Ole Dag Kvamme

fontene@lomedia.no

Hun kommer hit en gang i uka. Nå står hun foran hyllene igjen. 34 år gamle Evheniia Komarova kan føde sitt tredje barn når som helst.

Hun går til disken med to store poser bleier under armen. I stedet for penger haler Komarova fram en kupong hun skal betale med.

Det ligner rasjoneringskort fra andre verdenskrig. Men det er ikke det. Det er byttekort fra en annen krig.

Komarova har jobbet for poengene. Flyktningsenteret sørvest i Ukraina, gir nemlig flyktninger handlekuponger i bytte mot frivillig arbeid.

Europa-kontoret til den internasjonale organisasjonen for sosialarbeidere (IFSW) åpnet høsten 2022 et hjelpesenteret for internt fordrevne i byen Kamianets-Podilsky sørvest i Ukraina.

En grunnleggende idé er at flyktninger skal føle seg nyttige, og hjelpe andre på en sosial markedsplass. En jurist kan tilby juridiske råd, en psykolog terapi, en kunstner kan undervise i kunst og så videre.

Tilbake får de kuponger som de kan bruke i en egen butikk, hvor bistandsorganisasjoner også får et sted å plassere de store mengdene med utstyr som donorer gir.

– Oppfordrer meg til å jobbe

Komarova var gravid i mars 2022 også, da krigen kom hjemme i Saltovka ved Kharkiv.

Hun flyktet i sjette måned med mann, barn og mage. De kom til Kamianets-Podilsky, en turistby på størrelse med Kristiansand. Nå har byen 30.000 flyktninger fra eget land.

Hun har hørt at leiligheten der hjemme fortsatt står.

– Jeg hadde mitt eget kunststudio, og underviste i maling og tegning før krigen kom, sier hun.

Komarova legger kupongkortet på disken. Butikken er ingen vanlig dagligvarehandel. Tørrvarer, boksemat, sjampo og toalettartikler står stablet i enkle hyller. Ingen ferskmat, ingen brød eller kjøledisk.

Noe honning er gitt fra lokale givere. Ellers kommer varer fra hjelpeinnsamlinger i Romania.

Komarova tar som vanlig med seg to store pakker bleier og ti pakker kluter. Det er hva hun får for å bruke kunnskapen sin og undervise flyktningbarn en gang i uka i kunstmaling.

– Jeg vil jo gjerne jobbe som frivillig uansett. Men uten lønn er det vanskelig å motivere seg. Kupongene oppfordrer meg til å jobbe, sier hun.

Ole Dag Kvamme

Sjokket etter invasjonen

Fra butikken i de brede sovjetisk-lignende gatene i nybyen, er det ikke langt inn til sentrum. Forbi Alexander Nevsky-katedralen går brua over elva Smotrych, som renner gjennom en ravine. Juvet beskytter gamlebyen på andre siden. Her går koselige gater forbi bygg, kirker og torv med ukrainsk, polsk og armensk historie.

I andre enden ligger den storslåtte borgen, med røtter tilbake til 1100-tallet. Sammen med gamlebyen danner den turistattraksjoner som fortsatt gir klingende mynt i kommunekassa.

Men verken byen eller landet har tradisjoner eller råd til sosialt arbeid. Og millioner av ukrainere på flukt er som de fleste andre overlatt til seg selv. Det er bakgrunnen for hjelpesenteret.

Ole Dag Kvamme

Da det ble etablert høsten 2022, hadde innbyggerne i byen nettopp kommet seg fra det første sjokket etter den russiske invasjonen i februar. Den gang trodde alle at krigen skulle komme også hit. Hæren stengte veiene, det var portforbud om natten, og innbyggerne forberedte seg. Men krigen kom ikke – til dem.

Fortsatt går flyalarmene hver natt. Men lysene over himmelen viser raketter som går andre steder. I stedet strømmet flyktningene til byen.

Sosialsenter med ilter kaffemaskin

To minibanker flankerer det gamle murbygget midt på torget. Bak døra er gangene mørke. Potetsekker og utstyr er lagret. Det er folketomt fram til tredje etasje.

