Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Når du leser dette, er sosionom Linnea Näsholm på plass i Libanon sammen med Leger Uten Grenser. Dette er landet som i løpet av de to siste årene har vært preget av store demonstrasjoner, økonomisk- og politisk krise, koronapandemi. Situasjonen ble ikke bedre etter eksplosjonen i hovedstaden Beirut i 4. august 2020.

I tre måneder skal Näsholm jobbe på tre ulike prosjekter for Leger Uten Grensen. Organisasjonen har helt siden 1976 jobbet med å gi helsehjelp til libanesere med begrenset tilgang til helsehjelp, flyktninger og migranter.

Like stor nød?

Til vanlig er 36-åringen virksomhetsleder ved Helsesenteret for papirløse migranter i regi av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Også i Libanon skal hun jobbe med mennesker uten gyldig oppholdstillatelse. Men der er antallet betydelig større.

I Libanon er én av fire flyktninger, ifølge Flyktninghjelpen. Blant syrerne i landet, er én million registrerte flyktninger, mens rundt 500.000 er uregistrerte. Näsholm er spent på hvordan situasjonen er for dem.

– Det er vanskelig å være papirløs i Norge. Her er uformell sektor liten og jeg opplever at vi styres av strukturene staten har satt, og ikke så mye av medmenneskeligheten. I Libanon er situasjonen i landet dårlig, men kanskje det finnes mer solidaritet med folk i nød? 

Blir sint

Sosionomen mener vi i Norge kunne blitt bedre på å spille på menneskene vi har rundt oss i stedet for å tenke mest på det som er vårt.

– I Norge opplever jeg at mange tar avstand fra mennesker i nød fordi de tenker at staten tar vare på dem, men slik er det ikke for de menneskene jeg jobber med på Helsesenteret.

Näsholm blir ofte sint når hun tenker på at papirløse ikke har rett på jobb eller tilgang på andre ytelser.

– Når vi møter en person i nød i Norge, sjekker vi gjerne først om personen har oppholdstillatelse. Har den ikke det, har jeg inntrykk av at vi ikke engang lytter.

Her er Linnea Näsholm på plass i Libanon. Foreløpig har hun drevet med kontorarbeid, men snart skal hun ut i felt. Foto: Privat.

Privat

Ønsker like rettigheter til alle

Sosionomen mener at sosialarbeidere i for stor grad er blitt migrasjonskontrollører og statens forlengede arm i stedet for å ta i bruk yrkesetikken i møte med menneskene som er i nød.

– Vi ser ofte den juridiske statusen til en person framfor mennesket. Jeg ser hva det gjør med folk. Som papirløs er du helt avhengig av andre folk, men du kan risikere å bli behandlet dårlig og mange dører er stengt for deg. Du får ikke bidratt til samfunnet og ekskluderes på så mange måter. Det påvirker både fysisk, psykisk og sosial helse.

– Mener du at en papirløs skal ha like rettigheter som alle andre?

– Jeg vil si at alle skal ha arbeidstillatelse og rett på helsehjelp. Jeg vet at det er utfordrende. Samtidig blir jeg irritert når vi i Norge diskuterer dette, fordi det er en menneskerett og vi har så få papirløse sammenlignet med andre land. 

– Men kan det ikke være en risiko at «alle» vil komme hit hvis de får vite at papirløse har alle rettigheter her?

– Det finnes ikke noe belegg for det. En stor kartlegging i ulike land viste at tre prosent av alle som hadde oppsøkt klinikkene dro fra hjemlandet på grunn av helsemessige årsaker. Årsakene til at du drar fra hjemlandet ditt er svært sammensatt. Politikere kan derfor ikke bruke det som et argument.

Näsholm har sett at mennesker i nød ofte bruker de samme strategiene. – Vi vil alle det samme for våre familier og våre barn så det er likheter på tvers av land. Men forholdene er så ulike og så urettferdige, sier hun.

Hanna Skotheim

Skal løfte sosialarbeiderne

Dette er ikke første gangen Näsholm er ute med Leger Uten grenser. Hun har også jobbet i felt i Egypt, Sør-Sudan og Pakistan. I Kairo jobbet hun med flyktninger og migranter som hadde opplevd vold. Oppdraget var å løfte sosialarbeidere inn i tverrfaglige team.

I Libanon skal hun sammen med sosionomer ansatt i prosjektene lokalt se hva en sosialarbeider skal gjøre, hvilke metoder de kan bruke og hvordan de kan definere sosionomrollen i de ulike prosjektene.

– For migranter er situasjonen ofte svært vanskelig. Mange er på gjennomreise, noen er i eksil, og de må alle navigere i et helt nytt system.

– I møte med migrantene har man i større grad sett at sosialarbeidere kan ha en nøkkelrolle. De kan blant annet være med på å bygge opp relasjoner mellom migrantene og andre tilbud og organisasjoner som finnes i landet. Og kan de ikke tilby noe, kan de hjelpe med å henvise pasientene videre.

Ydmyk

Med bare tre måneder til rådighet, er Näsholm ydmyk.

– Jeg håper at jeg får gjort mye. Samtidig kan jeg ikke komme inn, endre på alt og bare dra. Det jeg gjør, må forankres, sier hun.