Anders Hauge-Eltvik

anders@lomedia.no

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Mandag formiddag går startskuddet for lønnsoppgjøret i staten. FO har 2.533 medlemmer ansatt i staten, og forhandler sammen med de andre LO-forbundene. Marit Selfors Isaksen sitter i politisk ledelse og representerer FO i LO Stats delegasjon.

– Også våre medlemmer i staten merker at det er dyrtid. Som i de andre oppgjørene denne våren er kravet økt kjøpekraft, altså at lønna øker mer enn prisstigningen, sier Isaksen.

– Tallene fra i fjor viser at statsansatte kom ganske godt ut. Gjør det det vanskeligere å forhandle opp deres lønn i år?

– At staten kom godt ut i fjor skyldes i stor grad at forsvaret fikk flere ansatte og hadde mye overtid. Det er urimelig om det skal gå utover lønnsutviklingen til andre ansatte i staten, sier Isaksen.

– Store forventninger

Én felles tariffavtale for statsansatte er et annet hovedkrav. I dag har organiserte i LO og YS én avtale, mens Unio og Akademikerne har en annen.

– Det fører til ulik lønn for ansatte som jobber side om side i samme virksomhet. Det er svært uheldig, og vi frykter at dette kan spre seg til andre tariffområder, sier Isaksen.

Kravet om én avtale ble også fremmet i hovedoppgjøret for to år siden, men ble ikke innfridd. Isaksen er mer optimistisk denne gangen,

– Vi har store forventninger til at en rødgrønn regjering tar ansvar for dette.

– Er medlemmene såpass opptatt av dette at det er aktuelt å streike for dette kravet?

– Det er for tidlig å si noe om en eventuell streik, men det opptar absolutt medlemmene våre at ansatte har ulik lønnsutvikling. Dette er et viktig krav for oss, sier Isaksen.

Splittelse

På Høgskulen på Vestlandet medførte de to avtalene inntil 30.000 kroner forskjell i lønnsøkning i fjor, skrev Fontene nylig. En oppskrift på splittelse, sa FOs tillitsvalgte Margrete Stave Aksnes. Hun og FO vil ha mest mulig sentrale oppgjør.

LOs lønnspolitikk, der mest mulig dikteres som flate kronetillegg ved forhandlingsbordet i Oslo, skaper flere problemer enn den løser, svarer representanter for Forskerforbundet.

Nå forhandles lønna i kommunene. 450.000 ansatte krever mer å rutte med

Et siste oppgjør

Egil André Aas gjør seg klar for å lede sitt siste lønnsoppgjør for de statsansatte. Han har vært LO Stat-leder siden høsten 2016, og har ledet forhandlingene for de rundt 45.000 LO-medlemmene i staten.

Noen måneder før han ble valgt, hadde det skjedd, det som lenge ble sett på som utenkelig: At én hovedsammenslutning – Akademikerne – skulle få sin egen tariffavtale i staten, i stedet for at alle fire hadde like avtaler.

Det har preget begge hans fireårsperioder som LO Stat-leder.

Krav fra ryggmargen

Når tariffoppgjøret i staten starter, er det likevel lite som skiller LO Stats inngangskrav fra tidligere år: Det handler om at folk skal få bedre råd, og at de som har minst skal få noe mer.

– Det vil handle om økt kjøpekraft, at alle blir ivaretatt og en rettferdig fordeling. Det er dette vi i LO har i ryggmargen, sier han.

ET SISTE OPPGJØR: Egil André Aas har ledet lønnsoppgjøret for LO-medlemmene i staten siden 2017. Nå gjør han seg klar for sin siste forhandling som LO Stat-leder.

Ole Palmstrøm

Aas bruker begrepet «helhetlig ivaretakelse» som en slags beskrivelse av tanken bak kravene som stilles.

For LO-forbundene representerer alle deler av statens 170.000 ansatte og stillingskoder som fyller 22 A4-sider. Da må de tenke helhetlig.

I fjor ble en stor del av pengene de kunne forhandle for delt ut som et likt kronetillegg til alle. Altså noe som gjør at de laveste lønte kommer litt bedre ut.

