May Lill står fram om fryktkultur på arbeidsplassen: – Hvis alle skal være anonyme, kommer vi ingen vei

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I 2017 gikk May Lill Kristiansen (44) til lokalavisa og meldte om bekymring for dårlig ledelse i en av tjenestene i Elverum kommune. Samme år meldte Kristiansen også bekymring to ganger internt. Det handlet også om dårlig lederskap. Den daværende FO-tillitsvalgte fikk følelsen av å bli hun irriterende som absolutt måtte ta opp kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, som aldri kunne holde kjeft og bare gjøre sine arbeidsoppgaver.

– Det er min klare oppfatning at lojalitet belønnes. Ikke det å være faglig sterk og kritisk. Det virker som om lederne i kommunen ikke ønsker seg medarbeidere som stiller krav, hevder Kristiansen.

Represalier?

Etter at 44-åringen sa ifra, har hennes opplevelse vært å ikke engang bli vurdert til jobber hun har søkt på. Det til tross for at hun hevder å ha hatt relevant kompetanse. Hun har også opplevd å bli forskjellsbehandlet når det gjelder lønn, og hun har opplevd å bli ignorert når hun har forsøkt å ta opp blant annet utfordringer med organisering og utnyttelse av kompetanse på arbeidsplassen.

– Kan du bevise at det at du har sagt ifra har fått konsekvenser?

– Jeg skal være forsiktig med å påstå at det har fått konsekvenser. Men jeg har en klar opplevelse av at det er blitt stukket kjepper i hjulene for meg som hovedtillitsvalgt de gangene jeg har hatt et ønske om å delta i enkelte tilsettinger og prosesser. Jeg har også blitt lovet oppfølging og tilrettelegging uten å få det.

LES MER: Har du blitt straffet av arbeidsgiver for noe du har sagt eller skrevet? Slik kan du klage

Kristiansen viser også til et konkret eksempel: Da hun søkte jobber i andre kommuner, hevder Kristiansen at hun fikk tilbakemeldinger fra sine referanser om at de hun var på intervju med, var bekymret for om hun hadde en for sterk personlighet.

– Jeg er egentlig ikke noe glad i konflikter, men de hadde vel lest det som sto i avisa og var redd jeg skulle starte å jobbe der og lage masse bruduljer.

Kristiansen hadde håpet flere våget å si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.

Hanna Skotheim

Ukultur

Da Kristiansen meldte bekymring, lovet kommunedirektøren at saken skulle følges opp. Fire år senere føler Kristiansen at det fortsatt er en del som gjenstår.

– Jeg står fortsatt ved det jeg mente i 2017, nemlig at det er en ukultur i kommunen.

Kommunedirektøren i Elverum, Kristian Trengereid, kjenner seg ikke igjen i at det er en ukultur i kommunen.

«I mine seks år som rådmann/kommunedirektør i Elverum har dette aldri blitt løftet som et problem. Jeg har jevnlige møter med hovedverneombud og hovedtillitsvalgte én gang i måneden og oftere hvis det trengs. Jeg forventer at om det er en ukultur i ledelsen, tas dette opp. Jeg synes det er sårt og leit at ledere i Elverum kommune karakteriseres på denne måten», skriver han i en epost til Fontene.

«Det er generelle og udokumenterte påstander som det er vanskelig for meg å forholde meg til, men jeg må jo akseptere at Kristiansen har sine opplevelser», skriver han videre.

Trengereid trekker fram tilsettingsreglementet i Elverum som skal ivareta at de ansetter basert på kompetanse og kvalifikasjoner.

«Jeg har ikke fått tilbakemeldinger fra tillitsvalgt i vår organisasjon om at dette ikke har blitt fulgt. Tillitsvalgte er med i hele prosessen fra utarbeidelse av annonse, utvelgelse til intervju, selve intervjuet og i valg av den ansatte», skriver han. (Se hele tilsvaret i egen undersak).

Maktesløs

En ledelse som unnlater å involvere tillitsvalgte på et tidlig tidspunkt i prosesser og som viser misnøye hvis noen kritiserer det de gjør. Slik beskriver Kristiansen situasjonen i Elverum.

– Det er medlemmer i FO som har opplevd en aggressiv tone fra ledelsen hvis de ytrer seg kritisk, hevder Kristiansen.

