Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I vår skrev Aftenposten om psykisk syke Liv Monika Skjervik som tok sitt eget liv. Det gjorde hun et og et halvt år etter at barnevernet tok over den daglige omsorgen for henne. Målet var at Liv Monika skulle få bedre helsehjelp. I stedet ble jenta en kasteball mellom barnevern og psykisk helsevern. 

Tverrfaglige helsekartleggingsteam skal nå forsøke å hindre at lignende historier gjentar seg.

Margrethe Hovland Malterud sitter i Oslo-teamet som startet opp i januar i år. Hun er psykolog i barne- og familieetatens psykologtjeneste akutt- og korttid og gjenkjenner problematikken i Aftenposten-sakene. Malterud reagerer på at de ulike som uttaler seg, legger feilen på andre steder enn seg selv.

– Barnevernet peker på helse, helse peker på barnevern og spesialisthelsetjenesten peker på førstelinja. Løsningen ligger ikke i å skyve ansvaret og barna mot et annet sted. Det som må til er et omfattende samarbeid rundt disse barna.

Kartleggingen det tverrfaglige teamet gjør med barnet skal være gjort på én dag, men i Oslo gjør de det over to dager. – Folk kan jo lure på hvordan vi klarer det så fort, men vi bruker systematiske metoder. Gjennom tester vi gjør sammenlignes et barn med veldig mange andre barn. Og før og etter kartleggingen gjøres en stor jobb med dokumentinnhenting, bearbeidelse av informasjon, anbefalinger og rapportskriving, forsikrer psykolog Margrete Hovland Malterud.

Hanna Skotheim

Fontene møter psykologen sammen med barnevernskonsulent ved beredskapshjemsavdelingen Mathilde Sanne. Begge to jobber på Aline- og Frydenbergtunet i Oslo.

Flere team tester ut

På nyåret ble det bestemt at barnevernstjenesten må be om helsekartlegging av alle barn som vurderes flyttet ut av hjemmet, med mindre det er åpenbart at helsekartlegging er unødvendig. For å teste ut dette, ble det satt i gang et nasjonalt prosjekt mellom Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Helsedirektoratet, Bufetat og Barne- og familieetaten i Oslo kommune.

Aline- og Frydenbergtunet er blant de stedene i Norge som prøver ut samarbeidet mellom barnevernet og helsetjenester i praksis. Det gjør også to team i Skien, et i Trondheim og et i Tromsø.

Et team skal bestå av en teamleder, psykolog(er) og barnevernsfaglig(e) fra barnevernssektoren. Fra helsesektoren skal det være en lege og psykolog(er). Hvor vidt et team inkluderer sykepleier, barnepsykiater og tannlege er opptil hver enkelt. 

Målet med prosjektet er at barnevernet skal få den informasjonen de trenger om et barns hjelpe, omsorgs,- og helsebehov. Da kan de gi barnet mest mulig hjelp og oppfølging når det flyttes ut av hjemmet.

Mangler informasjon

Ved Aline- og Frydenbergtunet hadde de allerede drevet med utredning og kartlegging i mange år. Den tverrfaglige helsekartleggingen består mye av det samme, men teamet er større og mer strukturert. Det er for eksempel nytt at Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk Syd (BUP) og Sosialpediatrisk avdeling ved Oslo universitetssykehus også er med på samarbeidet.

– Nå er vi et team som jobber bredere, og da dukker det opp flere ting. Nå ser vi på alt, sier Margrete Hovland Malterud.

Det betyr at de snakker med for eksempel skolen, barnehagen, omsorgspersonen til barnet eller institusjonen hvor barnet bor. Og så ser de på den fysiske og psykiske helsa og tannhelsa til barnet.

I barnevernsmappene teamet har fått av barnevernstjenesten til nå, ser de at det mangler mye informasjon om helsen deres.

– Kanskje er det satt en diagnose, men det er ikke dokumentert hvordan den ble satt. Og så står det kanskje ingenting om hva som kreves av en omsorgsgiver ut ifra det barnet trenger. Vi kan også se at barnevernet har forsøkt å henvise til BUP, men så har de fått avslag. Da kan en av psykologene våre komme med innspill til hvorfor. Kanskje ser de at det var noe galt med grunnlaget det ble søkt på, for eksempel, sier barnevernskonsulent Mathilde Sanne.

