Mekleren fra Kosovo: Han deserterte fra krigen på Balkan og bidrar til å løse konflikter i Norge

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Han har en åtte meter høy hekk i sin egen hage i Horten. Det hender han vandrer rundt og setter seg i en stol for å finne ut hvordan den tar seg ut fra naboenes side. Selv om hans naboer aldri har klaget grubler han fremdeles på hvorfor trær kan volde slik plage i Norge. I Kosovo ga trærne viktig skygge. Han husker det fra barndommen, den sterke sola som gjorde at de søkte ly klokka 12 og lot fotballen ligge i gresset.

– Etter mange år i konfliktrådet har jeg i alle fall forstått at følelsene som kan ligge i en hekk må møtes med like stort alvor som andre vonde følelser som oppstår i relasjoner mellom oss, sier han.

Han har en åtte meter høy hekk i sin egen hage i Horten.

Nadia Frantsen

Ran, vold og seksuallovbrudd

Sakene de får inn i konfliktrådet handler om alt fra nabokonflikter om trær og høy musikk, til alvorlige straffesaker som seksuallovbrudd, ran og vold i nære relasjoner. Partene – den som gjorde noe galt og den som ble utsatt for det – får mulighet til å snakke gjennom det som skjedde og gjøre opp. Før meklet Agron Tahiri. Nå er jobben som seniorrådgiver å verve, utdanne og veilede meklere.

Han trener dem i hvordan de kan hjelpe partene å gjøre det godt igjen.

Gutten (17) fikk hjelp fra konfliktrådet da han havnet i klammeri med politiet. – En katastrofe om dette faller bort, mener politiet

Metoden kalles gjenopprettende prosess, som de selv forkorter til GP.

– For meg er verdigrunnlaget i konfliktrådet så viktig. Å legge til rette for å skape fred, og gjenopprette mest mulig av skaden som er skjedd, slik at partene får verdigheten tilbake, sier Tahiri.

Agron Tahiri er seniorrådgiver i Konfliktrådet i Sør-Øst og holder til i Horten.

Nadia Frantsen

Skulle sendes til fronten

Tahiri var i militærtjeneste i Serbia for den daværende jugoslaviske hæren. Året var 1992, han var 21 år. Serberne hadde okkupert provinsen Kosovo og skulle gå til krig mot kroatene. Han skulle sendes til fronten og bestemte seg for å desertere. Kvelden før ba han om permisjon fra leiren i tre timer. Det ville være nok til å komme seg på en buss ut av hovedstaden Beograd og mot Makedonia.

– Befalen skjønte at jeg kom til å rømme. Han så meg lenge inn i øynene. Det kan ha vært fire eller 40 sekunder, og så innvilget han permisjonen. Resten av flukten foregikk med en stor mengde flaks, sier han.

Først til Makedonia hvor han gjemte seg på ulike adresser, og så gjennom Øst-Europa til Norge.

Kaller seg asylsøker og flyktning

Det er 28 år siden nå. For dem som bare vagt husker konflikten på Balkan, startet det da den jugoslaviske staten gikk i oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet. Da krigen raste, satt Tahiri på et asylmottak i Alta. Han så CNN mange timer om dagen for å få informasjon om hjemlandet, og han sparte kronestykker for å kunne ringe til slektninger fra telefonkiosken på mottaket.

– Selv om jeg har bodd mange år i Norge, kommer jeg alltid til å presentere meg som asylsøker og flyktning. Jeg bruker begge begrepene: Asylsøker sier noe om serbiske myndigheter som jaget meg ut av mitt eget land og flyktning forteller om Norge som tok meg imot, sier han.

Fikk passe på huset

Han bodde på mottaket i Alta i fire år. Han giftet seg med den første kona si der, som han kjente fra Kosovo, og fikk sin første sønn. Det var krevende år i usikkerhet. Tre timer i uka var han morsmålslærer for albanske barn i Alta. Ellers hadde han ikke noe å gjøre.

– Jeg så ingen fordeler med laksefiske og natur, da. Det hjalp ikke at det var natt hele tiden heller!

Det som reddet ham var lokale helter: Bernhard og Tove, Olav og Tone.

– De kom til mottaket og møtte oss med åpenhet og samtaler. Det betydde alt for meg for ikke å bli ødelagt som menneske. De var lyset i hverdagen!

- Jeg har en drøm om at hele samfunnet skal gjennomsyres av gjenopprettende prosesser, sier Tahiri.

Nadia Frantsen

En hendelse har satt seg. Da Bernhard og Tove skulle på ferie, spurte de om han ville passe på huset deres, vanne blomster – og ja, gjerne være der også.

Han husker følelsen av normalitet. Han og kona fikk sitte i en normal sofa, i et fargerikt hjem. De slapp unna sterile vegger på mottaket hvor til og med TV-en var hvit.

– Den anerkjennelsen ga meg verdigheten tilbake. Vi skulle passe på huset! Den gleden jeg fikk da, var større enn da jeg fikk opphold. Med oppholdstillatelse kjente jeg bare lettelse.

Forfedrene var meklere

Tahiri flyttet sørover, til Sandefjord, tok fagbrev i barne- og ungdomsarbeid, fikk jobb i flyktningtjenesten. Så ble han sosionom og tok videreutdanning i konflikthåndtering og meklingsmetoder. Han begynte i friomsorgen og jobbet i det første teamet som fulgte opp de som sonet med elektronisk fotlenke. På fritiden var han mekler i konfliktrådet, som er et honorert verv.

