbarn bosatt i kommunen. Hver morgen setter hun seg i bilen og kjører de 25 minuttene fra Halden.

Det er en fordel å ikke bo i kommunen, forteller hun. Lilledal har to barn. De går på skole og barnehage i Halden. Det er greit å ikke møte på klienter i barnehagens garderobe, eller på tur med ungene i butikken. Hun er også aktiv i idrettslag hjemme i Halden. Det hadde nok ikke vært like lett her.

Eirik Dahl Viggen

Eirik Dahl Viggen

Lave terskler

Med alle de andre kommunale tjenestene vegg i vegg, med åpne dører imellom, er det ikke til å unngå at klientene hennes ofte er klientene til kollegaen på naborommet. For eksempel Nav eller psykiatritjenesten. En dag i uka kommer lensmannen kjørende fra Halden og oppretter kontor på huset. De utveksler mye informasjon, selvfølgelig innenfor taushetspliktens grenser.

– Det er mye lettere å kunne hjelpe folk når vi sitter såpass tett på hverandre, sier Lilledal.

– Men vi er bevisste på å ikke prate om saker på tvers om ikke klientene har godkjent det.

– Hva er fordelene med å være så små?

– Vi kommer veldig tett på skole, barnehage og helsesøster. Vi kommuniserer godt, og er ute hos dem og forteller om barnevernet. Jeg tror det senker tersklene og gjør det mindre farlig å snakke med oss. Jeg opplever at de som har tiltak synes de får god hjelp.

Rolig og gjennomsiktig

Fire ganger i året møtes tverrfaglig team. Her deltar rådmannen sammen med barnevern, kommunelege, helsesøster, barnehage, lensmann og fritidsklubb.

– Dette er ei rolig og gjennomsiktig bygd. Barn blir fort fanget opp. Det er en fordel for de barna som trenger å bli sett av oss, sier Lilledal.

Barnevernstjenesten har arbeidet med å innskjerpe meldeplikten for offentlig ansatte. De ser en stigning i bekymringsmeldinger de siste årene. Særlig hjelpetiltakene øker.

– Hvilke utfordringer er det med å være så små?

– Fagmiljøet er lite. De som skal jobbe her, må ha bein i nesa og jobbe selvstendig. Det er utfordrende når vi kommer opp i nye, ukjente situasjoner. Jeg har fått mer innviklede saker etter hvert som jeg har jobbet her. Det kan være en miks av psykiatri, rus, diagnoser hos barna og foreldrene, og foreldre i konflikt.

I komplekse saker har de mulighet til å ringe Visma analyse, som tilbyr en juridisk veiledningstjeneste rotet i barnevernloven.

Landlige omgivelser preger arbeidshverdagen for Helene Bjerkman Lilledal.

Eirik Dahl Viggen

– Hva irriterer deg på jobben?
– Det kan være frustrerende når man bruker mye tid på en sak, og ikke lykkes med å få til det samarbeidet man ønsker med foreldrene. De må med i prosessen, og de skal høres så langt det går, sier Lilledal.

– Fem minutter med barneminister Helleland (H), hva sier du?
– Bedre økonomi i barnevernet hadde vært fantastisk. Så kunne vi velge de tiltakene vi mener er riktige uten å ta hensyn til hva som er det billigste til en hver tid.