Fra et rom med en stråleovn, to pulter og en ilter kaffemaskin styrer to unge kvinner sosialsenteret. Diana Teteria (22) har en bachelor i sosialt arbeid og Viktoriya Subotina (23) har en masterutdanning i sosiale tjenester.

De takket raskt ja til å bli de første ansatte i august i fjor. Nå teller senteret rundt fem stillinger.

De to organiserer senteret, samler kurs og tilbud fra flyktninger, og setter opp klassetimer til disse.

Diana Teteria (t.h.) og Viktoriya Subotina takket raskt ja til å bli de første ansatte i august.

Ole Dag Kvamme

Holder du et kurs i uka, betyr det 20 poeng på kupongen. Som altså kan veksles inn i mat på sosialhjelpsbutikken i nybyen.

Det er kunst, dans og kultur, men også lærere som tilbyr engelsk, jurister som kan gi råd om eiendom som blir tapt.

De nevner to psykologer fra okkupert område, som kjenner seg nyttige når de kan tilby samtaler.

– Det er viktig for oss å få kontakt med flyktningene. At de kan forstå at det alltid finnes håp, sier Teteria.

Subotina åpner døren. Barna Anhelina og Diana flyktet fra Zaporizjzja i fjor. Nå spinner de rundt i lokalene. Foreldrene har møter inne på et rom.

– Da forsto jeg

Subotina setter på høy, glad musikk. Ungene danser og herjer rundt.

– Vi hjelper dem med et indre behov. Vi gir dem håp. De er ikke alene. Man kan vinne krigen. Vi blir sterkere, sier Subotina.

Barna Anhelina og Diana flyktet fra Zaporizjzjka i fjor. Her danser de sammen med Voktoriya.

Ole Dag Kvamme

Teteria husker godt inntrykket den eldre kvinnen gjorde, hun som i oktober i fjor bare messet om den gamle mannen sin, huset som ble bombet, flukten fra Kharkiv og alt hun hadde opplevd.

– Hun trodde ikke på noe, hun var desperat. I øynene hennes så jeg hvordan det var å miste alt. Hun hadde sett små barn dø. Men hun måtte være sterk.

Tårene pipler når Teteria forteller om kvinnen, som hun senere møtte på gaten. Hun fikk en takk, for kvinnen hadde fått livet tilbake øynene.

– Da forsto jeg hvor viktig arbeidet vårt er, sier hun.

– Godt for hjertet mitt

De har delvis pusset opp og i alle fall innredet noen tomme kontor- og møtelokaler til lekerom, møterom og kursrom. Her tilbyr flyktninger egne tjenester for andre flyktninger eller interesserte. Møter, treff og undervisning annonseres på den sosiale meldingstjenesten Telegram.

I dag er det tilbud om Mandala-tegning som terapi. Et titalls kvinner stimler sammen i et rom. På en flippover klistrer de merker som viser humøret deres i dag. Teteria deler ut penner og kunstoppgaver.

Svetlana Didyura (42) kommer også i dag. Hun har rødt hår, snakker noen gloser engelsk. Etter et halvt år på flukt fra Volnovakha ved Mariupol 1. mars i fjor endte familien opp her før jul i fjor.

– Jeg liker kunst. Mandala er godt for hjertet mitt, det gir liksom litt fred i sjelen, sier Didyura.

Tallene viser at 2.864 personer har brukt senteret siden september i fjor. 681 personer har vært på listen for kuponger. De kan hentes én gang per måned. Kupongene kan ikke veksles i penger.

Gamlebyen i Kamianets-Podilsky har turistattraksjoner som fortsatt gir klingende mynt i kommunekassa. Men verken byen eller landet har tradisjoner for, eller råd til, sosialt arbeid.

Ole Dag Kvamme

Liudmylas krig

Tilbake over Smotrych-elva er det bare ti minutter å gå til Kunsthøgskolen. Et titall kvinner møtes her hver dag for å knytte kamuflasjenett for militære kjøretøy og soldater, såkalte sniper nets.

Flyktningene som knytter garn til krigen kan også sette seg på listen for kuponger fra sosialsenteret i gamlebyen. Men det er ikke derfor Liudmyla Skrypnichenko kommer hver dag.

Snart sittende, snart stående, monterer hun håndfargede, oppklippede garnrester fra hamp på snikskytter-nettet til ukrainske soldater. De jakter russiske soldater. Liudmyla jakter fred.