– Rapporten vi lager inneholder beskrivelser av barnet og barnets behov. Vi tar ikke stilling til omsorgsspørsmål, informerer barnevernkonsulent Mathilde Sanne.

Hanna Skotheim

Kan hindre flytting

I forrige uke satt barne- og familieminister Kjersti Toppe ned et utvalg som skal se på alt som kan endres på ved norske barnevernsinstitusjoner. Utvalgets viktigste oppgaver er å se på hvordan man kan unngå at barn flyttes fra institusjon til institusjon over hele landet og hvordan de som må bo på institusjon kan få bedre hjelp. Dette gjelder særlig psykisk helsehjelp, understreker hun overfor Aftenposten.

Psykolog Margrete Hovland Malterud mener den tverrfaglige helsekartleggingen kan være en god hjelp i å forhindre gjentatte flyttinger av barn.

– I kartleggingen kommer det fram hva som kreves av en omsorgsperson til barnet. Jeg har tro på fosterhjem, men jeg tenker også at de ikke alltid er rustet til den enorme omsorgsoppgaven det er. Dermed går det kanskje for en periode, helt til det ikke går lenger. Det betyr nye brudd, og det er det verste for disse barna, sier hun.

Rydder i det komplekse

Med mer informasjon om et barns helse, omsorgs,- og hjelpebehov kan teamet melde ifra til barnevernstjenesten med mer tyngde, mener psykologen.

– Vi kan si at det ikke er snakk om at barnet trenger et ledig rom eller en person som kan kjøre til fotballtrening og smøre matpakke. Men at barnet trenger en en person som kan stå i en hard jobb over lang tid, som kan samarbeide med ulike instanser og ta imot veiledning. Ved at det settes inn mange tiltak i starten kan vi få til en bedre omsorgsbase og dermed forebygge flyttinger, utdyper hun.

I en mappe kan følgende bilde tegnes rundt et barn: Det har skjedd noe fra fødsel av, det er noe med omsorgssituasjonen, det er særskilte hendelser som ikke har blitt fulgt opp, det har skjedd et brudd på grunn av flytting, kanskje et traume, men barnet kan også fungere dårlig på grunn av noe genetisk.

Så mange forklaringer rundt et barn resulterer i mapper som spriker.

– Teamet vårt har kompetanse som kan forsøke å rydde i det komplekse, sier psykologen og legger til:

– Skal vi skape stabile liv for disse barna, må vi samarbeide.

I et av husene på tunet har legen sitt eget kontor. Legen er en del av det tverrfaglige helsekartleggingsteamet.

Hanna Skotheim

Anbefalinger

Rundt 70 prosent av barna som bor i fosterhjem eller institusjon rapporterer selv om symptomer på mer eller mindre alvorlig grad av psykisk lidelse, ifølge Bufdir. For å hindre at det går like galt som det gjorde med Liv Monika, skal det tverrfaglige teamet gi en form for oppskrift til den barnevernstjenesten som har gitt dem i oppdrag å kartlegge et barn.

Etter at teamet har kartlagt barnet, skal de komme med anbefalinger om konkrete ting barnevernstjenesten kan gjøre. De kan for eksempel anbefale barnevernet å henvise til BUP. Da legger de i så fall ved en tekst til henvisning slik at ansatte i barnevernet slipper å bruke tid på det. De kan også anbefale hva skolene bør tilrettelegge for og hva som trengs av egenskaper i en omsorgsperson.

– Vi synliggjør også for barnevernstjenesten hvor komplekst det kan være.

Selv om det er snakk om omsorgssvikt, kan det også være noe som handler om den psykiske og somatiske helsa til barnet, forklarer Hovland Malterud.

Vil møtes

I noen saker har teamet kun levert rapporten til barnevernstjenesten, men de har også i noen saker hatt fysiske møter med barnevernstjenestene slik at de sammen kan drøfte det som har kommet fram.

– Rapportene er brukervennlige, men det er viktig at vi kan møte tjenesten og si noe om våre bekymringer. For eksempel hva som må på plass og konsekvensene ved at det ikke skjer noe.

