Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Ungdom på institusjonen som «Malin» jobbet ved, kunne ødelegge ting, knuse glass, true andre, rasere ting utenfor huset.

– De situasjonene jeg opplevde verst, var da jeg ikke klarte å beskytte ungdom mot andre utagerende ungdom de bodde sammen med. Jeg tenkte flere ganger; hadde vi vært et vanlig hjem, ville vi blitt meldt til barnevernet, sier «Malin», som er barnevernspedagog.

Kan ikke sykmelde seg

Hun jobbet flere år ved en privat institusjon og to år ved en av Bufetats institusjoner i region sør, før hun sluttet sommeren 2020. Da hadde hun opplevd vold mot seg selv og hadde en sykemelding bak seg på grunn av belastninger på jobb.

Hun er likevel mest opptatt av hvordan det er for ungdommene å bo i et slikt miljø.

– Vi som jobber på institusjon kan reise hjem fra jobb, og vi kan sykmelde oss. Det kan ikke ungdommene. De kan bli traumatisert av å bo på institusjon. Det opprører meg! Bufetat må ta mer hensyn til hvilke ungdommer de velger å plassere sammen, sier hun.

– Ungdom kan bli traumatisert av å bo på institusjon, mener «Malin». Illustrasjonsfoto.

Colourbox

Hun ønsker ikke å stå fram med navn av hensyn til ungdommene som har bodd på institusjonen.

«Ane» jobbet ved en av Frelsesarmeens barnevernsinstitusjoner: – Det var som om vi drev en psykiatrisk avdeling, bare uten vern og sikkerhetstiltak

Må møte trygge voksne

Bufetats regiondirektør i sør, Ellen Ølness Nadim er forelagt kritikken fra kilden. Hun understreker at Bufetat har bistandsplikt når den kommunale barnevernstjenesten ber om hjelp til å plassere et barn utenfor hjemmet, enten det er i fosterhjem eller på institusjon.

– Vi ivaretar deler av foreldrerollen i den perioden barnet bor hos oss. Mange av barna i alle aldre strever ofte i livene sine, og det kan komme til uttrykk i atferd som er både uønsket, alvorlig og kan oppleves truende. Det er derfor svært påkrevet at de møter trygge voksne hele døgnet. Det krever en kontinuerlig opplæring, trening, veiledning og oppfølging av den enkelte ansatte. Derfor har vi utarbeidet gode systemer som skal sikre dette. Region sør har også bygget opp et psykologteam som bistår, sier Nadim.

Ellen Ølness Nadim, regiondirektør Bufetat Sør

Fotograf Bureauet

– Hva tenker du om at ungdom må bo med andre utagerende beboere?

– Å utøve foreldrerollen for hele gruppen som bor sammen er krevende og akkurat så vanskelig som de som jobber i institusjonene våre beskriver. Hvordan gruppen barn fungerer sammen, kan også gå opp og ned. Dersom det er behov for det, kan husene våre deles opp, slik at noen barn kan bo avgrenset fra de andre i en periode. Vi bygger nå opp to institusjoner i region sør, hvor nettopp denne fleksibiliteten blir planlagt, sier Nadim.

Hverdager med vold

– «Malin» forteller at noen dager var preget av så mye vold at «institusjons-hjemmet» kunne vært meldt til barnevernet. Hva tenker du om det?

– Da håper jeg virkelig den ansatte har behandlet informasjonen riktig og meldt fra til sin leder. Jeg stoler veldig på at de ansatte faktisk sier ifra til de det er relevant å ta det opp med. Hvis en medarbeider mener å ha opplevd situasjoner som ikke er bra for barn, skal dette logges i klientsystemet og dokumenteres i barnets journal, sier Nadim.

– Og så, hvordan følger dere opp?

– Det kan bli aktuelt å få psykologteamet inn for å veilede personalgruppen, eller det kan bli en diskusjon med barnevernstjenesten om hva som bør skje videre, om et barn må flyttes, sier Nadim.

