Loveleen Rihel Brenna: – Bedrifter kan lære av kriminelle

Tekst: Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Foto: Werner Juvik

Hun tenkte aldri at hun skulle protestere mot å bli giftet bort. Hun trodde ekteskapet ville være veien til frihet. En mann kunne ta ansvar for henne, hun kunne studere.

– Pappa tenkte at han hjalp meg med å realisere min drøm om å bli sosionom. Studiet fantes ikke i Kristiansand, og jeg måtte gifte meg for å kunne flytte hjemmefra, sier Loveleen Rihel Brenna (51).

Hun kom til Norge fem år gammel og vokste opp med indisk mor og far i Kristiansand. 17 år gammel ble hun forlovet med en fem år eldre gutt i India.

Da vennene var russ, var hun gift. Det varte i 11 år. Da var hun 29 år og hadde to sønner.

– Jeg har hatt et todelt liv, før og etter skilsmissen. Før tilhørte jeg det indiske miljøet i Norge som sa, «vi indere, vi i vår kultur, vi i vår religion». I livet etterpå har det handlet om hvordan en oppvekst med bindestrek-identitet kan bli en styrke, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hun fikk sin første faste jobb av Utdanningsministeren. Selv jobber Loveleen Rihel Brenna for at kvinner med multikulturell bakgrunn og høyere utdanning skal ta lederskap i eget liv og på jobben.

Werner Juvik

Liker ikke hull i CVen

Folk flest kjenner Brenna som tidligere leder for FUG – foreldreutvalget for grunnopplæringen. I dag er hun sjef i eget firma, Seema AS, som driver lederopplæring og organisasjonsutvikling. Målet er å hjelpe ledere til å bygge en kultur som anerkjenner ulike perspektiver, og som ser annerledeshet som en styrke. I den nye boka Mangfoldsledelse skriver hun om hvordan en mangfoldig arbeidsstokk kan bli et konkurransefortrinn.

– Bedrifter kan lære av de kriminelle. De tenker oppgaveløsning, hvem kan hva, og så setter de sammen et team for å lykkes med ranet, sier Loveleen.

Hun er gift med Johnny Brenna, politimannen som pågrep Kjell Alrich Schumann etter NOKAS-ranet.

– Vi må gjøre mer enn å telle antall kvinner og nasjonaliteter i arbeidslivet. Nøkkelen til likestilling er en organisasjonskultur som fremmer ulikhet som ressurs.

– Vi skal ikke ansette bare for å hjelpe. Det må utvikles en kultur hvor ulike måter å se verden på er selve DNA-et i virksomheten.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Loveleen Rihel Brenna støtter og veileder jenter med multikulturell bakgrunn å finne sin vei fra innvandrer til medborger. Hun bruker sin egen historie for alt den er verdt.

Werner Juvik

Hun mener det i dag blir brukt et svært krenkende språk, og fnyser av uttrykket «hull i CVen».

– De har en annerledes CV, det har også Petter Stordalen. I stedet må vi spørre: hvilken innsikt og erfaring har en ungdom som har ruset seg, som de aller fleste ikke har?

• Staten vil prøve ut anonyme jobb-søknader

Bruker sin egen historie

Denne ettermiddagen møter vi henne med ti kvinner med flerkulturell bakgrunn og høyere utdanning. De er tatt ut til å være med i hennes talent- og ledelsesprogram. Hun vil sette dem i stand til å ta lederskap i eget liv og på jobben. De snakker om kroppsspråk og hvordan man bygger autoritet og tar plass i et arbeidsfellesskap, uten å bli en som «bare passer inn».

– Drømmen min er å igangsette dette i alle kommuner, så dette blir en bevegelse, sier Loveleen.

Hun ønsker å gi jentene de verktøyene hun selv manglet da hun ble skilt.

NRK lagde den første dokumentaren om arrangert ekteskap, da eksmannen hennes landet i Norge i 1986.

– Det er sterkt å se programmet nå. Jeg hadde så uskyldige refleksjoner og hadde ingen motforestillinger mot arrangert ekteskap. Jeg fikk det inn med morsmelka.

Unge Loveleen måtte dokumentere at hun hadde inntekt til å forsørge brudgommen. Etter skolen jobbet hun i en kiosk, og på kvelden tok hun vakter på et gamlehjem. Karakterene raste.

– Dette gjelder også jenter i dag! Vi snakker for lite om hva som ligger bak lave ambisjoner og dårlig innsats på skolen. Mange har helt andre ting å tenke på.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

For Loveleen Rihel Brenna handler mangfold og likestilling i arbeidslivet om mye mer enn å telle kvinner og nasjonaliteter. – Vi må snakke om minoriteter og annerledeshet som en verdi.

Werner Juvik

Hun så på ekteskapet som en måte å komme ut av den strenge oppdragelsen på, at hun skulle slippe å komme med unnskyldninger for hvorfor hun ikke kunne være med på ting. Men annerledesheten ble tvertimot forsterket.

– De andre snakket om fester. Jeg gikk på videregående og var opptatt av mat og regninger.

Hun hadde møtt ham en gang i India. Hun var 16, han 21 år. Siden de hadde bursdag på samme dag ble de brevvenner. De skrev om vær og vind, eksamen og skole. Hun sier hun ble forelsket.