70-åringen flyktet fra leiligheten hjemme i Vuhledar i Donetsk 8. mars i 22.

– Ja, klart jeg husker dagen. Vi trodde det var midlertidig. Vi visste jo at russerne ikke hadde noe der å gjøre, sier Skrypnichenko.

Liudmyla Skrypnichenko.

Ole Dag Kvamme

70-åringen er skarp i blikket og kvikk i hendene. Munnen full av gullbelagte tenner.

– Jeg ante ikke at vi skulle havne 1.300 kilometer unna, sukker hun.

Hun er glad hun kom seg av sted med mann, datter, svigersønn og et lite barnebarn.

– Du vet, vi tok ikke med noe, vi trodde vi bare skulle være borte ei uke. Jeg hørte det brant på balkongen vår hjemme. Siden brant hele bygningen. Vi har ingenting igjen. Nå er vi her og må gjøre det beste ut av det. Å hjelpe er det minste vi kan gjøre.

Hun viser fram en engel hun har knyttet, og montert inn i den beskyttende nettingen. Den skal snart til fronten.

Om hun tenker på hva den skal brukes til?

– Det største ønsket mitt er soldatene våre skal komme trygt hjem. Jeg synes også synd på russerne. Men det er jo de som har kommet inn i vårt land. Nei, jeg tenker ikke på død, jeg tenker på de unge ukrainske soldatene. Dette er våre sønner og menn.

Senteret åpnet dørene for frivillige til å knytte garn allerede i 2014, da russerne startet krigen i sør og øst. De leverer rundt 600 nett i året, forteller avdelingsleder Tetiana Boichuk (46).

Ole Dag Kvamme

Den femte døde

De bruker utrangerte fiskegarn fra Nederland og taurester av naturstoffer. Siden invasjonen i fjor har mange flyktninger kommet til, og arbeidet er intensivert.

– Vi skal holde på til krigen er over, sier hun.

Døden har kommet for lengst, også hit. I går fikk de rede på at enda en tidligere student ved høgskolen er død i krigen. Han var den femte, i alle fall som de vet om.

– Det kan ha vært andre også. Men han her..., sier Boichuk og gråter.

– Jeg husker ham så godt, helt fra barndommen i byen. Han var så utrolig god til å synge.

– Hva het han?

– Han het Arteem, han var 32 år.

Vil åpne flere kupongsentre

– Ganske snart håper vi å åpne et nytt senter nærmere Kyiv. Vi har også et ønske om å gjøre noe innenfor de okkuperte områdene, men det er vanskelig for øyeblikket.

Det forteller Ana Radulescu, leder i IFSW Europa.

På et møte med 35 ukrainske ledere i offentlige virksomheter i fjor høst var tilbakemeldingen klar: Det mangler ikke tilgang på mat, klær, hygieneartikler. Men det mangler et system for å dele det ut.

Hanna Skotheim

– De likte koblingen vår. Ved å dele ut kuponger til flyktninger som deltar i frivillig arbeid i egne sosialbutikker, vil kommunene kunne finansiere et tilbud, og samtidig få en bedre organisering av utdeling av humanitær bistand, sier Radulescu.

Dermed slipper også kommunene eller organisasjoner å betale penger til flyktninger. Varene i kupongbutikken er som regel gaver fra utlandet.

IFSW har utviklet et samarbeid med universitetet i Kamianets-Podilsky, for å tilpasse utdanning og arbeidstrening for studenter.

– Ukraina har knapt sosialarbeidere. Vi har involvert professorer i arbeidet vårt. Vi kan kanskje også bidra i finansiering av utdanning av sosialarbeidere, sier Radulescu.

Hun håper også å involvere norsk ekspertise.

– Vi har problemer med å finne gode modeller for implementering av sosialt arbeid. Norge har mye å lære oss. Jeg jobber tett med FO, og håper vi kan få hjelp, sier Radulescu.

– Hvor er de største behovene?

– Det vet vi faktisk ikke. Det er ingen analyser, vi har ingen «diagnose» av velferdsbehovet i Ukraina. Mye av kunnskapen vår er basert på FN-tall om demografi. Vi trenger langt mer.