En mindre andel enn hva som har vært vanlig de siste årene, ble satt av til lokale forhandlinger.

– Det har blitt positivt mottatt generelt sett. Noen har pekt på det at vi slapp noe ut til lokale forhandlinger, men forhandling er forhandling. I den dyrtida vi hadde da, og for så vidt har nå, var det en løsning som ivaretok alle. Alle fikk sin rettferdige skjerv, sier han.

Det blir nok ingen store endringer i år.

– Det er ingen hemmelighet at vi ønsker mest mulig penger gitt som sentralt tillegg. Det gir den beste og mest rettferdige fordelinga. Fordeling av penger i lokale forhandlinger skjer uten streikerett, minner han om.

Toril jobber fulltid som vernepleier og må ha to ekstrajobber: – Det er belastende

Spent på oppgjøret

I fjor ble de enige med arbeidsgiver uten hjelp fra Riksmekleren. Det var lenge siden sist.

– Det er jo det beste. En forhandlingsløsning gir stort sett det beste resultatet, og er alltid å foretrekke, sier Aas.

Om dét blir mulig i år, gjenstår å se.

– Vi går alltid inn i forhandlinger med mål om å bli enige. Vi har rigga oss for alle alternativ, men nå er det forhandlinger som er i fokus, sier Aas.

Én årsak til at det kan lukte mekling i år, er spørsmålet om å få like tariffavtaler i staten igjen. Aas mener dagens situasjon er i ferd med å bli et stort problem.

– Fragmenteringen gjennom to avtaler har ført til en ulikhet i lønnsutviklingen som vi ikke kan akseptere. Vi som parter må ta ansvar for at alle statsansatte blir ivaretatt på en god måte. Slik situasjonen er nå, blir lønnsutviklingen i mange tilfeller urettferdig, konstaterer Aas.

Det blir et prioritert krav fra LO Stats side å komme tilbake til like avtaler.

Forskjellsbehandling

Han mener at dagens system er uoversiktlig og bidrar til store lønnsforskjeller mellom folk som gjør samme jobb.

– Dette kan ikke fortsette, sier han.

En av hovedforskjellene mellom de to avtalene, er at LO og YS har prioritert et høyt sentralt tillegg, som går til alle medlemmene: De to andre har forhandlet alt lokalt. Men generelle tillegg har blitt mye brukt av både Unio og Akademikerne på lokalt nivå, ifølge tidsskriftet Forskerforum.

– Det viser jo at vi ikke er så ulike som mange skal ha det til, sier Aas.

– Derfor bør det være et godt grunnlag for å kunne enes. Hovedsammenslutningene og staten har et felles ansvar for at alle skal ivaretas. Vi må tenke helhet – ikke enkeltgrupper.

Aas medgir samtidig at det neppe blir en enkel oppgave å få dette til.

– Det er alltid vanskelig når alle må gi noe. Sånn sett kan det bli en utfordring, spesielt om noen låser seg før vi starter på dette spørsmålet, påpeker han.

Siste oppgjør

Når Aas overleverer kravene 22. april blir det siste gang. Han har når snart sin pensjonsalder, og kommer ikke til å ta gjenvalg når LO Stat har representantskapsmøte i november.

– Det blir mitt siste oppgjør ja, bekrefter Aas.

Hvert oppgjør de siste åtte årene har blitt preget av situasjonen med ulike avtaler i staten, og ytterligere aktualisert etter at Unio Stat gikk over til avtalefellesskapet med Akademikerne.

– Det var ikke denne settingen jeg ønsket å stå i, medgir LO Stat-lederen.

Han er ikke i tvil om hva han ønsker skal bli hans siste tariffgrep etter 31 år som tillitsvalgt, først i Norges offisers- og spesialistforbund og til slutt som LO Stat-leder.

– Om jeg kunne ønsket meg noe, ville det være å gå av med én avtale i staten. Etter å ha sett utviklingen med to avtaler gjennom disse årene, er jeg villig til å jobbe hardt for at vi nå kommer tilbake til én, sier han.