Jobbreisen minutt for minutt

Da Marit Selfors Isaksen gikk inn i FO-ledelsen, ble hun også ukependler. Fra småbruket på Rykkjem til kontoret i Oslo tar det 224 minutter. Vi ble med på reisen.
27.11.2016
15:09
27.11.2016 15:15

hans.henrik@lomedia.no

Mandag klokken 21:

Det hvite huset ved fergekaia på Rykkjem i Ålvundfjord er omhyllet av tåke en mandag kveld i månedsskiftet mellom oktober og november. I morgen starter en av årets første vinterdager, hvi s man skal se på kalenderen. Familien som bor der må fortsatt venne seg til at Marit Selfors Isaksen har blitt pendler.

I august tiltrådte hun som en leder for vernepleierne i FO. Det er en rolle hun setter enormt stor pris på, og som hun selv sier, det er en viktig jobb.

– Hvem skal ellers stå på for dem som jobber i de viktigste omsorgsyrkene? Hvilken stemme skal de ha, hvis man ikke har FO? Det er det jeg spør folk jeg møter om. Hvem skal snakke vår sak, hvis ikke vi gjør det?

Denne mandagskvelden er det lite som minner om makt og politikk. På kjøkkenet til Marit og John-Atle freser det litt fra gryta. Yngstesønnen Isak (11) har foreslått å steke smultringer. Vanligvis reiser Marit til Oslo allerede på søndag. At hun er hjemme en mandag kveld er en bonus.

SAMLING: John-Atle, Eirik, Isak og Marit koser seg med hjemmelagde smultringer kvelden før Marit pendler en uke til Oslo.

SAMLING: John-Atle, Eirik, Isak og Marit koser seg med hjemmelagde smultringer kvelden før Marit pendler en uke til Oslo.

Ole Martin Wold

Mens smultgryta roer seg ned på ovnen gjør Marit klar til avreise morgenen etter. Tidligere på dagen har hun vært i Ulsteinvik på representantskapsmøte. En tur som krever fire-fem timers reise hver vei. Det har ikke akkurat vært noen hviledag, selv om avreisen til Oslo er utsatt.

For en liten halvtime siden var hun ute i fjøset for å mate hønsene. Hunden Senta måtte pent vente utenfor. Familien tok over golden retrieveren etter et noe blodig eventyr i nettopp en hønsegård.

MATING: Marit Selfors Isaksen må ta vare på hønsene de dagene hun er hjemme. Golden retrieveren Senta må pent vente på utsiden.

MATING: Marit Selfors Isaksen må ta vare på hønsene de dagene hun er hjemme. Golden retrieveren Senta må pent vente på utsiden.

Ole Martin Wold

Klokken 21.50:

Nå har Senta funnet seg godt til rette på kjøkkengulvet. Rundt henne har storebror Eirik (16) kommet til, og sammen med resten av familien snakkes det om løst og fast. Litt om en lett motorsykkel som kanskje kan kjøpes. Og litt om et dataspill. Katta Flekken sniker seg litt i utkanten av samlingen. Tilstede, observerende. Datteren på 24 studerer i Trondheim, og er den eneste som ikke er hjemme denne kvelden.

– Det er klart det er litt mer krevende for oss som er hjemme, men denne sjansen må man ta. Det er ingen alternativ, sier mannen John-Atle.

Det er han som styrer husholdningen når Marit reiser til Oslo for jobben i FO. Som lærer på videregående ser han absolutt verdien i den jobben hun gjør, og det er nok en viss stolthet i blikket når han snakker om henne.

Han og Marit traff hverandre på Gjøvik. Hun gikk på rideinstruktørutdanning, mens han jobbet på Raufoss. Etter noen år på Moelven ble det etter hvert en åpning for å flytte til John-Atles hjemsted i Møre og Romsdal. Marit hadde gjort ferdig vernepleierutdanningen på Lillehammer, og fikk sin første jobb da de flyttet til Ålvundfjord.

Over smultringer og kaffe veksler familien de siste ordene før de tar kvelden. I morgen er det en tidlig start for alle. Mens Isak mener han skal stå opp før mamma drar i morgen, så har ikke Eirik noe valg. Pendlingen til videregående skole på Sunndalsøra krever en tidlig start, enten han vil eller ikke.

Både katt og hund roer seg før kvelden.

Tirsdag klokken 06.18:

– Å du, skvetter Marit Selfors Isaksen idet fotografen sender avgårde en byge klikk akkompagnert av blitzlys. Hun kan være vant til å stå opp før sola, selv sommerstid, men fotograf i stua klokka seks er ikke noe hun er vant til.

TIDLIG: Klokken 06.18 starter reisen til kontoret i Oslo.

