Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Huthayfa Abuserriya har sovet i palestinateltet i natt. Han har gjort det ofte i det siste, særlig etter at han ble sykmeldt på grunn av krigen på Gaza.

Han får uansett ikke sove før i firedraget på natta og vil helst ha folk rundt seg på kveldene. I teltet som står foran Stortinget i Oslo, er det alltid selskap å få. Både på de tunge og mindre tunge dagene.

Teltet ble satt opp for å vise solidaritet, men også for å sette press på politikerne. Hit kan hvem som helst komme. For en prat, en klem. Eller for å lufte sin frustrasjon. Abusseriya møter alle med et smil og tilbyr dem kaffe og dadler.

Cinta A. Hondsmerk, Huthayfa Abusseriya og Ahmad Hussein drikker kaffe foran inngangen til Palestinateltet. I løpet av våren har teltet blitt tent på to ganger. Noen har også kuttet i teltduken. I dag står det er mindre telt foran Stortinget i Oslo.

Hanna Skotheim

Snudd på hodet

For 33-åringen ble hele livet snudd på hodet etter 7. oktober i fjor, da Hamas angrep Israel og Israel responderte. Masteren i psykisk helsearbeid måtte han legge på hylla og jobben i Oslo kommunes kriseteam ble etter hvert for tøff. Abuserriya gikk fra å hjelpe andre mennsker i krise til å selv være i krise.

– Jeg hjelper folk i deres vanskeligste øyeblikk i livet. Da er det viktig at jeg er nøye på hvordan jeg gir dem hjelp. Etter hvert klarte jeg ikke å gi dem det de trengte, sier Abuserriya.

Hanna Skotheim

Nå er han sykmeldt og bruker det overskuddet han har til å kjempe for Palestina.

Håp i håpløsheten

Inne i Palestinateltet dufter det av søt, arabisk kaffe. Utenfor er det kjølig, men her inne er det lunt. Abuserriya har fyrt i ovnen helt siden han våknet. Det er egentlig ikke så lenge siden. Han fikk først sove i firetiden, etter siste bønn.

– Jeg må ta det i mitt tempo nå, sier han og tar en slurk fra pappkruset.

Han fikler med bønnelenken. Med fingrene sine flytter han én og én perle. Lenken brukes i bønn. Troen og håpet er viktig for han nå. Håpet finner han i teltet, men veien til håpløshet er kort om dagen.

Abuserriya husker godt da han fikk vite at palestinske kvinner og jenter i fangenskap hevder å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep av mannlige offiserer i den israelske hæren. Han satt i teltet sammen med tre andre menn. Ingen av dem klarte å si noe. Flere hadde tårer i øynene. Sammen kjente de på makteløsheten.

Den kan han ofte kjenne på. Selv om det er fysisk trygt å være i Norge som har vært hans hjem siden han var 17 år, så tror han det hadde vært enklere å være i Gaza akkurat nå, mentalt sett.

– Jeg har opplevd krig før og vet at jeg kan gjøre mitt beste hvis jeg er til stede der det skjer. Kompetansen min kunne også bidratt til å ta vare på de kriserammede. Jeg kunne vært en del av beredskapen selv om jeg hadde risikert livet mitt.

Vil kjenne at barna er hele

Abuserriya er vokst opp i Jenin på Vestbredden. Flere av familiemedlemmene hans bor fortsatt der, og de er foreløpig trygge. Men, som Abuserriya sier, alt er relativt.

Tilbake i 2002 ble hjembyen hans invadert av den israelske hæren og store deler av leiren ble jevnet med jorden. Også huset hans. Men ti-åringen mistet ikke håpet. Optimismen tror han kommer fra moren. Heller ikke hun har gitt opp troen på fred, til tross for at hun bare var tre år gammel da hennes far som var i motstandsbevegelsen i 69, ble skutt og drept.

– Jeg skal gi det samme håpet til mine to barn, sier Abusseriya.

Det er mange som kommer innom teltet i løpet av dagen for å slå av en prat.

Hanna Skotheim

Etter at krigen brøt ut, har han hatt ekstra mye fysisk kontakt med barna sine.

– Jeg har sett så mange fæle bilder så jeg vil både se og kjenne at barna mine er hele.

Han gir dem også ekstra mye kjærlighet og råder andre foreldre til å gjøre det samme.

– Ikke vis dem at du er deprimert. Det er fint å snakke med barn om det som skjer, men uten alle nyansene og bildene.

Alle er velkommen

I teltet er det rom for alle følelser. For Abusseriya kommer sosionombakgrunnen godt med. Det handler om å være rolig og vite hva som er normale reaksjoner i en krise.

