STRAMT SKJEMA: Elvis Chi Nwosu har få ledige øyeblikk mellom bystyremøter, Ap Holmlia og de antirasistiske foreningene han fronter.

STRAMT SKJEMA: Elvis Chi Nwosu har få ledige øyeblikk mellom bystyremøter, Ap Holmlia og de antirasistiske foreningene han fronter.

Ingrid Aas

Kampen mot de gode hjelperne

Bør ikke Verdens beste land adoptere alle klodens barn? Nei, mener Elvis Nwosu.
12.09.2014
16:18
27.08.2015 20:01

edv@lomedia.no

PORTRETT

Elvis’ «War Room» ligger i et blendende hvitt terassehus på Holmlia. Den hvitmalte, spartansk innredede leiligheten er hovedkvarter i Elvis Chi Nwozus kamp for rettferdighet.

Et 75-nummer blinker på iphonen. Nordland kaller, det er Alstahaug tingrett. Elvis vitner per telefon. Han setter i ørepluggene, presenterer seg først rolig. Han hever stemmen gradvis, og prosederer for alenemoren som skal tvangsutsendes til Nigeria, mot kommunen i Nordland som vil overta fireåringen hennes. : – Barnevern i en globalisert verden krever at man setter i gang med å undersøke andre plasseringsmuligheter. Det er ikke gjort i denne saken. De risikerer å bryte Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. (...) kommune har ikke kulturell kompetanse, og de har ikke vært interessert i å hente den inn.

Han har en trygg base; Etter 17 år som ansatt på flyktningekontoret for enslige mindreårige flyktninger, fem av dem som hovedtillitsvalgt i Fagforbundet, er han ikke redd for å utfordre sine tidligere kolleger: De er for raske på labben med å overta barn av innvandrere. Noe er feil med omsorgsregimet.

I en av sakene hadde den nigerianske moren lite blikkontakt med den nyfødte. Det var nok til at barnevernet hentet barnet fra barselsenga.

Advokaten

Elvis Chi Nwosu var på 1990-tallet med på å starte African Cultural Awareness, for å bekjempe rasisme og fremme identitet og selvfølelse blant ungdom med afrikanske røtter. Han fikk fort rollen som talsperson for nigerianere i Norge. Da et medlem av politikorpset i Trondheim kvalte og drepte Eugene Ejike Obiora på Østbyen sosialkontor i september 2006, ble Nwosu talsperson for de etterlatte.

Motbakken per telefon fortsetter. Nwosu klikker raskt noen ganger knappen på kulepennen, reiser seg fort til komfyren og heller innpå en skje knallsterk krabbe- og torskesuppe etter oppskrift «hjemmefra», før han med tiltakende vugging på foten forklarer: Om en onkel med god jobb i Italia som ønsker å utredes som omsorgsperson. Om storfamilien i Nigeria som står klar til å støtte opp...

Etter 40 minutter puster han ut, river ut ørepluggene og heller innpå mer suppe.

– Denne gangen ble jeg litt provosert.

Varsler

Det er fjerde gang han vitner i en liknende sak så langt i år: Utenlandske kvinner sendes ut av landet mens det lokale barnevernet prøver å overta barna deres. I fjor var det sju saker.

Nå står 14 nigerianske kvinner for tur. De har solgt sex. Noen anses som ofre for menneskehandel, noen har hatt såkalt refleksjonsperiode.

Paradoksalt nok er det kun de som angir bakmenn, og dermed utsetter seg selv, sine barn, og familiemedlemmer i hjemlandet for represalier, som kan få oppholdstillatelse.

Som initiativtaker i Union of Nigerian Nationals Norway sendte Nwosu i august i år et bekymringsbrev til Nigerias ambassade i Stockholm om den norske «bølgen av tvangsadopsjon».

– Ensporet barnevern

Som regel går det dårlig for Nwosus side: Barnet blir i Norge, mor med utvisningsvedtak mister barnet. Familieplassering i hjemlandet ville vært en seier, mener Nwosu. Nigeria er ikke helvete på jord.

– Men barnevernet har bestemt seg. Da er det veldig vanskelig å få dem til å velge et annet spor. Godt barnevern og rettssikkerhet koster penger, som bare det å få oversatt saksdokumentene skriftlig til et språk barnets mor forstår. Mange barneverntjenester har ikke de pengene.

Og når man først har gått til omsorgsovertakelse, bruker man mindre energi på å jobbe for tilbakeføring, mener Nwosu. Samværsretten virker litt utvanna når mødrene må reise 15 timer med fly fra Afrika for å treffe barnet sitt to timer.

Barnevernloven ligger på kjøkkenbordet. Det det ikke står så mye om der, er Elvis’ store kampsak: Barns rett til tilhørighet og tilknytning til sin kulturelle og språklige bakgrunn, til å beholde identiteten intakt.

One man aid

Elvis vokste opp som enebarn, som er litt sært i Nigeria. Nå er det han som tar seg av storfamilien økonomisk, via Western Union. Han viser bilde av en ung norsk kvinne på 1990-tallet som hviler ut ved en nyoppsatt mur. Det er fra Elvis´ andre ekteskap, da de fikk bygget et stort hus til familien.