TIDLIG: Klokken 06.18 starter reisen til kontoret i Oslo.

Ole Martin Wold

Kaffen settes på, mens klær pakkes i en liten koffert. Siden pendlingen startet har stadig mer klær kommet på plass i leiligheten på Grünerløkka, og bagasjen hun må ha med blir lettere og lettere.

Senta må luftes. Etter et par runder på plenen kommer de begge inn igjen.

LUFTING: Golden retrieveren Senta blir luftet klokken 06.26.

LUFTING: Golden retrieveren Senta blir luftet klokken 06.26.

Ole Martin Wold

Lufta ute er fuktig og rå. 1. november har kommet. Vinteren står for tur.

Etter noen minutter kommer John-Atle også ned fra loftet. Kaffe drikkes, og det er ikke så mange ord som veksles. Ikke ennå.

– Morgenen er hellig for meg. Det er så deilig å komme seg opp før ungene. Stillheten er bra, sier Marit.

Tiden går mens forberedelsene gjøres. En tur på badet. Litt klær gjøres klar til dem som blir hjemme også.

Klokken 07.04:

I løpet av et par minutter endrer stemningen seg helt. Plutselig er det tempo på alle. Sønnen Eirik pakker sammen det han trenger for dagen. Marit gjør seg klar og sørger for at det er kaffe i koppen. At mobilladeren blir med. John-Atle må vekke Isak. Det var ikke så lett å komme seg opp før mamma skulle dra likevel.

Klokken 07.25:

I Passaten sitter Marit. Målet er drøye halvannen time unna. Flyplassen i Molde er neste stopp. Fra der hun bor er valget mellom å fly fra Molde eller Kristiansund nesten det samme. Turen tar cirka like lang tid.

TROLSK: Naturen mellom Ålvundfjord og Molde kan ta pusten av de som er på besøk. For en som kjører veien et par ganger i uka, så blir det fort ganske vanlig.

TROLSK: Naturen mellom Ålvundfjord og Molde kan ta pusten av de som er på besøk. For en som kjører veien et par ganger i uka, så blir det fort ganske vanlig.

Ole Martin Wold

Når bilen kjører ned avkjørselen, og ut på veien sitter Eirik i baksetet. Han slippes av etter bare noen minutter. Busstoppet han skal til ligger noen hundre meter fra huset, men tidlig om morgenen er det godt å få litt skyss.

– Det er fra foreldrene mine at engasjementet kommer. Enten det var å arrangere basar mot atomvåpen eller demonstrasjon mot fransk yoghurt. Man skulle gi uttrykk for det man mente, og man skulle ha solidaritet. De verdiene de innprentet i meg setter jeg veldig pris på nå, sier hun.

Oppveksten på Sortland var kanskje annerledes enn for mange andre. Foreldrene var skilt. Storebroren og Marit bodde sammen med mora. Faren fikk ny familie, og til sammen er det seks søsken. En skikkelig storfamilie.

– De klarte å gjøre dette uten konflikt. De støttet hverandre. Det er ganske så fint egentlig.

Mens tunellene blir unnagjort, og turen over broa på Sunndalsøra legges bak bilen, får vi mer innsikt i hvordan organisasjonslivet har blitt en del av Marits liv, helt fra hun fikk sin første jobb som vernepleier.

– Jeg ble vel vervet til FO allerede i 2003. Hun som verva meg var en veldig god representant for FO. Og hun viste meg at hvis du var aktiv, så fikk du fort muligheten til å ha verv. Og hvilken annen organisasjon klarer både å være en fagforening og interesseorganisasjon for profesjonene vi representerer? Vi trengs, rett og slett. Hvem andre kjemper for profesjonene?

Veien slanger seg langs fjordene. Eidsvåg er forbikjørt, Molde begynner å nærme seg. For alle som ukependler er det knyttet en del følelser til det å dra fra barn og familie. Det er ikke noe annerledes for Marit Selfors Isaksen.

– Det er spesielt, og kanskje mest for sønnen min på 11. Han har nok et sterkt ønske om at jeg skal være hjemme slik som før. Men, med Facetime, og hyppige samtaler så går det jo bra. Det er kanskje mest at man ikke er der i hverdagen for å hjelpe med lekser og sånn.

– Samtidig gjør det jo at man er enda mer oppsatt på at den tiden man har sammen, skal være bra, sier hun.

Klokken 08.45:

Ankomsten på Molde lufthavn Årø er grå. Parkeringsplassen er gjennombløt, i avgangshallen er de fleste bare opptatt av å komme seg videre. For Marit er tempoet i ferd med å endre seg. Kosen på vei ut. Jobben på vei inn.

