Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Klokka har så vidt passert åtte om morgenen. Runa Hjertø går fram og tilbake i FOs lokaler på Folkets Hus med telefonen mot øret. Hun har allerede rukket å levere barna på skolen. Hun har dyttet i seg bamsemums til frokost og latt den eksentriske, lyseblå elsykkelen stå til fordel for elbilen.

Senere i dag skal hun få vite at det ikke blir streik i kommunesektoren, og at gule streikevester og plakater kan pakkes bort. Men denne morgenen er alt uvisst.

– Enn så lenge må vi se på det som en vanlig dag. Jeg skal i flere omstillingssamtaler i dag, sier Runa i det telefonen ringer.

På medlemmenes side

Det er hun som må steppe inn når kommunen har bestemt seg for å omorganisere barne- og familietjenesten. Som hovedtillitsvalgt er hun med på samtalen arbeidsgiver har med hvert enkelt FO-medlem som blir berørt. Noen får kanskje nye arbeidsoppgaver, mens andre må bytte arbeidsplass. Disse samtalene har fylt kalenderen de siste tre ukene.

– Du blir ikke lei?

– Lei, nei!? Det kjennes så viktig å få være med medlemmene og sørge for at det blir en god samtale. Det handler om arbeidshverdagen deres, og det er en stor del av livet.

Simen Aker Grimsrud

Likelønn inn med morsmelka

Runa Hjertø har vokst opp under bordene på fagforeningsmøter i FO Trondheim. Moren Solfrid var med å starte foreningen i Trondheim og jobbet for at kvinner og menn skal tjene det samme. Runa kunne ordet likelønn før hun begynte på skolen.

– Det var bare en del av oppveksten min, så jeg trodde det var sånn for alle. Du går jo i 1. mai-tog, liksom.

I fagbevegelsen fant hun et trygt og godt fellesskap. Runa husker alle de engasjerte og rause folkene som titt og ofte kom innom familiens hjem. Her var døra åpen. De satt rundt middagsbordet og diskuterte politikk.

– Jeg husker at de ville vite hva vi ungene var opptatt av, og hva vi mente om at menn og damer ikke tjener det samme.

– Var du alltid enig med foreldrene dine?

– Enig med dem, nei? Jeg var nok generelt mye i opposisjon i ungdommen.

– Men du gikk den samme veien politisk?

– Ja, men jeg var opptatt å finne min plass i demonstrasjonstogene. Finne mine saker.

Vil heve lønna

Likelønn har også blitt Runas fanesak. Da hun var delegat på LO-kongressen i starten av juni, var hun på talerstolen og sa at LO må jobbe for likelønn. Det har ikke gått all verden framover fra da moren hennes frontet samme sak.

– Det handler om grunnleggende rettferdighet. Jeg syns det er rart at vi skal verdsette noen yrker foran andre. Det er systematiske forskjeller i lønn mellom kvinnedominerte og mannsdominerte yrker, sier Runa.

Det er ingen tvil om at hun har snakket om dette mange ganger. Hun mener vi ikke kan vente i 30 eller 40 år med å få likelønn, og mener hun har løsningen: Lavlønnsyrker må løftes og typiske kvinneyrker som krever høyere utdanning, må opp i lønn.

Men går det an å gjøre begge deler?

– Ja, det går an. Og det er helt i tråd med intensjonene i frontfagsmodellen, så vi trenger ikke å forkaste den heller. Jeg tror vi kan få til mye bra sammen, og LO må være i front på likelønn.

Venner i hele verden

Foreldrene var opptatt av at Runa skulle få oppleve nye kulturer. To ganger i året pakket familien på tre sekkene og satte seg på flyet til eksotiske steder.

– Det var fantastisk. Jeg gleda meg hver gang. Vi møtte så mange flotte folk rundt omkring, og jeg fikk venner i hele verden.

Men Runa fikk også se skyggesidene. Hun husker spesielt en tur til Bangkok som sjuåring. Fra bilvinduet så hun fancy skyskrapere lyse mot henne. På den andre siden av motorveien bodde barnefamilier i skakke blikkskur. Runa husker at det knøt seg i magen.

– De voldsomme kontrastene gjorde veldig inntrykk. Og jeg skjønte hvor heldige vi er som lever i et land med små forskjeller, og hvor urettferdig verden er.

Turene til utlandet fortsatte hun med også etter at hun flyttet hjemmefra. Nå tar Runa og mannen med sine to barn på en årlig tur. Ofte til Thailand.

– Du lærer andre ting enn på skolen. Nå har disse reisene blitt en del av barna mine sin oppvekst også. Vi har venner i Burma, og mine barn snakker med venner der på Skype.

