Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Gjennom pandemien har Aysel Øzdemir og kollegene ved Nav Søndre Nordstrand kombinert hjemmekontor og fysisk oppmøte på kontoret. Men etter at Oslo og omkringliggende kommuner stengte ned, er de alle pålagt å jobbe hjemmefra. Det er veldig vanskelig hjelpe mennesker når du ikke kan møtes og se hvordan de har det, forteller Øzdemir.

– Når det er lockdown, er jeg ikke lenger ruskonsulent. Vår brukergruppe er ikke digitale, de er ikke på epost, mange har ikke mobil, eller de mister den og får ny. Vi får ikke tak i dem, og vi får ikke lov til å oppsøke dem fysisk for å sjekke hvordan det går med dem på grunn av smittevern. Jobben skal jo sikre at vi ikke blir smittet.

– Hva er det som bekymrer deg mest?

– Våre bruker trenger masse omsorg og helhetlig oppfølging. En lockdown berører dem veldig sterkt, og da berører det meg også. Jeg føler ikke at jeg er en god sosionom nå. Jeg vet ikke hvor de er og kan ikke bistå med det de trenger hjelp til.

– Burde vært unntak for rus og psykiatri

Øzdemir understreker at hun forstår at det trengs strenge regler for å hindre spredning av korona. Men hun mener at det burde gis unntak for ansatte som jobber med rus og psykiatri. Hvis for eksempel de ansatte som bor nærmest jobben kunne byttet på å være fysisk til stede, hadde det hjulpet, mener hun.

– Våre bruker trenger masse omsorg og helhetlig oppfølging. En lockdown berører dem veldig sterkt, og da berører det meg også, sier Aysel Øzdemir.

Adrian Nielsen

Øzdemir bekymrer seg også for de brukerne hun får tak i. Hun opplever for eksempel at folk takker nei til overnattingsplass i regi av Velferdsetaten fordi de er redde for smitte. Andre retter sin frustrasjon mot Nav, fordi de ikke får den hjelpen de trenger.

– Hva tenker du om tida framover?

– Det blir utfordrende, både for brukerne og for oss ansatte. skoler og barnehager er delvis stengte, og jeg har en liten gutt her hjemme. Men jeg tenker mest på brukerne, som jeg er veldig bekymret for. Ikke bare de som er vanskelig å nå, men også de andre. Vi har ikke hatt fysiske samarbeidsmøter siden mars, bare digitale.

Øzdemir er glad for at hun jobber i et stabilt team og har en god leder.

– Vi støtter hverandre og har en avdelingsleder som motiverer oss til å prøve å finne andre løsninger slik at vi kan hjelpe den gruppa vi er bekymret for, sier hun.

– Bare det mest nødvendige

Manglende oppfølging og kvalitet på tjenestene bekymrer også Ole Martin Kolberg, hovedtillitsvalgt i Fredrikstad kommune.

– Det er bare anledning til å gjøre det strengt nødvendigste. Viktig kvalitetsarbeid blir lagt på is, det skjer ingen utvikling av tjenestene. Der er vanskelig å løfte hodet og planlegge framover, sier han.

Kolberg får mange henvendelser som vitner om det han kaller koronaslitasje. Medlemmene hans i ulike kommunale tjenester har jobbet under strengt smitteregime i lang tid, og begynner å bli slitne.

Ole Martin Kolberg er hovedtillitsvalgt i Fredrikstad.

Privat

Fredrikstad har hatt relativt mye smitte, og det har vært utbrudd for eksempel i bofellesskap for personer med utviklingshemming. Her jobber ansatte i noens hjem, og kan ikke forby besøk, slik det gjøres på sykehjem, påminner Kolberg. Det er mye ekstraarbeid med renhold og smittevern, og ansatte er bekymret. Noen går med munnbind på jobben i åtte timer, og blir naturlig nok sliten av det.

– Det er vanskelig å jobbe sosialfaglig via en dataskjerm. Kommunikasjon er avgjørende for det våre profesjoner driver med, og det innebærer mer enn å prate, sier Kolberg.

– Jeg er bekymret

For mange er det stein til byrden at personalgruppa ikke kan samles og diskutere vanskelige situasjoner, erfarer den tillitsvalgte.

– I løpet av en vanlig arbeidsdag oppstår det mange dilemmaer som ansatte gjerne skulle ha diskutert. Nå går faglige vurderinger og refleksjoner litt tapt.

– Hva kan du som tillitsvalgt gjøre når koronaslitne medlemmer kontakter deg?

– Jeg prøver å lytte og veilede så godt jeg kan. Men jeg skulle ønske at våre grupper fikk mer anerkjennelse for den innsatsen de legger ned. De fortjener det like mye som sykepleiere og lærere, som får mye oppmerksomhet.

– Hva tenker du om framtida?

– Jeg er bekymret. For den psykiske helsen til både ansatte og de som mottar tjenester. For barn og unge som må være mye hjemme. Og for hvor lang tid dette tar. Vaksinetempoet er katastrofalt.

– Enklere for noen når det er digitalt

For barnevernsvakta på Romerike har nedstengingen gått stille for seg. Foruten at tilsyn i fosterhjem er blitt tatt på telefon akkurat i den uka som har vært, har situasjonen vært som før. Slik har det egentlig vært under hele pandemien, informerer Kari Fjærli, leder for barnevernsvakta.

– Vi har gjennomført tre av fire tilsyn i fosterhjem på vanlig måte, og for mange av ungdommene så har det vært enklere å åpne opp når det har skjedd digitalt.

Kari Fjærli, leder for barnevernsvakta på Romerike

Nanna Aanes Wolden

Det Fjærli trekker fram som positivt er at de ikke har hatt noen reduksjon i henvendelser fra barn og foreldre.

– Det viser at de fortsatt har behov for oss, og at de tør å ringe og å be om hjelp selv om veien dit har blitt annerledes.

Noe lederen derimot synes er mer alvorlig, er at sakene de får er av mer alvorlig karakter.

– Høykonfliktene har forverret seg. Men dette mener ikke jeg nødvendigvis bare kommer av pandemien. Jeg tror det er en del av trenden vi har sett og ser, at barn og unge i utenforskap øker. Samtidig kan jo trenden bli forsterket av pandemien.