At han ville jobbe med den type konfliktløsning er ingen tilfeldighet.

– Meklertradisjonen står veldig sterkt i den kosovoalbanske kulturen, sier han.

Både oldefaren og bestefaren var klanledere og meklere i lokalsamfunnet. Som barn hørte han mange historier om sakene de meklet i.

Mikel Tahiri, Agrons bestefar, var mekler i Kosovo.

Privat

– Mine forfedre var autoriteter. De hindret blodhevn og drap som hadde pågått i generasjoner. Historiene om hvordan de klarte å stoppe dette og dømme rettferdig, preget meg veldig gjennom oppveksten, sier Tahiri.

Første med flerkulturell bakgrunn

Konfliktrådets metode er den gjenopprettende prosessen, som internasjonalt går under begrepet restorative justice.

– Den viser hvor mye som kan løses ved at man prater sammen, sier Tahiri.

Da han ble ansatt som rådgiver i Konfliktrådet Vestfold i 2013 var han den første rådgiveren med flerkulturell bakgrunn. Noen år senere ble han leder for kontoret. Det er nå slått sammen med Buskerud og Telemark til Konfliktrådet Sør-Øst, hvor Tahiri er seniorrådgiver. Han sitter på kontor i Horten, hvor han har ungdomskoordinatorer til kolleger. De følger opp ungdom på straffereaksjoner og tilbyr dem en trygg arena for å snakke om forbrytelser.

– Hva er den store forskjellen mellom å jobbe i friomsorgen og konfliktrådet?

– Friomsorgen har ansvar for en straffegjennomføring som rehabiliterer og motvirker ny kriminalitet hos domfelte. Konfliktrådet tilrettelegger for dialog og gjenoppretter mest mulig av krenkelser og skader. I gjenopprettende prosess er gjerningspersonen først og fremst ansvarlig overfor skadelidde og lokalsamfunnet. På denne måten gjør samfunnet noe for fornærmede, ikke bare for lovbryteren, sier han.

- Flere burde satse på metoden

– For meg er det en ideologisk tro på at folk lærer bedre å ta ansvar hvis vi sier til dem: «Du har gjort noe galt, det har rammet andre, men du er en av oss og du får en ny sjanse ved å gjøre opp med den andre.»

Han husker følelsen av normalitet da han som asylsøker fikk spørsmål om å passe på huset til altaværinger.

Nadia Frantsen

Tahiri mener metoden i konfliktrådet må brukes mye mer.

– Jeg har en drøm om at hele samfunnet skal gjennomsyres av gjenopprettende prosesser. Tenk om FO i 2022 kunne arrangert den første konferansen om dette. Det er mange medlemmer i FO som jobber med slike prosesser, og potensialet er stort, både i familievernet og i barnevernet, sier han.

Tahiri har lest flere av sakene Fontene har hatt om vold i barnevernsinstitusjoner denne vinteren. Han mener Bufetat burde satse på metoden de bruker i konfliktrådet, få det inn som et tiltak.

– Jeg undrer meg på at de statlige institusjonene ikke selv etablerer slike tilnærminger der verdien er å gjøre godt igjen. Jeg tenker også ofte hvilken betydning det ville hatt hvis politikere og ledere hadde klart å si unnskyld når det er på sin plass.

«Trine» ble drapstruet på jobb – det tok fire måneder før ledelsen anmeldte

Han kan prate time etter time om metoden og hva som er bra med den.

– Den som er offer for en urett, får sjansen til å spørre: Hvorfor meg? Kommer du til å gjøre det igjen? Den som har gjort det har bedre svar, enn alle andre rundt. Ved å møtes og få svar, kan det gi tryggheten tilbake. Når vi får det til, ser partene hverandres sårbarhet, ikke bare den andres galskap. Det er det beste med jobben. Det er fredsskapende.

Skulle aldri stå på ski

Tahiri er godt integrert. Høyt utdannet, språkmektig, har hus med hage, er til og med fosterhjem. Men han går ikke på ski. Det er en besvergelse fra tiden på asylmottaket i Alta.

En gang i uka ble asylsøkerne kjørt med buss til en idrettshall for å spille fotball. Så en dag fikk de beskjed om at bussen ikke lenger ville plukke dem opp, det måtte kuttes utgifter. Men mottaket foreslo at de kunne gå på ski til hallen, de hadde massevis av ski.

– Jeg syntes det var smålig og ble sint. Jeg var sårbar i den perioden jeg ventet på å få avklart asylsøknaden. Jeg tenkte – hvor mye drit skal jeg tåle!

Han kjente at han kunne ty til vold. I stedet reiste han seg opp. Overfor alle sverget han på at han aldri i sitt liv skulle sette sin fot i en skistøvel og stå på ski. En slikt æresord kalles besa i den kosovoalbanske kulturen. Og det har han holdt.

– Jeg tok et fredelig valg da jeg opplevde meg krenket. Det vil jeg minnes!

Han liker å gå, sykle, løpe og vet at han hadde elsket ski. Men han gjør det ikke. Så det er blitt et offer. Og han er stolt over å ha holdt det.

– Men jeg har truger! utbryter han.

Når familien er på hytte i Hallingdal, går han på beina mens de andre går på ski. Og så går han hjem og lager god mat til de kommer fra tur.

Han kaller seg leken og spøkefull og hadde tegneseriefiguren Tex Willer som forbilde som barn.

Nadia Frantsen