Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Svein Roger Nilsen kom i høst med sin niende bok; novellesamlingen Mosaikkspeilet. I fem nokså ulike noveller møter vi menn som strever med livet på et eller annet vis.

Nilsen er klinisk sosionom med videreutdanning i behandling av rusavhengighet og har jobbet 20 år i Drammen kommune. «Han viser fram ensomheten og håpløsheten man ofte møter på i jobben, med en blanding av omsorg, varme og kynisme», reklamerer Tiden forlag.

– Når du jobber med aktive rusmisbrukere, kan det skje mye i løpet av en arbeidsdag. Jeg trenger ikke å dikte så mye, sier Nilsen.

Sosionom som forsøksperson

Mens noen av novellene drives fram av handling, er andre mer stillfarne, som den om den kommuneansatte som tålmodig ringer på hos en klient.

– Personene i denne boka er nok mest inspirert av folk jeg kjenner fra oppveksten og andre steder. Men strukturen i det har jeg hentet fra jobben; det å dra hjem til folk for å snakke med dem. Når noen ikke er så glad for de besøkene, hvordan man jobber rundt ulike temaer og mer hverdagslige ting for å unngå at døra er låst neste gang du kommer.

Han sa opp jobben som barnevernsleder i protest. Nå fyrer Ola Fadnes løs mot budsjettkutt i ny spenningsroman

I den midterste novellen, Prosjekt Geppetto, følger vi en sosionom som vil utforske sammenhengen mellom søvnmangel og schizofreni. Her bruker Nilsen sin mangeårige interesse for søvnproblematikk og drømmer, og gir leseren en innføring i ulike teorier, samtidig som forsøkspersonen blir mer og mer preget av mangelen på søvn.

– Et lite stikk til sosionomene

Forsøkspersonen omtaler seg selv slik: «En sosionom er en halvveis utlært person i psykiaterens og psykologens øyne. En semifaglig person som surfer rundt i overflatene og egentlig burde holde seg til kommunale støttefunksjoner. (...) Sosionomen er en skeptiker som kommenterer alt som kommer fra andre enn sosionomer, og mistror det meste som avgjøres utenfor egen avdeling. Når jeg tenker over det mens jeg skriver, er sosionomen i grunnen helt lik psykologen og psykiateren når det gjelder skepsis og mistillit».

– Et lite stikk til sosionomene der ja, sier forfatteren.

– Jeg har sittet i fagmøter med mange sosionomer i mer enn 20 år, og jeg har inntrykk av at de alltid må kommentere på alt, også når det ikke er nødvendig. Og jeg vet jo at andre yrkesgrupper i spesialisthelsetjenesten ikke alltid synes sosionomer er så lette å samarbeide med.

– Hva kommer det av, tror du?

– Det er vanskelig å si hva det kommer av. Men det kan nok spille inn at sosionomer er litt underlegne overfor leger og psykologer, og at det derfor blir veldig viktig å ikke gi seg.

– Ingen leser noveller

I sin forrige novellesamling tok Nilsen leserne med bak kulissene i rusomsorgen, til korridorpraten, lunsjpausene og fagmøtene. Før boka gikk i trykken, sendte Nilsen et utkast til alle på jobben. Ikke alle kollegene likte at han beskrev den ventilerende galgenhumoren eller brukte anonymiserte klienthistorier. Det som falt ledelsen tyngst for brystet var skildringen av dårlig samarbeid mellom ulike kommunale etater. Ledelsen kalte Nilsen inn til et møte og gjorde det klart at de ikke likte innholdet.

– Samarbeidsproblemer mellom rusomsorgen og Nav har vært tema i mange år. Men ledelsen var ikke så happy for at det ble synliggjort. Jeg ga det ut likevel, og i ettertid har de sagt noe annet, sier Nilsen.

Han tror det skyldes at novellene viser tydelig at klientarbeidet er det viktigste i den tjenesten han jobber i.

– Men jeg sa jo også til dem: Jeg skriver noveller. Det er nesten ingen som leser det.

– Hvorfor skriver du selv noveller, hvis ingen leser det?

– Jeg havner nok der fordi jeg ikke er så glad i å fabulere for mye og skrive så detaljert. Det er sjelden jeg tenker at en bok var for kort eller passe lang, jeg synes nesten alltid forfattere bruker for mange ord.

– Som sosionomene altså?

– Ja, jeg synes de prater for mye, både forfatterne og sosionomene, så da er det vel noe med min innstilling.

For lite rus på pensum

Nilsen valgte sosiallinja som det het den gangen, fordi den virket anvendelig og ikke låst til et bestemt felt. Fra studiet husker han påstanden om at 70 prosent av klientene du møter på et sosialkontor har rusproblemer. Likevel lærte studentene nesten ingenting om rus i løpet av de tre årene på høyskolen. Nilsen har ikke studert pensumlistene nøye, men via yngre, nyutdannende kolleger har han inntrykk av at det ikke har endret seg mye.

– Jeg mener de burde legge til et år på sosionomutdanningen, et fjerde år som bare handler om rus og psykisk helse. Uansett hvor du jobber som sosionom, kommer du borti mye rus. Med en bedre og mer klinisk utdanning bør det også følge en autorisasjon, mener Nilsen.

Laial vokste opp under negativ sosial kontroll: – De som jobber med barn og unge svikter hvis de ikke legger merke til at noe er galt

Et litt bedre sted

– Det er en litt pessimistisk tone i novellene dine. Opplever du at du hjelper mange gjennom jobben din?

– Ja, jeg gjør det. Folk kommer seg fra ett sted til et litt bedre sted. Jeg har lært mye om kroniske sykdomsforløp og skjønt at det ikke er snakk om å få gjort ting i løpet av dager eller uker. Jeg har mange gode kolleger som også har jobbet her lenge. Og litt av grunnen er nettopp de lyspunktene, sier Nilsen.

For egen del grubler han på om 20 år er nok eller om han fortsatt har mer å gi.

– Etter 20 år på samme fagområde har jeg kommet inn i noen mønstre. Har jeg evne til å utvikle meg, eller drar jeg rundt på gammel metodikk? Jeg tenker ofte på det.