– Det er ganske stor forskjell i tempo. Og det er viktig at man klarer å koble det ut når man er hjemme. Så kobler man seg ganske effektivt på når man er på vei til Oslo igjen, sier hun.

FLYPLASS: Vel framme i Molde haster Marit inn i avgangshallen, får sjekket inn bagasje - og kommer seg ombord.

FLYPLASS: Vel framme i Molde haster Marit inn i avgangshallen, får sjekket inn bagasje - og kommer seg ombord.

Ole Martin Wold

Siden hun fikk sin første jobb har hun fått lederroller. Likt ganske mange andre som har vernepleierutdanning. Mange ufaglærte gjør at de med utdanning får en enda viktigere rolle.

For tiden varsles det konflikt innad i LO. Og selv om hun tror på et kompromiss om utbyggingen av Lofoten og Senja, så lar ikke Marit Selfors Isaksen det være noen tvil om hva hun selv mener.

– Brødrene min skar tunger på kaia. For meg virker det helt merkelig at man i det hele tatt skal vurdere å drive med oljeutvinning midt i det matfatet som har vært der for alltid. Det må vi stå i mot, sier hun.

Klokken 09.25:

Flyet til Oslo går raskt. Før man får lov til å løsne på setebeltet er telefonen ved øret. Nå går det i ett. Litt venting på bagasje, før Flytoget på et blunk avleverer oss på Oslo S. Gjennom gatene på vei til Mariboes gate og FOs hovedkvarter. Trappene, ikke heisen.

Etter den spede begynnelsen for cirka 15 år siden, så har livet som tillitsvalgt gått seg til. Rollen som fylkesleder for FO førte til en endring – eller kanskje en politisk oppvåkning. I løpet av de siste årene har engasjementet i LO lokalt blitt større. Medlemskap i Arbeiderpartiet. Valgt inn i kommunestyret. Og nå sentralledelsen i Fellesorganisasjonen.

– Er det politiker du blir?

– Nei, det er vanskelig å si. Jeg tør ikke se lengre enn den perioden vi er inne i nå. Det er det vi er enige om hjemme.

Og der er hun framme. Klokken har rundet 11 med noen minutter – og arbeidsdagen er i gang.

KONTORET: Arbeidsplassen er nådd. Allerede maser kollegene om at hun må bli med i et møte, hun må bare få av seg ytterklærne først.

KONTORET: Arbeidsplassen er nådd. Allerede maser kollegene om at hun må bli med i et møte, hun må bare få av seg ytterklærne først.

Ole Martin Wold

Marit Selfors Isaksen

Aktuell med: Ny i FO-ledelsen høsten 2016

Yrke: Medlem av arbeidsutvalget i FO og leder for profesjonsrådet for vernepleiere

Alder: 44 år

Bosted: Rykkjem, Sunndal kommune

Din verste side?

Jeg er litt klumsete og distré. Har en lei tendens til å søle kaffe utover papirene, glemme nøklene eller miste mobilen i gulvet.

Hva slapper du av med?

På fjellet! Jeg er på tur så ofte jeg kan. Det gir meg energi og mot til å mestre livet på asfalten i Oslo.

Hvis du ikke jobbet for FO, hva ville du helst gjort?

Tilbake til Nav. Der får jeg varierte dager med mange slags utfordringer og jeg møter mennesker i alle livssituasjoner.

Du er barne- og likestillingsminister for en dag. Hva er det første du gjør?

Jeg sørger for at alle barn i Norge blir mitt ansvar og at alle barn får like rettigheter - både norske barn og flyktningbarn.

27.11.2016
15:09
27.11.2016 15:15

Marit Selfors Isaksen

Aktuell med: Ny i FO-ledelsen høsten 2016

Yrke: Medlem av arbeidsutvalget i FO og leder for profesjonsrådet for vernepleiere

Alder: 44 år

Bosted: Rykkjem, Sunndal kommune

Din verste side?

Jeg er litt klumsete og distré. Har en lei tendens til å søle kaffe utover papirene, glemme nøklene eller miste mobilen i gulvet.

Hva slapper du av med?

På fjellet! Jeg er på tur så ofte jeg kan. Det gir meg energi og mot til å mestre livet på asfalten i Oslo.

Hvis du ikke jobbet for FO, hva ville du helst gjort?

Tilbake til Nav. Der får jeg varierte dager med mange slags utfordringer og jeg møter mennesker i alle livssituasjoner.

Du er barne- og likestillingsminister for en dag. Hva er det første du gjør?

Jeg sørger for at alle barn i Norge blir mitt ansvar og at alle barn får like rettigheter - både norske barn og flyktningbarn.