Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

De har tatt av seg sko og sokker, går barbeint fram og tilbake på yoga-mattene, prøver å finne dyp pust og konsentrasjon.

Vernepleierne Marita Thrana og Lise Engemyr Songe er blant tretti sosialarbeidere, alle kvinner, som vil lære avslapningsteknikker for å roe stress.

Da FO Agder inviterte til temakveld om stress og utbrenthet ville de være med.

– Man gir og gir i en jobb hvor man skal ha omsorg for andre. Vi må lære å ta vare på oss selv. Da blir det lettere å yte for andre, sier Marita Thrana.

I yogarommet lærer de pusteteknikker og konsentrasjonsøvelser.

Anne Myklebust Odland

Samtaler med andre

Hun jobber deltid ved Lillesand ressurssenter. Det er en frivillig organisasjon som tilbyr gratis samtaler til mennesker med hverdagsutfordringer og livskriser. De veileder og loser videre personer som er i sorg, som har selvmordstanker, angst, depresjon, som opplever skilsmisse og ensomhet, eller som har kroniske og psykiske utfordringer.

Men, for å ha ha overskudd til andres kriser, må hun gjøre ting som er godt for seg selv.

– Jeg vil lære pusteteknikker, som jeg også kan gi videre til dem jeg skal støtte, sier Thrana.

Noe jeg må gjøre?

Vernepleier Lise Engemyr Songe, prosjektleder ved Lillesand ressurssenter, mener det er lett å glemme seg selv, når man skal være til stede for andre i jobben. Da hun var mellomleder på en annen arbeidsplass, kjente hun seg i perioder trøtt av å gi omsorg.

– Jeg hadde høyt blodtrykk og ble sykemeldt i tre måneder. Etter det ble jeg mer bevisst å sette grenser, sier hun.

Songe sier hun har en god veileder som minner henne på å ta føring. Før hun påtar seg oppgaver hun er usikker på om hun skal ta, spør hun seg:

«Er dette noe jeg må gjøre, eller er det et ansvar jeg tar?» Det lille spørsmålet hjelper henne å bli bevisst på hvor langt hun skal strekke seg.

Av og til bruker hun remsa: «Vil jeg, kan jeg, er det mitt ansvar? Vil det bygge meg opp eller rive meg ned?»

– Og, jeg gir meg tid til å tenke meg om, jeg svarer sjeldent spontant, sier hun.

Marita Thrana og Lise Engemyr Songe.

Anne Myklebust Odland

Øve på å sette grenser

Hun begynte også å gjøre mer av det som bygger henne opp – som avspenning og pusteøvelser.

– Vi må bli flinkere til å sette knappen på pause, sier hun.

– Hvorfor kan det være så vanskelig å sette grenser i jobben?

– Fordi du ser at menneskene du skal hjelpe lider, du vil være til hjelp, sier hun.

Kollega Marita Thrana nikker enig:

– De vi møter kommer med selvmordsproblematikk og selvskading. Man tenker jo hele tiden, har jeg gjort nok for dette mennesket?

På en ferge i Hellas avverget Didrik alvorlig vold. Så smalt det for ham

– Tærer på oss

Sosialarbeiderne som er med på fagkvelden FO Agder har invitert til, kommer fra ulike arbeidsplasser, som barnevernsinstitusjoner, habiliteringstjeneste og spesialskoler.

Vernepleier Marianne Steig, leder for profesjonsutvalget i FO Agder, sier temaet stress og avkobling er noe de alle er opptatt av.

Marianne Steig (f.v), Lise Engemyr Songe, Marita Thrana og Emma Kristine Leesland er klare for yoga.

Anne Myklebust Odland

– Det er viktig at helse- og sosialarbeidere klarer å stå i arbeid. Derfor vil vi gi dem teknikker til å håndtere stress, sier hun.

Hun påpeker at profesjonsutøvere må ha fagkompetanse, men også orket til å stå i mange dilemmaer.