– Jeg driver one-man bistand. Når jeg ser norske bistandsorganisasjoner skrive i bladet sitt at de har satt opp ei bru eller noe, må jeg le.

Folk i Norge har lite begrep, mener Elvis, om hvor mye støtte lokalsamfunn i Afrika får fra slektninger bosatt i utlandet. Akkurat nå er han travelt opptatt med å fjernstyre privat eldreomsorg for moren i Nigeria.

– Det er ikke bare bare, særlig når de er så opptatt av å se bra ut.

Han viser bildet fra Port Harcourt, midt på 60-tallet: Mamma på moped i jeans, heldekkende solbriller og blondt høyt hår.

Verdensborger

Nigeria er utgangspunktet, landet der enhver by er en metropol, av oljerikdom, oljefattigdom og slum, av utnyttelse, drømmer, muligheter og eventyr. Det er i her, i millionbyen Port Harcourt, at Elvis blir født en dag i 1965. I Afrikas mest folkerike land oppstår syntesen mellom USAs rasedelte sørstater og kontinentet som akkurat er kvitt kolonistyret. Oppkalt etter rockens skytshelgen fra Tupelo, Mississippi, fødes Elvis Chi Nwosu som halvkaste. Omstendighetene er ikke noe han kringkaster. Det er nok å vite at i Shell Village, oljeselskapenes enklave i Port Harcourt, oppstår mange møter mellom representanter for vestlig oljebransje og unge, lovende kvinner. Men i et nylig avkolonialisert Vest-Afrika vinner du ikke popularitetsprisen av å få barn med en hvit mann fra landet som sterkest symboliserer vestlig imperialisme. Født i lys hud, i et folk like svart som råoljen som siver ut av sumpene, blir Elvis godt kjent med fenomenet mobbing. Faren møter han aldri.

Farskap

Elvis blir journalist, og jobber et par år for den nigerianske komiteen for menneskerettigheter. Militærdiktaturet skaper problemer for aktivisten. Han må dra. Det blir til Norge, hvor han møter sin første kone. De får to barn. Deltidsjobben som miljøarbeider med enslige mindreårige flyktninger blir heltid. Han får et stipend for samfunnsengasjementet sitt av det amerikanske utenriksdepartementet, for å besøke seks delstater i USA. Texas er en av dem. Der bor faren. Han drar til Austin og kontakter halvbrødrene sine. De møtes, kort. De er ikke er interessert i kontakt med sin afrikanske storebror. Faren får han ikke treffe. Selv fem tiår etter at raseskillet formelt ble opphevet i USA, er det å ha et barn på tvers belagt med skam.

– Jeg var ikke i USA for å finne røttene mine, eller en farsfigur. Det var så mange andre i Nigeria, onkler, morfaren min, som fylte den rollen, sier Elvis.

Ungdommen

Selv har han etter hvert blitt far til fem barn, alle i Norge. Om Nwosu er høyt og lavt i politikken, skal ingen kunne si at han ikke er til stede for dem. – Det er bare å dra dem med inn i politisk arbeid i African Cultural Awareness og Young Immigrant TV .

– Barna mine har båret fane med meg fra de var små.

– Opplever de rasisme?

– Alle tror den ene datteren min er innvandrer, helt til hun åpner munnen. Den andre datteren min kan «pass», som de sier i USA.

Altså passere som hvit. Det er slike uttrykk om som ennå er innarbeidet i USA.

– Gir du ikke ungene dine muligheten til selv å velge mellom identiteter, får de problemer. Mine har fått det beste fra begge steder; fra norske fjellturer og elgjakt i Rendalen til nigeriansk dansefestival i en bakgård i Port Harcourt.

Mannen med twitternavnet @OsloCouncilman inntar på ny kampmodus. Han slenger på seg en blazer, klyver inn i Renault-en, setter kurs til avtalt møte med sin antirasistiske kampfelle Abid Q. Raja, bryter vikeplikten idét han svinger ned mot Mosseveien og, mens han svarer på en telefonsamtale fra en potensiell velger, er en tur innom fortauet på leting etter parkering i gatene bak rådhuset.

– Immigrasjonen er forskjellig. Noen vil bare være i sitt lille miljø, de er uinteressert i samfunnet de lever i, sitter og ser parabol fra hjemlandet. Jeg ser meg selv som en global borger. Du kunne plassert meg i Kina, og jeg ville trivdes, lært meg språket og begynt å knyte kontakter.

Barnevernet har bestemt seg. Da er det veldig vanskelig å få dem til å velge et annet spor.

Elvis Chi Nwosu

Stilling: Bystyrerepresentant for Oslo Ap. 17 år ansatt i barnevern for enslige mindreårige asylsøkere.

Alder: 49

Bosted: Holmlia, Oslo

Aktuell med: Motstand mot kommunale barnevernstjenester som er i ferd med å overta barna til
14 nigerianske kvinner som tvangsutsendes.

12.09.2014
16:18
27.08.2015 20:01

Stilling: Bystyrerepresentant for Oslo Ap. 17 år ansatt i barnevern for enslige mindreårige asylsøkere.

Alder: 49

Bosted: Holmlia, Oslo

Aktuell med: Motstand mot kommunale barnevernstjenester som er i ferd med å overta barna til
14 nigerianske kvinner som tvangsutsendes.