– Dette teltet erstatter hundre psykologer. Det viktigste for oss mennesker er å ikke være alene i en krise og at noen er der og kan forstå oss. Her er det åpent. Du trenger ikke booke en time, og det koster ikke penger. Det er bare å komme.

Selv om 33-åringen tror flere stoler på de rådene han kommer med fordi han er sosionom, så er han ikke opptatt av å si at han er det. I stedet mener han det er viktig at alle er på samme nivå. Abusseriya har selv trengt støtte flere ganger. Som for eksempel da Iran angrep Israel 13. april. Da han reagerte med å skrike, var det mange som ikke skjønte hva som skjedde. Abusseriya hadde jo vært så rolig hele tiden. Men nå var det altså hans tur.

– Det var noen som sa: «Endelig klikker Huthayfa litt også» og så begynte vi å le. Her er det også plass til humor.

Begrenser seg

Klokka er 12 på formiddagen når Fontene møter Abusseriya i teltet. Enda har han ikke sjekket siste nytt. Det påvirker humøret hans for mye. Samtidig synes han det blir feil å ikke følge med i det hele tatt, men han må begrense seg.

Det hjelper å være i teltet og ha noe å gjøre. Abusseriya har selv utnevnt seg til å være økonomiansvarlig.

– Da får jeg bidratt med noe i hvert fall. Det minsker makteløstheten.

På denne senga har Abusseriya tilbragt flere netter. Han føler seg trygg i teltet og liker at det er folk rundt ham.

Hanna Skotheim

I januar dro han og noen flere til Egypt for å levere humanitær hjelp til palestinere i Gaza. Han deltar også ofte på demonstrasjoner og har vært med på å sette press på politikerne ved å blant annet invitere dem til teltet. Og da en gjeng sultestreiket i teltet i februar, ble Abusseriya med da en av dem måtte på sykehus. Mye av det de gjør, deler han på Instagram og Tik Tok.

– Det skjer så mye hele tiden så jeg vil bruke kanalene for å opplyse folk. Det er vårt våpen nå.

Vil miste tilliten

Før 7. oktober kjente Abusseriya kanskje ti andre palestinere i Oslo. Nå tror han at han kjenner over tusen. Mange har han blitt kjent med i teltet.

– Vi har blitt en stor familie, sier han og smiler.

Ahmad Hussein sjenker i kaffe til Abusseriya. De to holder fortet denne dagen.

Hanna Skotheim

Det er ikke bare i Oslo at Abusseriya opplever at palestinere har kommet sammen. Overalt i verden ser han et sterkere samhold. Det gir han også håp.

Palestinateltet har foreløpig oppnådd et av sine politiske mål. 28. mai anerkjente Norge Palestina som stat. Det er 75 år etter at Norge anerkjente Israel som stat.

– Jeg er stolt av Norge som viser at vi er en modig nasjon som ikke er redd for å ta avgjørelser. Dette oppleves som en seier for alle som har stått på i alle disse månedene. Samtidig er det viktig at vi i Norge fortsetter kampen.

Palestinateltet har også satt seg som mål at Norge skal sanksjonere Israel, stoppe våpen til Israel og boikotte israelske varer. Disse målene er foreløpig ikke nådd. Abusseriya synes norske politikere har vært for feige etter at krigen brøt ut.

– Jeg tror at kommende generasjoner vil miste tilliten til våre politikere. De vil se at Norge ikke har klart å sanksjonere Israel.

Abusseriya skulle ønske Norge hadde vært like tydelig mot Israel som mot Russland. Han er imidlertid fornøyd med LO som ber regjeringen boikotte Israel.

– Men fagbevegelsen kunne vært tydeligere og modigere i sine uttalelser.

– Tydelig i sin støtte til Palestina?

– Sin støtte til mennesker. Jeg er opptatt av at dette handler om mennesker, ikke om hvor menneskene er fra.

Abusseriya har deltatt i flere demonstrasjoner siden 7. oktober i fjor. Denne dagen var det ingeniørene som organiserte en demonstrasjon.

Hanna Skotheim

Siste spiker i kista

Uansett hva som skjer, så tror Abusseriya at det vil bli vanskelig å skulle leve i fred, side om side med israelerne igjen.

– Jeg tror 7. oktober og det som skjedde etter det, var siste spiker i kista for fredsprosessen.

Det kan høres ut som palestineren har gitt opp. Samtidig sier han at det palestinske folket vil vinne til slutt.

– Men hvor lang tid det vil ta, det vet jeg ikke. Alt vil bli bra etter hvert, men vi kommer til å sørge på veien.

Fontene har bedt LO og Utenriksdepartementet om en kommentar på det som kommer frem i saken, men de har ikke svart på vår henvendelse.

Hanna Skotheim