Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

– Jeg leser alt av nyheter om koronakrisen, men har ennå ikke kommet over noen som nevner vernepleierne. Jeg blir rett og slett lei meg på vegne av de flinke folka jeg jobber sammen med. Ingen er redde for å bli smittet selv, alle tenker på beboerens beste, sier Hansen.

– Jeg føler at både beboerne og vi ansatte i omsorgsboliger blir litt gjemt bort og glemt.

– Vet at vi gjør en god jobb

– Hvorfor tror du det er sånn?

– Kanskje det handler om mangel på kunnskap og stigma rundt gruppa vi jobber med. Jeg føler at vi er litt på siden av samfunnet.

Vernepleieren er opptatt av at det ikke skal handle om en profesjonskamp mellom vernepleiere og sykepleiere. Hansen føler at sykepleierkolleger i boliger også blir glemt.

– Hva gjør det med motivasjonen din?

– Jeg går på jobb for beboerne, og er fortsatt like motivert. Men når jeg kommer hjem fra jobb og leser nyhetene, kjenner jeg at det svir. Vi vet at vi har gjort en god jobb, men så får alle bortsett fra oss et klapp på skuldra.

Bruker egne klær på jobb

Det som bekymrer henne mest om dagen, er beboernes helse. Mange av dem er i risikogruppa og kan bli alvorlig syke.

– Jeg har veldig god helse, så det er nok ikke farlig for meg, men jeg kan jo være syk uten at jeg vet det. Jeg merker at jeg engster meg for smitte beboere når jeg er på jobb.

Vernepleieren gjør alt hun kan for å holde seg frisk. På fritiden er hun kun sammen med samboeren, og hun tar sprit på hendene hver gang hun går inn og ut av leiligheten. Kollektivtransport har hun sluttet med. Likevel tenker Kristine Sydow Hansen mye på om hun drar med seg smitte inn på arbeidsplassen uten å vite det.

– Jeg har med et ekstra skift med klær som jeg kun bruker på jobb. Problemet er at arbeidstøy skal vaskes på 60 grader, og det er det ikke alle klær som tåler. Jeg skulle ønske at vi kunne brukt uniform når smittefaren er så stor, sier vernepleieren, som jobber i en omsorgsbolig i Oslo.

Bekymret for mangel på smittevernutstyr

Mangelen på smittevernutstyr i Norge har skapt overskrifter. Onsdag melder VG at norske kommuner mangler 1,8 millioner munnbind og 5,2 millioner engangshansker.

– Det begynner å bli lite utstyr på lager, det kan jeg i alle fall si, sa smittevernoverlege Tore Steen i Oslo kommune til Aftenposten 21. mars.

Kristine Sydow Hansens sier det er kritisk hvis de går tom for helt nødvendig utstyr, som engangshansker og håndsprit.

– Jeg begynner å bli litt nervøs. Håndhygiene er kanskje det viktigste smittevernstiltaket vi har. Vi vasker jo hendene hele tiden, men er avhengig av å sprite oss hver gang vi går inn eller ut hos en beboer.

Vernepleieren prøver så godt hun kan å oppdatere seg på retningslinjer og råd fra myndighetene.

– Det er mye snakk om smittevern på sykehus og sykehjem, men hva med oss som jobber i boliger? Jeg føler at vi faller mellom to stoler. Jeg savner noen konkrete råd og retningslinjer for vår gruppe. Det burde blant annet vært et krav om at vi skal bruke uniform, mener hun.

Her er professorens råd til deg som jobber med utviklingshemmede i krisetid

Redd for hvordan koronakrisen påvirker forholdet til beboerne

Vernepleieren forteller at beboerne har mange spørsmål om koronakrisen. Det er ikke alt det er enkelt å gi et godt svar på.

– Det er vanskelig å forklare dem farene ved viruset uten å gjøre dem mer bekymret, sier Hansen.

Det å være til stede i øyeblikket med beboerne, har blitt vanskeligere. Det er mange tanker og bekymringer som svirrer rundt i hodet om dagen.

– Det tror jeg de merker. Jeg er vanligvis veldig opptatt av å være ordentlig til stede. Det er noe av det viktigste i jobben vår.

Denne uka ble det klart at vi fortsatt må holde oss isolert i ukene som kommer. I første omgang til over påske. Det kan også gå mye lengre tid. Hansen er redd for hva som kommer etter koronakrisen.

– Det tar lang tid å bygge opp et tillitsforhold med enkelte beboere, og nå blir det satt litt til side fordi det er så mye annet som tar fokus. Hvor mye vil det skade forholdet vi ha bygd opp over tid? Må vi begynne på nytt når dette er over? Det er det jeg er redd for.

– Vernepleier i psykiatrien: Jeg er mest bekymret for ungdommene som ikke er her