26 utilsiktede flyttinger

Hun forklarer at institusjonssystemet er lagt opp for at barn skal kunne flyttes – fra akuttavdeling og til nye steder dersom behandlingsforløpet krever det.

– Tar dere selv initiativ til å flytte en ungdom dersom det er mye vold og et urolig miljø?

– I samarbeid med foreldre, kommunen og psykologer, må vi finne ut hva som er det beste for det enkelte barn og gruppen som helhet. Noen ganger er det å avgrense barnet fra andre beboere på institusjonen en periode.

– Hvis en medarbeider mener å ha opplevd situasjoner som ikke er bra for barn, skal dette logges i klientsystemet og dokumenteres i barnets journal, sier Nadim. Illustrasjonsfoto.

Colourbox

I 2020 bodde 235 barn på institusjon i region sør. Dette året registrerte regionen 26 utilsiktede flyttinger. Det vil si at ungdom flyttet fra en institusjon uten at det var planlagt for det.

– Det kan ligge flere årsaker bak slike flyttinger. Det kan handle om alt fra en alvorlig hendelse til at noen trekker samtykket sitt. Det er uansett viktig for oss å følge med på dette, sier Nadim.

Ba om å få flytte

«Malin» opplevde at ungdom ønsket å flytte eller at de ba om at annen ungdom ble flyttet på grunn av utagering og utrygghet.

– I ett tilfelle la institusjonslederen vår press på barnevernstjenesten. Det førte til at den aktuelle ungdommen til slutt fikk bytte institusjon, men det tok et halvt år, hevder «Malin».

«Trine» ble drapstruet på jobb – det tok fire måneder før ledelsen anmeldte

Hun påpeker at det også er nedverdigende for den som utagerer at andre ser dem miste kontrollen.

– Det må være vondt å oppleve at andre er redd deg og ønsker deg ut av huset, sier hun.

Hun undrer på om Bufetat gjør grundige nok vurderinger på hvilke ungdommer som plasseres sammen og om de faktisk tar hensyn til risikoen som avdekkes før inntak.

– Jeg hadde flere ganger inntrykk av at Bufetat var mer opptatt av å fylle opp plassene, enn å ta hensyn til ungdommenes behov og atferd. Tenk deg at du er 15 år og kommer fra et utrygt hjem, og så må du bo på en institusjon som oppleves minst like utrygg. Det er uholdbart, sier hun.

Røde analyser

Barnevernspedagogen påpeker at det ble flyttet inn ungdom hvor inntaksanalysene viste rødt. Det indikerer at noe ved plasseringen kan være risikofylt.

– Ved ett tilfelle handlet det om at matchen mellom ungdommene ble vurdert å være risikabel. Likevel tok vi imot. Vi ansatte har ingen ting vi skulle ha sagt om inntak, selv om vi er tett på, sier hun.

– Det må være en større vekting av hvem man tar inn på institusjonen og hvor mange voksne som skal være på vakt, sier barnevernspedagog «Malin». Illustrasjonsfoto.

Colourbox

Hun mener institusjonsdriften må preges av mer fleksibilitet.

– Hvis man har en ungdom boende som har problem med å forholde seg til andre, kan man ikke fylle opp tiltaket. Man må tåle å drive uten fullt belegg eller man må gjøre om på tiltaket, sier hun.

Likedan mener hun bemanningen må være mer fleksibel.

– Det må være en større vekting av hvem man tar inn på institusjonen og hvor mange voksne som skal være på vakt. To voksne på fire ungdommer, som var bemanningen vi hadde, kan fungere hvis man har fire rolige ungdommer. Det var ikke de ungdommene vi opplevde å få inn, sier hun.

Regiondirektøren forklarer at barnevernstjenestene fyller ut et grundig henvisningsskjema når de ber om institusjonsplass, hvor de blant annet beskriver barnets behov.

