Safia æres med St. Olavs Orden

I dag mottar somaliske Safia Abdi Haase St. Olavs Orden av første klasse for sin innsats for integrering, kulturforståelse og likeverd i det mangfoldige. Fontenes portrett med henne fra høsten 2011 er en tankevekker inn i helgen.
03.10.2014
09:55
27.08.2015 20:01

Fellesnevneren

Somaliske Safia Abdi Haase kom til Norge som alenemor i 1992. I Kenya var hun blitt omskåret og tvangsgiftet. I sitt nye hjemland lærer sykepleieren oss hvordan vi skal ta kontrollen over livene våre.

Hei, det er Safia. Kan jeg ringe deg senere, jeg er hos datterdatteren min som ble født for noen timer siden. Stemmen er bestemormyk. Sykepleierdatteren Ayan på 28 år, har nettopp født en pike en snau uke før terminen 11. september. Resten av kloden er satt på vent.

Uventet sorg

En uke senere tar hun imot oss i den gamle eneboligen med utsikt over Hemsjøen i Tistedal. Hun tar oss inn i den omfangsrike, myke favnen.

– Så fint at dere ville komme til oss, smiler hun.

Øynene er fylt av smerte.

– Jeg fikk nettopp beskjed om at en nær slekting i Somalia er død. Hun betydde så mye for oss.

Tårene pipler fram.

Mannen Michael svinser rundt henne på kjøkkenet. Han har kastet fra seg verktøyet for å komme hjem til kona for å støtte henne i den ferske sorgen.

Pinglete fornærmelse

Safia feide inn i Norge en aprildag i 1992. På flukt fra krigsherjede Somalia og et liv i ydmykelse i landflyktighet i Kenya. Døtrene Nasra (11), Suleka (9) og Ayan (7)møtte det kalde landet med forventningsfullt vitebegjær.

Safia og døtrene ble plassert på Lundeskogen flyktningmottak i Vestre Slidre. Der ble de møtt med fiendtlig skepsis både blant fastboende og de andre beboerne på mottaket. Etter at en guttunge hadde løftet venstre langfinger opp i ansiktet hennes spurte Safia lederen på mottaket hva det betydde.

– Han fornærmer deg, sa Arne. Da lo jeg godt.

Safia reiser seg. Danser rundt på gulvet, veiver langfingrene, kauker kommentarer til imaginære tilhørere.

– Bare en liten hvit finger? Nei, det der gjør vi mye bedre. Jeg sparte guttungen for den. Men det å gi fingeren for å vise forakt har vi felles. Jeg leter hele tiden etter det vi har felles.

Blåbærstedet

Syv måneder senere fikk Safia og jentene bosetting i Harstad, og ble plassert i et hus i

– Blåbærhaugen. Alt startet der. Safia smatter på ordet, synger: Blueberry Hill, det var litt Afrika og var det beste stedet mine døtre kunne vokse opp.

I boligfeltet bodde et sammensurium av psykologer og leger, filosofer og sykepleiere, musikere og lærere. De fleste kom fra andre byer i Norge, og var innvandrere i byen med de mange bakkene. Jentungene snakket norsk etter et par måneder. Safia gikk rundt og banket på dørene for å lære den norske kulturen, tradisjonene og den norske oppdragelsen.

– Eg ville være som dokk. Jentene mine måtte vaske koppene for å få lørdagsgodt, forteller Safia med syngende nordnorsk aksent.

Erfaringseksperten

Safia børster bort et par usynlige smuler. Telefonen kimer.

– Hei Mamma, Halima er død. Safia trykker av den altfor korte samtalen. – Det var datteren min Ayan, jeg kaller henne mamma nå. Safia tørker en tåre, byr på mer hjemmelagde vafler og kaffelatte.

Et par måneder etter at Safia kom til Harstad ble hun innkalt til sykehuset for å tolke ved en fødsel som var i ferd med å gå galt. Den omskårede kvinnen fikk ikke åpning. Jordmoren hadde aldri sett noe lignende og trodde hun var skapt slik.

– Jeg fortalte henne at det var vår kultur.

Fire måneder senere ble hun invitert til et seminar på Harstad Sykehus om omskjæring. En somalisksvensk lege hadde holdt en innledning ut fra medisinsk ståsted. Kjølig, distansert. Så var det Safias tur. Hun fortalte om det brutale overgrepet hun ble utsatt for som ni-åring. Flere ganger forsøkte legen å avbryte henne. Nedlatende, sint.

– Hun skammet seg over å bli sett på som et offer for en brutal kultur. På veien hjem var jeg fortvilet fordi jeg hadde røpet en hemmelighet.

Etter å ha grått fra seg bestemte Safia seg til å bli sykepleier.

– Jeg ville snakke som den legen ute å bli avbrutt, sa jeg til meg selv.

Tradisjon, ikke religion

Telefonen ringer. Safia sjekker nummeret, trykker den av. Sukker, lukker øynene for å konsentrere seg før hun starter på beretningen om overgrepet som skjedde i den lille landsbyen i provinsen Gobwey i Kenya. Stadig fikk Safia høre at hun var uren. Hun fikk ikke sitte sammen med kvinnene. «Du er uren, burioquab. Du er ikke ordentlig, men en dag blir du det», sa moren.

