André Kjernsli

andre.kjernsli@gmail.com

– Den første gangen jeg var hjemme i leiligheten min etter at jeg ble skadd, forsto jeg at livet mitt aldri ville bli det samme.

Det sier Nazar Yurystovskyy mens han trener i svømmebassenget på Superhumans Center i utkanten av Lviv.

– Jeg har hele tiden forstått at jeg ikke er en øgle der kroppsdelene vokser ut igjen, smiler han.

I april tok en russisk granat hans høyre hånd og høyre bein. Han var minutter fra å dø, men ble reddet av gode kamerater.

– Jeg anser meg for å være heldig fordi jeg ikke døde 13. april, sier han med overbevisning.

Det er anslått at 95 prosent av skadene i krigen i Ukraina skyldes mine- og eksplosjonsskader, tilsvarende tall for andre verdenskrig er 64 prosent.

Omtrent hver tredje person som blir skadd i denne krigen mister minst et lem.

Dette betyr at livet etter rehabilitering kan by på store utfordringer, og ikke minst at mange dør bare minutter etter at de blir skadd. For de som overlever er veien lang tilbake til et så normalt liv som mulig.

To sosialarbeidere

Nazar Yurystovskyy var innom sykehus i både Sumy og Kyiv før han etter hvert fikk høre om Superhumans Center.

Elvina Obidniak er en av to sosialarbeidere som jobber her. Hun jobber med sosial reintegrasjon, altså hvordan pasientene skal finne sin plass i samfunnet etter at de forlater sykehuset.

Hun studerte sosialt arbeid ved Ukrainian Catholic University da hun fikk høre om sykehuset som ble bygget rett etter at den russiske fullskalainvasjonen startet i februar 2022.

Da tilbudet om fast jobb dukket opp, var det ikke vanskelig å takke ja.

Hun ville fortsette å jobbe med veteraner. Over 95 prosent av pasientene her er soldater som har blitt skadd ved fronten.

– Om du vil hjelpe mennesker og trives med at alle dager er forskjellige, er dette stedet å jobbe, sier hun.

Elvina Obidniak er en av to sosialarbeidere på Superhumans Center i Lviv. 

André Kjernsli

Viktig kartlegging

Kartlegging av ulike behov er en sentral oppgave når en ny pasient gjennomfører sitt første møte med en av de to som jobber med sosial reintegrering hos Superhumans. Startintervjuet er avgjørende for at sosialarbeiderne setter inn riktige tiltak, og behovene varierer.

– Spørsmålene vi stiller er ofte ganske personlige, og pasientene reagerer forskjellig, forklarer Obidniak.

I intervjuet kartlegges pasientens økonomiske situasjon, om de har familie rundt seg, hva de drev med før og ikke minst hvilke planer de har for framtida. Eller om de har noen framtidsplaner. Noen ganger får den unge sosialarbeideren svar som gjør henne bekymret.

– Flere enn man kanskje skulle tro skal returnere til krigen, andre aner ikke hva framtida bringer når de forlater oss, sier den ferske sosialarbeideren.

Enkelte pasienter vil bare lære seg å fungere igjen, mens andre ennå ikke har akseptert hva som har skjedd. Noen dager er pasienten rett og slett ikke i riktig humør. Da sier hun at de kan komme når de er klare for å snakke.

– Når jeg ikke sitter i en samtale er døra alltid åpen. Sånn er det her på huset, dørene står stort sett åpne.

Hun kan ha planlagt en dag med kontorarbeid, men plutselig står soldaten med det hardeste skallet i døra og vil snakke.

– Da snakker vi sammen, sier hun.

Sterk lagfølelse

De to sosialarbeiderne ved sykehuset har til enhver tid 150 pasienter de skal hjelpe, et antall som høres høyt ut.

Men akkurat som et fotballag kaller fansen på tribunen den tolvte spilleren, har Superhumans en ekstra spiller på laget: Soldatvennskapet, brothers in arms, som det heter på engelsk.

– Det er ingen tvil om at deres fellesskap som soldater er viktig. Og at alle har mistet en eller flere kroppsdeler. Å komme hit å se hva en annen pasient med tilsvarende skade har fått til i løpet av noen uker er motiverende, sier Obidniak.

Hun legger til at mange av dem som ikke vil snakke i begynnelsen ofte blir overbevist av andre pasienter om at det er lurt å åpne opp.

– «Gå til en av jentene, de kan hjelpe deg» er visst en standard melding blant soldatene, sier Obidniak og ler.

Nettverk av kontaktpersoner

Alle pasientene må innom sosialarbeiderne i løpet av oppholdet. Også de som ikke vil åpne seg, eller ikke har behov for å dele. Det skjer i forbindelse med at de skal forlate Superhuman Center. Det skjer alltid på onsdager, og markeres i foajeen på sykehuset.

– Dagen før de reiser snakker vi sammen. Hovedsakelig for at vi skal forsikre oss om hvor ferden går, og for å trygge pasientene på at de kan ta kontakt igjen dersom det er behov.

Obidniak forteller at Superhumans har et nett av kontaktpersoner spredt utover det store landet.

Dette er ofte veteraner eller familiemedlemmer av veteraner som fungerer som et lavterskeltilbud for pasienter når de utskrives fra sykehuset. Dette kan være alt fra enkle spørsmål til hjelp med å fylle ut et skjema som myndighetene trenger.

– Noen ganger ringer tidligere pasienter til meg for å si takk og fortelle at de har det bra. Da blir jeg ekstra glad for å jobbe her, smiler hun.

André Kjernsli

Ser bare muligheter

Nazar Yurystovskyy er ferdig med svømmetreninga. Den unge IT-eksperten ser positivt på framtida.

Han er glad for at han overlevde, og at han ikke er veldig plaget av fantomsmerter. Og at nervebanene i høyrearmen ser ut til å være uskadd gleder han stort.

– Det betyr at jeg etter hvert vil kunne bruke en bionisk håndprotese, sier han og smiler.

En bionisk håndprotese er en avansert, kunstig hånd som styrer bevegelsene ved hjelp av brukerens egne muskelsignaler.

29-åringen er glad for at han håndterer de nye utfordringene i livet så enkelt, og han tror han vet hvorfor.

Året før han dro i militæret var han involvert i en alvorlig bilulykke der han mirakuløst slapp unna med lette, fysiske skader.

Etter ulykken var han så uberørt psykisk at det plaget ham. En psykoanalytiker fortalte at det var en helt normal måte å reagere på, at det ikke finnes en fasit.

– Jeg er helt overbevist om at dette har hjulpet meg etter at jeg pådro meg skaden ved fronten, avslutter han.