Han var venn, han var far, han var ektemann, han var sønn og bror, men først og fremst var han Hans-Christian og han etterlater seg et tomrom som blir vanskelig å fylle, skriver LO-ledelsen i dette minneordet.

Han var venn, han var far, han var ektemann, han var sønn og bror, men først og fremst var han Hans-Christian og han etterlater seg et tomrom som blir vanskelig å fylle, skriver LO-ledelsen i dette minneordet.

Martin Guttormsen Slørdal

Hans-Christian Gabrielsen etterlater seg et tomrom som blir vanskelig å fylle

MINNEORD: Vår oppgave blir å føre Hans-Christians arv videre. Ikke bare for ham, men for norske arbeidsfolk, skriver LO-ledelsen.
11.03.2021
17:24
11.03.2021 17:50

8. mars 2021 var en helt vanlig dag i LO. Vi markerte kvinnedagen, slik vi alltid gjør, vi vedtok politikk i sekretariatet, slik vi alltid gjør. Alt under kyndig ledelse av Hans-Christian Gabrielsen. Slik det alltid var. Dagen etterpå våknet han ikke opp. En bauta i nyere norsk historie har gått bort.

Han var trommeslageren som ble LO-leder. Norges største Frank Zappa-fan. Han var venn, han var far, han var ektemann, han var sønn og bror, men først og fremst var han Hans-Christian og han etterlater seg et tomrom som blir vanskelig å fylle.

Med oppveksten på Slemmestad, et steinkast fra sementfabrikken, og en far som jobbet i industrien var det et naturlig å gå inn gjennom portene på cellulosefabrikken på Tofte som 17-åring. Han fikk utdelt arbeidstøy og ble innmeldt i fagforeninga. På veggen på kontoret hans henger fortsatt et maleri av papirfabrikken Tofte. Det bildet tok han med seg fra Fellesforbundet, da han ble valgt som LO-leder. «Det er viktig å huske på hvor du kommer fra», sa han alltid.

Han fortalte senere om hvordan den første lønna brant i lomma, men også om hvordan arbeidet hadde en egenverdi, om det å lære et yrke, om å forstå kjemien og prosessene, og ikke minst at et godt resultat var avhengig av at alle dro i samme retning. Han fortalte også om hvordan han ble en del av et fellesskap på jobben. Det ga en identitet. Den identiteten bar han med seg resten av livet.

Hans-Christian var først og fremst papirarbeider. Deretter var han fagforeningsmann. Det tok ikke lang tid før fagbevegelsen tok ham. Han ble Toftes yngste fagforeningsleder da han overtok som klubbleder i en alder av 27 var det samarbeid mellom bedriftsledelsen og klubben som var hans viktigste sak. Samarbeid går som en rød trå gjennom hans fagligpolitiske virke, som ansatt og som nestleder i Fellesforbundet og som nestleder og leder i LO.

Vi var vitne til hans virke på mange fronter. I forhandlinger med NHO, hvor han var bevisst på at han forvaltet et mandat fra medlemmene. En tillit som han aldri tok lett på. I møte med sentrale politikere, hvor han var opptatt av å finne gode kompromisser i sosialdemokratisk ånd, og fikk gjennomslag. I fagbevegelsen, hvor han var en samlende kraft, og brukte denne kraften til å skape gjennomslag. Og når det interne kompromisset var landet, sto han fjellstøtt på det.

Han hadde et bredt politisk engasjement. For industripolitikk og klimapolitikk, som han så på som to sider av samme sak. For en kompetansepolitikk som sørget for at flere av dem som sto på utsiden av arbeidslivet kom inn. For en rettferdig lønnspolitikk som hevet lavlønnsgrupper og sikret kjøpekraften for alle. For en trygg offentlig sektor og en rettferdig pensjon for alle. Hans gjennomslag for pensjon fra første krone vil stå som en av hans viktigste seire og når en ny AFP er sikret, er det mye takket være Hans-Christian. Og han vil bli husket for jobben han gjorde for norske arbeidstakere under koronakrisen. Hans-Christian har vært helt avgjørende for hvordan Norge har møtt/taklet krisen.

Det var ikke bare i nærings-, kompetanse- og arbeidslivspolitikken han hadde sin styrke. Hans-Christian var også respektert som sjef. Han engasjerte seg i arbeidsmiljøet internt, i LOs ansatte og hvordan LO framsto utad. Han hadde et engasjement for fornyelse og for å vise LO som relevant for enda flere medlemmer.

Hans-Christian betydde uendelig mye for oss, som sjef, som kollega og som venn, og de siste dagene har vi sett at han betydde mye for mange andre også. Det varmer. Hans engasjement for norsk arbeidsliv smittet over på mange. Han var en som snakket med folk. Når han var ute på besøk på arbeidsplasser sprakk tidsskjemaet, fordi han så gjerne ville snakke ordentlig med dem som jobbet der. Det ga ham energi, men også en forståelse av hvor skoen trykket for arbeidsfolk.

Det var deres hverdag som opptok ham aller mest. Hvordan de hadde det på jobben og hvordan de hadde det ellers. For selv om LO er en arbeidstakerorganisasjon, var Hans-Christian opptatt av at vi skulle jobbe for at folk hadde det godt hele dagen. Ikke bare på jobben. Arbeidsfolk er også noens foreldre eller de har ofte selv foreldre. De stiller opp på dugnad i barnehagen, i idrettslaget eller korpset og gjør en innsats for lokalmiljøet. Folk trenger å føle trygghet i hverdagen. Den tryggheten ville han gi folk.

Vår oppgave blir å føre Hans-Christians arv videre. Ikke bare for ham, men for norske arbeidsfolk.

9. mars 2021 var en uvanlig dag i LO. Vi sørger over tapet av en god venn, en som har betydd så mye for så mange, men først og fremst en kjæreste, far, bror og sønn. Våre tanker går til kona Trine og datteren Camille, søsknene Stein-Ole og Inger-Marie og faren Tom.

11.03.2021
17:24
11.03.2021 17:50