– Jeg gledet meg til den dagen, en dag blir jeg som dokk, tenkte jeg.

En dag får Safia beskjed om å vaske seg nedentil, og blir ført til et fremmed hus. Der sitter to gamle kvinner med kniven klar. Moren tar et hardt tak i Safia, holder henne nede, dekker munnen for å dempe skrikene. Flere kvinner kommer til for å holde den sterke jentungen nede mens de gamle kvinnene skjærer, skraper vekk hud og syr jentungen sammen med en gammel synål og tråd. Alt uten bedøvelse.

– Det tok så lang tid og gjorde så vondt. Jeg følte meg som en dårlig jente fordi jeg ikke klarte å holde skrikene tilbake. Safia gråter, hun er tilbake i det lille rommet i Gobwey.

Flere ganger banker faren på døra. Roper inn til kvinnene. «Dere behøver ikke gjøre det. Det er ikke vår religion.»

– Han var koranlærer og mente det var feil det de gjorde. Men mamma svarte «Jeg må gjøre det, ellers er det ingen framtid for vår datter. »

Såret gror feil. Ett år etter må Safia omskjæres på nytt.

– Det skjedde med meg to ganger, det er så urettferdig.

Skole i ekspressfart

Minnene om overgrepene var drivkraften i Safias beinharde løp for å skaffe seg utdanning.

Etter møtet med den motvillige legen overtaler Safia Harstad kommune til å starte AMO-kurs for fremmedspråklige. I 1995 begynner hun på videregående skole og gjennomfører skolen på to år.

Også skoleveien gikk så det føyk etter. De islagte, bratte bakkene var en utfordring for kvinnen som var vant til Afrikas røde jord. Hun plasserte skolesekken på hodet, satte seg på en bærepose og akte ned bakkene så snøføyken stod rundt henne.

– Naboene i Blåbærhaugen visste at de måtte kjøre sakte klokka to, for da var jeg i farta, ler Safia.

Kyskhetsbelte og eiendom

Safia fikk toppkarakterer og begynte på sykepleierutdanningen i Harstad. Hele tiden har hun reist land og strand rundt med budskapet om respekten for våre forskjeller og likheter. Hun trommer det inn, danser det inn. Synger egne dikt. Forteller humoristiske anekdoter og blodige fakta.

Allerede i 2003 ble Safia hentet inn av justisminister Odd Einar Dørum for å bistå i utarbeidingen av regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Som landets fremste sakkyndige mener Safia Abdi Haase at nærmere 7 000 jenter i Norge lever i faresonen for å bli omskåret. Det har skjedd på et kjøkkenbord i Nittedal og på et bad i Tromsø.

– Kunnskap, respekt og undersøkelser av jenter i faresonen er veien å gå, mener Safia.

Hun forteller at omskjæringen er et kyskhetsbelte, og at kvinnen åpnes av mannen etter at ekteskapet er inngått, som en bekreftelse på at hun er hans eiendom.

Livsbejaende forelskelse

I dag nyter Safia kjærlighetens gleder.

– Det er ikke sant at omskårede kvinner ikke har orgasme. Vi er skadet, men vi fungerer. Orgasmen sitter i hodet. Du må jobbe for orgasmen, da eier du den hele livet. Du må reflektere i deg, du er ikke andres eiendom.

Safia slår ut armene som for å favne livet.

Sin tyske mann traff hun for snart fem år siden hos venner fra Blåbærhaugen. De skulle lære ham norsk. Hun forelsket seg i stemmen hans før hun møtte den lysluggede tyskeren.

– Jeg stod på kjøkkenet og han stod utenfor døren. Han hadde så fin stemme, engelsken hans var så smart. Jeg har levd i hans liv siden. Safia himler med øynene.

Ett år etter det første møtet reiste de til familien i Kenya og giftet seg. Etter tradisjonen måtte Mikael først konvertere til islam. Tilbake i Norge giftet de seg på norsk vis i med en seremonimester fra Human-etisk Forbund.

– Det var vakkert. Forholdet mitt til Gud er mellom meg og ham.

Kulturtolkeren

De siste seks årene har Safia Abdi Haase vært ansatt som rådgiver i Amatheastiftelsen, som gir råd til kvinner og menn om veivalgene de har når et barn er unnfanget.

– Vi støtter dem i valget de har tatt enten de velger å føde barnet eller ikke. Jeg er i det moderne, men kjenner tradisjonene. Jeg tolker tradisjonen mellom kulturer og generasjoner.

«Eg ville være som dokk. Jentene mine måtte vaske koppene for å få lørdagsgodt»

«Orgasmen sitter i hodet. Du må jobbe for orgasmen, da eier du den hele livet.»

«Jeg er i det moderne, men kjenner tradisjonene.

Jeg tolker tradisjonen mellom kulturer og generasjoner.»

Alder: 52 år

Utdanning: Sykepleier, master i International Welfare and Health Policy ved Høgskolen i Oslo

Aktuell med: Hedres med St.Olavs Orden i dag.

03.10.2014
09:55
27.08.2015 20:01

Alder: 52 år

Utdanning: Sykepleier, master i International Welfare and Health Policy ved Høgskolen i Oslo

Aktuell med: Hedres med St.Olavs Orden i dag.