Hun forteller at hun har fått støtte av andre medlemmer og ansatte både da hun var hovedtillitsvalgt i kommunen og etter at hun ga stafettpinnen videre.

– Mange har tatt opp forhold som ikke fungerer, men det skjer ofte at det ikke medfører tilstrekkelig endring. Det fører til at flere gir opp og føler seg maktesløse. Denne resignasjonen er ikke bra for noen, verken for arbeidstaker eller arbeidsgiver.

Når blant annet tillitsvalgte har tatt opp det høye sykefraværet i noen av tjenestene i kommunen, hevder Kristiansen at ledelsen ved enkelte tilfeller har svart at de ansatte må forvente at det er et tøft sted å jobbe. Og takler de ikke det, må de finne seg noe annet å gjøre.

LES MER: Professor: – Turnover kan være tegn på fryktkultur

– Dette er feil fokus. Andre kommuner med tilsvarende tjenester, har ikke høyt sykefravær. Dette viser at ledelsen trekker feilslutninger av materialet de har foran seg. Eller så er det enklere for dem å rette fokuset mot arbeidstakerne enn seg selv. Vi må kunne forvente at ledere kan analysere og håndtere en situasjon riktig.

Den utdannede vernepleieren er ikke fornøyd med hvordan ledelsen i kommunen har håndtert ting.

Hanna Skotheim

Vil stå på potetmaskin

Kristiansen har selv resignert mer og mer.

– Jeg endte opp med å ikke ta kamper på vegne av meg selv fordi jeg fikk beskjed om å ikke tråkke kollegaer på tærne eller at det ikke var mitt bord. Jeg har også tenkt at medlemmene i FO er bedre tjent med en hovedtillitsvalgt som er bedre likt enn meg.

Summen av alt, gjør at vernepleieren ofte tenker at arbeidsgiveren hennes vil forsøke å organisere henne vekk.

– Jeg har lengre perioder med mer motivasjon og trivsel, men av og til er jeg også utrolig lite motivert. Da kan jeg miste helt lysten på å jobbe innenfor helse og sosial.

De gangene har Kristiansen mest lyst til å bare slutte i jobben og stå på en potetmaskin. Hva som helst annet enn å føle på at hun ikke er verdsatt. Men så har hun også et behov for å si ifra nettopp fordi hun ønsker at det som ikke er bra nok, skal bli bedre.

– Jeg tenkte jo over om jeg burde stille opp til dette intervjuet, men slik situasjonen er nå så får jeg ikke utviklet meg noe mer her uansett og jeg har problemer med å få jobb et annet sted. Da kan det jo ikke bli særlig verre, sier Kristiansen og legger til:

– At mottakere av denne kritikken føler seg angrepet, snarere enn å ta det saklig, er forferdelig frustrerende.

Tas ikke med i beslutninger

Kristiansen er én av svært få som har valgt å stille opp med både navn og bilde i Fontenes saker om ytringsfrihet.

– Hvis alle skal være anonyme, kommer vi ingen vei. Jeg kunne ønske andre opplevde det som ufarlig å stå fram, for det er ikke en så stor greie.

– Helt ufarlig har det vel ikke vært?

– Nei, det har det ikke. Men skal noen bryte trenden vi er i, må noen si ifra. Hvis flere hadde våget å være mer kritiske i hverdagen, hadde det kanskje ikke blitt like store negative konsekvenser for den ene som står fram. Da hadde det i stedet etablert seg et miljø hvor folk sier ifra.

Kristiansen jobbet i to andre kommuner før hun kom til Elverum. Der var situasjonen en helt annen, mener hun.

– Det kunne til tider være belastende arbeidsoppgaver og det var forhold som hadde forbedringspotensial i de to andre kommunene også, men det var lite sykefravær der, og jeg hadde ledere som ivaretok de ansatte. Jeg tenkte aldri at det var nødvendig å kritisere da. Det betyr at hvis du har et ålreit arbeidsmiljø, kan du takle press på jobb, sier Kristiansen.

Ville ikke vært kampene foruten

Selv om Kristiansen tror livet hadde vært enklere for henne uten at hun tok alle kampene, ville hun ikke vært dem foruten.

– Hadde jeg møtt opp på jobb uten noen ambisjoner om å gjøre en forskjell, hadde jeg mistrivdes med det også. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre en forskjell der jeg er og bli bedre på det jeg driver med.