Ble tillitsvalgt tidlig

Runa skulle ikke gå i morens fotspor og bli sosionom. Hun skulle heller bli inspirert av de mange turene til utlandet. Hun studerte psykologi og sosialantropologi. I Vietnam tok hun studiepoeng i utviklingsstudier.

Men så er det ofte slik at eplet ikke faller så langt fra stammen.

Ved siden av studiene hadde hun fem jobber, to som renholder og tre av dem i boliger for utviklingshemmede. I 2007 bestemte hun seg for å bli sosionom. Og akkurat som sin mor skulle hun raskt bli tillitsvalgt i FO.

– Jeg husker jeg ringte fylkesavdelinga i FO før studiet og spurte om det var en klubb på Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Runa smiler og retter på brillene.

Plutselig var hun tillitsvalgt for FO-studentene på skolen, og i løpet av tre år bygget hun og andre ivrige studenter opp en fagforening med flere hundre medlemmer. Det var vel så givende som studiet.

– Sosialt arbeid er jo politisk, det er samfunnsarbeid. Det er viktig å være samfunnskritisk og opptatt av ting som skjer.

Siden har hun vært tillitsvalgt. De siste årene på heltid.

Simen Aker Grimsrud

Hun er mye på farta. Som tillitsvalgt liker hun å møte medlemmene på arbeidsplassen. Å sitte på et fagforeningskontor, er ikke noe for Runa. Og som nå, når det er tid for lunsj, kjører Runa dit hun helst vil nyte maten i fred: blant tang og tare i fjæresteinene.

På 34 meters dyp

Ved havet – eller under overflaten, rettere sagt – klarer hun å koble helt av.

Når hodet bryter vannflaten og kroppen følger etter, kjenner Runa at hjerterytmen synker. Uten ekstra oksygen kan hun dykke ned på 34 meters dyp. Hun kjenner trykket fra vannet mot huden. Her nede i mørket føler hun ikke på redsel. Kun ro og glede.

– Å dypdykke handler ikke om å se så mye, men om å komme i kontakt med seg selv, sier hun og ser utover Trondheimsfjorden.

Bare noen meter utenfor byen ligger det en helt annen verden – under vann. Med tareskog, krabber og fisker.

– Som tillitsvalgt kan du jobbe 12 timer i døgnet. Da er det fint å ha noe annet å spille på i livet.

Simen Aker Grimsrud

Dykkingen handler, i likhet med fagbevegelsen, om fellesskap.

– Når vi dykker, er vi helt avhengige av hverandre. Vi er mennesker med ulike politiske meninger, men vi har dykkingen til felles. Det er viktig for meg å ikke bare være i et ekkokammer, sier Runa.

Ville bli havforsker

Hun har alltid vært i sjøen. I barndommen var hun på familiehytta på Hemne hver sommer. Der kunne den unge jenta rote med en pinne i fjæresteinene i timevis.

– Jeg drømte om å bli marinbiolog. Eller havforsker, jeg visste jo ikke hva en marinbiolog var.

Ansiktet lyser opp i et stort smil.

– Bare det å ta opp en sjøstjerne, studere den og se hvordan den fungerer … jeg syns det er kjempespennende!

Et håp for framtida

Dykkeinteressen har hun videreført til neste generasjon. Når de er på hytta, er hele familien ute i vannet med snorkel og maske. Men å få Runa opp av vannet, er ikke enkelt.

– Sist jeg var ute og dykket på hytta, ble ungene så lei at de rodde inn til land, mens jeg hang etter båten med hodet under vann.

Runa kaster hodet bakover og ler.

– Jeg klarer ikke å gi meg!

Den nye generasjonen gir Runa et håp for kloden vi lever på. Hun syns det er sørgelig hvordan havet forsøples. Nå drar hun med ungdommen under vann for å rydde søppel.

– Måten de unge snakker om dette på, engasjementet de viser, gjør meg litt optimistisk. De er flinkere enn vi var. Å redde klimaet og sørge for en rettferdig fordeling i verden, er to ting jeg brenner for. Og det henger sammen.

Drømmer seg bort i fjæra

Runa fisker et knekkebrød ut av pakka og bruker lokket på boksen til å smøre et tjukt lag med leverpostei.

Det tikker inn en melding på telefonen. Er det blitt streik?

– Nei, det var bare parkeringa, sier Runa til seg selv.

Simen Aker Grimsrud

– Kommer du til å være tillitsvalgt resten av livet?

– Jeg skal jo bli marinbiolog, så jeg må begynne med det på et tidspunkt, sier Hjertø og ler.

Det knaser når hun tar et jafs av knekkebrødet. Det lukter saltvann og tang.

– Jeg kikker på studier hver sommer når jeg sitter her i fjæra og drømmer meg bort.