Fotograf Bureauet

– Ved inntaket ser vi på hvilken institusjon som kan møte behovene best, og hvilke ressurser som trengs. Risikovurderingene vi gjør kan avdekke ting vi må være oppmerksomme på om vi skal lykkes. Vi har bistandsplikt, så risikovurderingen brukes til å vurdere hva og hvordan vi kan støtte opp om avdelingen der barnet plasseres, forklarer Nadim.

– Ikke god nok kartlegging

Fontene har snakket med tidligere ansatte i Bufetats institusjoner i region sør. «Eva» sluttet etter å ha jobbet 20 år i institusjon hvor hun hadde flere roller. De siste årene opplevde hun at de farlige situasjonene skjedde oftere enn tidligere. Hun mener kartleggingen for plasseringer og for sammensetting av ungdomsgruppen var for dårlig og ble for lite hensyntatt.

– Dette gjorde at ungdom som i utgangspunktet hadde nytte av institusjonsoppholdet måtte flytte og at ungdom som var til fare for seg selv og andre ikke fikk et adekvat tilbud, sier «Eva».

Også hun synes det er vanskelig å skulle stå fram med navn.

Trenger mer enn et kurs

Hun sier hun til slutt måtte tre ut av det for å ta vare på seg selv.

– Et av problemene er at man lar de som er til fare for seg selv og andre, bo sammen. Samtidig har man turnusordninger som ikke er til det beste for ungdommene, og ansatte som mangler kompetanse, trening og støtte i å stå i så sterke smerteuttrykk, sier hun.

– Vi oppmuntrer ansatte til å melde fra om vold, sier to ledere i Bufetat

Hun mener sikkerhetsopplæringen som er kommet i gang fra 2016 ikke er nok.

– For å takle den voldsomme smerten som kommer til uttrykk hos enkelte ungdommer, må man ha spisskompetanse på hva det innebærer å stå i dette – og daglig veiledning og debrifing. Jeg følte etter hvert at det ikke var trygt nok å jobbe på institusjonen, verken for ungdommene som bodde der eller for miljøpersonalet. Jeg følte skyld for at ting gikk som det gikk, men så er det rammene som mangler – nok bemanning og kompetent personell, samt støtte og forståelse fra ledelsen, sier hun.

Institusjoner med to til åtte plasser

I arbeidshverdagen savnet hun at noen satte foten ned.

– Ansatte grein på personalmøter, men lederen vår uttrykte at det var bestemt høyere opp i systemet at dette måtte vi takle. Det må skrikes oppover – det trengs mer ressurser, mer sikkerhet!

Da Jens Petter fikk en kniv mot brystet og avverget stikket med hånda, kjørte han selv til legevakten. Etterpå var det ingen debrifing

– Var dere nok folk på jobb?

– Nei, nei! To voksne på fire ungdommer kan gå hvis du har ungdom som ikke er til fare for seg selv eller andre. Problemet er at Bufetat vil ha standardsvar på turnus og bemanning. Vi trenger et mye mer fleksibelt system, ikke at alle institusjoner drives likt og med de samme faglige modellene, sier hun.

– Vi har fleksible institusjoner

Regiondirektøren mener de allerede har det fleksible systemet som den tidligere ansatte etterlyser.

– I region sør har vi avdelinger med alt fra to til åtte plasser. Vi har også ulike arbeidstidsordninger, selv om det er noen like prinsipper som skal følges. For eksempel at vi skal ha våkne nattevakter og at ansatte skal ha tid til trening i sikkerhet og trygghet. Vaktplanene og oppsettet av timer gjøres lokalt, så her finnes det fleksibilitet, sier Ellen Ølness Nadim.

– Hva tenker du om at deres tidligere ansatte ikke står fram med navn?

– Å jobbe for en åpenhetskultur er en kontinuerlig prosess og noe Bufetat ønsker. Vi har systemer for varsling, og vi har verneombud og tillitsvalgte, som jeg håper alle ansatte benytter seg av, sier Nadim.

Nå skal Bufetat prøve ut en ny tjeneste: Hit skal Bufetat kunne flytte ungdom som er til fare for seg selv og andre