– Jeg hadde tusen spørsmål da han kom. Han viste seg å være både hyggelig og liberal, sier hun.

Ektemannen hadde jobbet ved statsministerens kontor i India. I Norge var han i mange år vaskehjelp. Selv fikk hun aldri de karakterene hun trengte for å bli sosionom. I stedet ble det studier i psykologi og sosialpedagogikk. Og etter hvert strøjobber, på asylmottak og på barnevernsinstitusjon.

• Antallet på sosialhjelp har skutt i været etter AAP-innstramming

Fant friheten i fire norske romaner

Da ekteskapet tok slutt, ble hun utstøtt fra det indiske miljøet. Mange vendte henne ryggen.

– Det var også vanskelig å snakke med nordmenn. Jeg trengte personer som tok mitt perspektiv, uten å gå til angrep på min indiske kultur. Når nordmenn snakker, mister de så lett nyansene og viser fram et glansbilde av egen kultur.

Loveleen bestemte seg for at ingen skulle forstyrre hennes reise videre i livet. Hun lagde en liste over mennesker hun ville ha med seg. De andre tok hun farvel med. Hun skrev navnene på lapper, takket dem for det hun hadde lært av dem, krøllet lappene sammen og kastet dem i vannet.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Da ekteskapet tok slutt, ble hun utstøtt fra det indiske miljøet. Mange vendte henne ryggen.

Werner Juvik

Hun gikk på biblioteket. Der fant hun det hun trengte i fire norske romaner:

– Camilla Collett lærte meg å ta oppgjør med min egen indre stemme som holdt meg nede. Sigrid Undset lærte meg om ære og skam, Ibsens Nora om økonomi og det som holder kvinner nede. Anne Karin Elstads Julie fikk samme oppdragelse som meg. Da jeg leste, forsvant plutselig kulturforskjellene. Jeg kunne gå videre i livet uten å ta hensyn til om jeg skulle tilhøre indisk eller norsk kultur.

Fikk jobb av Utdanningsministeren

Hverdagen var krevende etter skilsmissen. Hun hadde to barn og 200 kroner å leve for i uka. Hun hadde ikke annen jobb enn å være tilkallingsvikar. En dag havnet hun uventet på sykehus. Da hun lå i sykesenga, tenkte hun at ingen ville savne henne, før sønnene kom hjem fra oppholdet hos faren.

– Den dagen bestemte jeg meg for å gi mennesker det motsatte av det jeg hadde opplevd. Jeg skal se dem, lytte, finne kjernen i hva som binder oss sammen, før jeg fokuserer på hva som skiller oss.

Hun leste mye, og kombinerte tankene til Mahatma Ghandi med norsk litteratur. Hun begynte å skrive artikler, etter hvert bøker, og fikk en tydelig stemme. I 2003 ble hun bedt om å skrive i en stortingsmelding om å oppdra barn med to kulturer. Samme året bidro hun til strategiplanen Likeverdig utdanning i praksis for Utdannings- og forskningsdepartementet.

Når den presenteres, holder hun innlegg. Hun sier at hun har en drøm om at andre i Norge ikke skal se henne som innvandrer, men som venninne, nabo, sørlending, mor, forfatter. Daværende utdanningsminister Kristin Clemet er i salen. Tre uker senere ber hun Loveleen lede Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG). Hennes første faste jobb var å lede 1,2 millioner foreldre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg har hatt to liv. Før var jeg en indisk jente i Norge. Nå er jeg en kvinne i Norge med en mangfoldskompetanse forankret i norsk og indisk kultur.

Werner Juvik

Til Taj Mahal

Hun har påtatt seg store oppgaver etter det. Nå er hun med i utvalget som ser på likestillingsutfordringer for barn og unge, #UngIdag. Rapporten overrekkes regjeringen i november.

Når du leser dette, er Loveleen i India med ledere fra offentlig og privat sektor. India-reisene er ofte lagt opp som et lederopplæringsprogram. Den første dagen besøker de underverket Taj Mahal i Agra.

– De beste håndverkerne ble hentet inn for å reise mesterverket. Muslimer, kristne, hinduer, italienere, franskmenn jobbet sammen, side om side.

– Er det håp om at minoriteter kan inkluderes og lykkes i Norge?

– Norge har de beste forutsetninger for å lykkes. Vi har et unikt lovverk, trepartssamarbeid, og kvinnelige rollemodeller i politikken. Men alle organisasjoner må begynne å tenke felleskapsbygging og en vi-kultur.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ti kvinner med flerkulturell bakgrunn og høyere utdanning er tatt ut til å være med i Brennas talent- og ledelsesprogram. Hun vil sette dem i stand til å ta lederskap i eget liv og på jobben.

Werner Juvik

Hun vil også ha et mer nyansert språk, slik at vi skjelner mellom de som er kommet til landet før og nå. I stedet for å snakke i generelle termer om innvandrere, kan vi si «nyankomne som ennå ikke er i jobb».

– Vi bruker et språk som splitter hele tiden. Vi snakker om eldrepolitikk og innvandringspolitikk. Med en slik logikk kommer mine foreldre i kategorien innvandrere, ikke eldre. Og vi snakker om fattigdom på grunn av innvandring. Da kommer jeg i kategorien innvandring, som bidrar til fattigdom.

• Reportasje om samfunnsstraff: Dømt for bedrageri. Straffen er å bygge gapahuk