Hanne står opp for Skeive Sørlandsdager: – Jeg har mange av de egenskapene evangelister setter pris på, minus penis

Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

– Hei det er dama med dukketissene jo!

Hanne går inn på Blå Kors ungdomskafé i Posebyen, en hvitmalt og vernet del av gamle Kristiansand sentrum. Ungdommene kjenner henne igjen med det samme, trolig fra oppslag i Fedrelandsvennen og foredrag på skolene der hun har med seg bamsedukker med kjønnsorganer, heklet av henne selv. Hun beveger seg innover bygget fra rom til rom. Helt til selve Storsalen der Blå Kors pleier å samle ansatte og de mange frivillige til sang og bønn. Over seteradene henger to store plaketter med gotisk skrift: «Ved Guds og hans ords hjelp»; «Hans banner over meg er kjærlighet». Hjelpeorganisasjonen driver en lang rekke sosiale tiltak i byen: ungdomskafé, band-verksted, overnatting for sårbare familier, rusomsorg, sosialt fellesskap for at folk skal holde seg nyktre. På veggene henger gamle plakater med artister som har stilt til gratiskonsert her: Vidar Busk og Anita Skorgan, Elg og Åge.

– Jeg får litt dårlig samvittighet for å vise fram dette når de nå de selger det inn som svaret på alt. Det er nesten umoralsk, sier Hanne på vei ut i bilen.

Blå Kors i Posebyen får besøk av Hanne.

Eirik Dahl Viggen

Menigheter og kristne organisasjoner gjør mye viktig arbeid, det innrømmer hun lett, problemet er at alt skjer i Kristi navn, og at religiøse organisasjoner får offentlige midler til å drive veldedighet inn mot sårbare grupper. Det virker ekskluderende på alle som står på utsiden av det kristne fellesskapet. Ikke minst skeive.

Bibelbelte på skeiva

I august pyntes torget mellom rådhuset og domkirken i regnbuens farger. Regnbuetorget blir sentrum for Sørlandets egen Pride-festival, Skeive Sørlandsdager, der Hanne er styremedlem.

På Skeive Sørlandsdagers styremøte

Eirik Dahl Viggen

Festivalen har litt andre kår enn Pride ellers i landet. Mens Oslo Pride i juni ble invitert til regjeringsmottakelse, står Skeive Sørlandsdager opp mot en indremisjon som anser homofili som «forvirret seksualitet», ifølge en erklæring fra Lausanne-bevegelsen, et misjonsnettverk med forgreninger i 150 land. I Kristiansand er dette synet representert gjennom Sammen for byen, et nettverk av over 40 kristne menigheter med brede kanaler inn til byens styre og stell.

• Skeive Sørlandsdager står overfor 40 kristne menigheter som anser homofili som forvirret seksualitet og brudd på Guds orden

Hanne stiller interesserte spørsmål, hun er flink til å ta kontakt med folk, spørre dem ut, og til å avslutte. Virker utålmodig etter å komme seg videre. Hun kunne vært politi eller revolverreporter. Uroen startet i tenårene.

Hanne er født og oppvokst i Rogaland, som nummer tre av fem søsken i en familie med sterk tilknytning til det frikirkelige miljøet. Flere av søsknene er fortsatt aktive i menighetene. 17 år gammel flyttet hun til Kristiansand, hvor hun begynte å gå i Filadelfia Kristiansand, Norges nest største pinsemenighet med bibeltro forkynnelse og svære ungdomsmøter med lovsang og tungetale. I slutten av tenårene sluttet hun å gå på møtene og meldte seg senere ut, men hun har beholdt venner fra den tiden.

Domkirka blir nærmeste nabo til regnbuetorget i august.

Eirik Dahl Viggen

Pastorene i Kristiansand har solbrun hud, hvite tenner og lyseblå skjorter. Hanne, som går i svart, har mye til felles med dem. Evnen til å ta kontakt med folk på fremmede arenaer og komme i prat. Den selvutnevnte outsideren oppfører seg som en insider.

– Jeg har egenskapene evangelister setter pris på, minus penis. Tenk om de hadde tatt meg inn igjen, hvor bra jeg kunne gjort det!

Nei, hun skal ikke tilbake. Isteden engasjerte hun seg på andre arenaer. Hun utdannet seg til sosionom i 2004. Hun jobbet 11 år i barnevernstjenesten i Kristiansand med vold, rus og overgrep. Så fikk hun nok.

– Det var en enorm byråkratisering, jeg opplevde at saksbehandlinga gikk foran det jeg faktisk fikk utrettet av sosialt arbeid. Jeg måtte slutte. Jeg var så trøtt av å ha et stort behov for å gjøre noe med systemet, men få redskaper.