Ansatte i barneverntjenestene har sagt at anbefalingene blir brukt og at de er nyttige, men noen har også opplevd rapportene som overveldende.

– Derfor har vi forsøkt å gjøre rapportene så enkle som mulig uten for mye informasjon, sier Mathilde Sanne og legger til:

– Kartleggingen vil være til stor hjelp for ansatte i barnevernet og sikre mer treffsikre tiltak, selv om det kan føre til merarbeid. 

Det at teamet skriver henvisninger er også med på å løfte byrden fra de ansattes skuldre.

Være i forkant

Stortingert vedtok i vår at alle barn som flyttes ut av hjemmet i regi av barneverntjenesten, skal få sin helse kartlagt av et tverrfaglig team. Dermed vil arbeidet som gjøres ved Aline- og Frydenbergtunet i dag videreføres utover prosjektperioden.

– Det har vært mye som ikke har blitt avdekket tidlig. Kanskje har et barn bodd i et fosterhjem som ikke har fungert og så har det blitt flyttet til en institusjon hvor det også ble for vanskelig. Dermed tårner det seg opp. Kanskje vi med denne tverrfaglige helsekartleggingen klarer å være i forkant, avdekke ting tidlig og dermed gjør det mer stabilt for barna, sier Margrete Hovland Malterud.

Aline- og Frydenbergtunet ligger som en grønn oase midt i Oslo.

Hanna Skotheim

Ulikt fra sted til sted

Når ansatte i Oslo har møtt de andre for å dele erfaringer, ser de at teamenes sammensetning er litt ulik ut ifra hvilke tilgjengelige ressurser som finnes. Avdelingsdirektøren for akutt og korttid i barne- og familieetaten i Oslo kommune, Elin Mangnes, erkjenner at det kan bli mer utfordrende med ressurser utenfor Oslo.

– Samtidig er det liten innsats som må til sammenlignet med hvor viktig den kan være for de mest utsatte barna.

Magnes mener også det er viktig å huske på at det er snakk om få barn. I Oslo er det rundt 150 til 200 barn som hvert år trolig må flyttes ut av hjemmet og har store utfordringer.

Elin Mangnes, avdelingsdirektør for barneverntiltak akutt og korttid i Barne- og familieetaten i Oslo kommune.

Privat

– Samarbeidet er kritisk

Mangnes synes det har vært opprørende å lese sakene om det enkeltbarn kan oppleve når samfunnet ikke klarer å gi god nok hjelp. Derfor synes hun det er viktig at de ansvarlige innenfor barnevern og helse klarer å løfte historiene fra individ- til systemnivå.

– Skylda kan ikke legges på enkeltpersoner som møter ungdommene. Enkeltpersoner gjør mye bra, men så har kanskje ikke samarbeidet vært godt nok. Jeg opplever at flere har erkjent at det må bli bedre etter sakene i media, sier avdelingsdirektøren.

Hun mener samarbeidet mellom barnevernet og psykisk helse er kritisk og at den tverrfaglige helsekartleggingen vil legge til rette for nettopp det. Prosjektet vil også gi mer rom for å jobbe målretta, mener avdelingsdirektøren.

– Når vi kartlegger psykisk og fysisk helse og gjør en grundig vurdering av hvilken omsorg et barn har behov for, er det enklere å sette inn tiltak som faktisk hjelper i stedet for å famle i blinde, bli løpende etter og gjøre for lite for sent.

– Er det noen utfordringer knyttet til kartleggingen?

– Det vil kunne være utfordringer knyttet til samtykke, da det vil kunne føre til at noen som burde ha fått hjelp ikke får det fordi de ikke samtykker til det.

Tverrfaglig helsekartlegging skal være frivillig og forutsetter samtykke. Det betyr at alle barn over 15 år selv kan bestemme om de vil bli kartlagt.

– Kan dette prosjektet gjøre at historier som Liv Monika sin ikke gjentas?

– Jeg tror vi kan unngå noen historier, men det er ikke et eneste tiltak som gjør at vi kan unngå alle. Men med dette prosjektet kan vi forebygge og tilrettelegge bedre for mange barn og treffe bedre med det vi gjør for flere.