– Mange famler etter en god balanse mellom hvor langt de skal strekke seg og samtidig ivareta seg selv, sier Steig.

– Hva slags dilemmaer kan det være?

– Mange klienter får tjenester etter at det er gjort et vedtak. Men mange sosialarbeidere ser et behov som er større enn det vedtaket rommer. Skal man da gå utover rammene og yte mer? Kutt i tjenesten begrenser oss og det tærer på oss når vi ikke kan yte det vi mener trengs, sier hun.

Foredrag og yoga

Yogainstruktør Siw Aduvill, som har skrevet boken Hvile, holder foredrag for sosialarbeiderne før økta med yoga.

– Det finnes dessverre ikke en pille mot utbrenthet, men det er noen ting vi kan gjøre selv. Vi kan smitte hverandre med omsorg og tillit, støtte kroppen og det den trenger, sier hun.

Det blir en felles samtale i rommet om hva som skjer når man setter grenser i jobben.

– Alle vil være med å dra lasset, men hva skjer med blikket på hverandre hvis man sier nei? Liker de meg ikke da? Får jeg ikke de spennende arbeidsoppgavene? reflekterer en av deltakerne.

– Hvis vi brenner opp er vi ikke ressurser for noen, sier en annen.

En annen i rommet minner om at de har fagforeninga FO i ryggen, og at det må bygges arbeidsmiljøer hvor man tar vare på seg selv.

– Vi skal håndtere andre menneskers livskriser. Hvordan skal vi tåle å være i det over tid? spør en annen.

Yogainstruktøren mener de bør være mer bevisst på de mange små belastningene over tid, som man egentlig ikke merker.

– Man tror man tåler det, men det er viktig å være oppmerksom på små signaler som irritasjon og nummenhet og bremse i tide, sier hun.

Har to jobber

Edel Halaas er sosionom og har to jobber. Hun er BPA-koordinator (brukerstyrt personlig assistanse) i Prima assistanse og har i tillegg en deltidsstilling ved akuttpsykiatrisk avdeling ved Sørlandet sykehus. Til sammen blir det i alle fall 120 prosent jobb.

– Jeg jobber mye fordi jeg vil og fordi begge jobbene er meningsfulle, men det er en fare for å brenne seg ut, sier hun.

Edel Halsaas har to jobber og vil lære teknikker for å håndtere stress.

Anne Myklebust Odland

Det er ulikt stress i de to jobbene hun har. På akuttpsykiatrisk avdeling kan det være stress med uforutsette hendelser. I BPA-jobben handler stresset om at hun har ansvar for at ordningen fungerer for hver enkelt person.

– Det er viktig for meg å finne teknikker å håndtere stresset på. Jeg må ikke glemme å drive med det jeg liker, sier hun.

– Hvorfor jobber du så mye?

– Det er fordi jeg liker begge arbeidsplassene godt. Jeg synes også det er vanskelig å si nei, når jeg får spørsmål om å jobbe ekstra i psykiatrien, fordi jeg vet at det trengs personale. Men jobbene gir også energi og mestringsfølelse.

Hun forteller at hun i BPA-jobben har en leder som ser henne i hverdagen, som ber henne ta en kort tur ut eller pause.

– Det er viktig å bli sett! Det er også viktig å snakke sammen om hva vi gjør på stressende dager og hvordan vi kan avlaste hverandre, sier hun.

Hun er kommet til fagkvelden for å hente energi gjennom avslapning.

I rommet samler de seg for å puste riktig og finne konsentrasjon. Vernepleier Lise Engemyr Songe sier hun er fornøyd etter kvelden:

– Det ble en avslappende time på yoga-rommet. Jeg så på Garmin-klokken at pulsen og stresset gikk ned og body-batteriet opp. Dette er et av mine beste hjelpemidler i hverdagen for å fungere best mulig.