Agder har store utfordringer med likestilling, mellom kjønn, men også for seksuelle og religiøse minoriteter, personer med nedsatt funksjonsevne, alle som skiller seg fra det normerte fellesskap. Marginaliseringen har noen fellestrekk, som skoleproblemer, lite nettverk og små ressurser.

– Det må løses andre steder enn på barnevernskontoret eller i helsevesenet. Vi må ut i nærmiljøene.

Transer på bygda

Hun videreutdannet seg til sexolog ved Universitetet i Agder og fikk jobb i nabokommunen Songdalen. Kommunen hadde tenkt hun skulle jobbe i en forebyggende jentegruppe om seksualitet.

– Det ble for vanlig for meg. Jeg ville jobbe med kropp og grenser uavhengig av kjønn.

Isteden startet hun å jobbe mot utenforskap blant alle som ikke passer inn. Bare i lille Songdalen med 6500 innbyggere har hun kontakt med ti personer under 25 år som definerer seg som et annet kjønn enn sitt biologiske utgangspunkt. Nå er det flere transpersoner i bygda som har begynt å være synlige i offentligheten.

Ifølge Fedrelandsvennen er Hanne trolig den personen i Norge som har heklet flest peniser. Hun pleide å hekle babygaver til venninnene sine. Under sexologi-studiet fikk kosedyrene vedheng. De bruker hun i synlighetsprosjektet «I do diversity», der transbamsene avbildes på ulike steder i verden og deles ut til ungdommer.

Hanne hekler bamser med kjønnsidentitet og kjønnsorganer

Privat

I 2016 inviterte kommunestyret i samarbeid med organisasjonen Sex og politikk Hannes tidligere lærer på sexologi og Norges mest kjente transperson, Esben Esther Pirelli Benestad, for å snakke om kjønnsidentiteter på grendeskolen i Songdalen. Lokalavisa rykket ut. Elevene hadde mange gode spørsmål og var veldig interessert. Etterpå kom sinte leserbrev fra bygdas eldre garde. De mente møtet med Esther Pirelli kunne ødelegge barna. Slik utlufting trengs det mer av i Agder, mente kommunestyret og inviterte Pirelli Benested igjen året etter til bygdas ungdomsskole. Flere elever fortalte åpent om sin egen hen-identitet.

– Jeg opplever at politikerne synes dette er viktig. De vil eie dette. Det er trygt å ha den støtten.

Ryggstøtte trengs. Som når du får en anonym trussel i postkassa.

Trusler

«Å leve sammen som mann og kvinne når en er to av samme kjønn, er en styggedom for Herren. Det står advart i bibelen mot å leve slik. De skal ikke arve Guds rike (...) Å følge Han er å fornekte seg selv, ta opp sitt kors. Den som lever etter sine lyster er levende død, den som gjør Guds vilje blir til evig tid.»

Disse ordene og mer sto skrevet på fem handlelister fra Kiwi. Hanne fant dem i postkassa si hjemme forrige vinter. Hun syntes det var ubehagelig å tenke på at noen oppsøkte hjemmet hennes. Hva om de kommer når barna er alene hjemme, hva om de tar kontakt med dem?

Handlelappen fra Kiwi satte en støkk i Hanne.

Privat

– Jeg visste ikke om det var en person i ubalanse. Jeg skulle gjerne hatt en åpen diskusjon med avsenderen. Jeg går ikke med på premisset at dette er farlig å snakke om. Anonymitet gjør at man blir ekstremt utrygg for jeg vet ikke om dette går fint eller om det er noen jeg må advare barna mot.

Hun setter seg bak rattet og kjører over brua ut av Kristiansand sentrum. Hun vil vise fram det store kristne nærværet. Hun sveiper forbi Filadelfia menighet der hun selv var med, til bilen stopper ved en stor blåmalt bygning ved siden av Salem. Det er Vision parkour- og skatepark, eid og drevet Blå Kors som et ungdomstiltak.

Blå Kors overtok etter at forrige eier måtte gi opp. Nå med sterkere krefter i ryggen hadde de nesten 25 000 besøk i fjor. For de kristne organisasjonene er dette godt samfunnsnyttig arbeid blandet med byutviklende business.

– De er flinke til å selge inn slike prosjekter, og er glade i å vise dem fram, sier Hanne.

– De gjør det ikke av vond vilje.

Hanne tar en titt på Vision skatepark eid og drevet av Blå Kors Kristiansand.

Eirik Dahl Viggen