Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

– Urettferdighet skaper bråk og tar oppmerksomhet vekk fra arbeidet som skal gjøres, sier Margrete Stave Aksnes, hovedtillitsvalgt for FO på Høgskulen på Vestlandet, campus Sogndal.

Hun er svært kritisk til at staten har to ulike tariffavtaler, en for en for Unio og Akademikerne og en for ansatte organisert i YS og LO-forbundene, som FO.

Et gap på 20.000

I fjor endte LO og YS-oppgjøret med et sentralt kronetillegg på 31.000 kroner for statsansatte og en liten pott til lokale forhandler. Unio og Akademikerne er motstandere av sentrale lønnsoppgjør og forhandler lønn for sine medlemmer lokalt på arbeidsplassen. I fjor endte dette oppgjøret med en lønnsøkning på 5,3 prosent på Høgskulen på Vestlandet.

Lønnsøkning i prosent er problematisk fordi det gir mest til dem som allerede tjener mest, mener Aksnes. 5,3 prosent på en professorlønn på rundt en million kroner betyr en lønnsøkning på over 50.000.

– Det strider imot en solidaritetstanke, spesielt i en dyrtid. Dessuten vil det på sikt skape store lønnsforskjeller når en professor i den ene avtalen få 31.000 og en professor i den andre avtalen få over 50.000, sier Aksnes.

– Går ikke på sikt

Hun er kritisk til at staten som arbeidsgiver kan godta at slike ulikheter får utvikle seg.

– Den ene avtale bygger på en solidaritetstanke, den andre på en individuell tanke. Både Unio og Akademikerne og staten må gå i seg selv. Ønsker de økende forskjeller, spør hun.

– Hvorfor skal du og andre på høgskolen være organisert i FO hvis dere kunne fått mye bedre lønn i et annet forbund?

– Det handler om en solidarisk lønnspolitikk, at vi har ansvar for rettferdig fordeling. Når du er blant de best betalte på en høgskolen, tjener du veldig godt. Hvorfor skal du da prioriteres i et lønnsoppgjør?

– Men medlemmene vil vel ikke godta at andre drar i fra?

– Jeg får høre at jeg er en uredd og god tillitsvalgt. Jeg har lyktes ganske godt med å rette opp de verste skjevhetene i lokale oppgjør, og har ikke mistet noen i de tre åra jeg har vært hovedtillitsvalgt. Men på sikt går det ikke, mener Aksnes.

– Staten må ta ansvar

Hun sier at de ulike forbundene samarbeider godt på høyskolen, men på sikt frykter hun økt splittelse og dramatikk.

– Staten må ta ansvar for hvordan det skal være ute på arbeidsplassene. Jeg opplever at ansatte på høyskolen stort sett er fornøyde med lønna, men ingen liker at andre får mer. Dette systemet er en oppskrift på splittelse, sier Aksnes.

Aksnes brukte mye tid og krefter på å forsøke å gapene i det lokale oppgjøret, som foregår i fem runder.

– Det er også en side ved dette systemet. Hvor mange årsverk går egentlig med til å forhandle lønn? Hvor mye penger skal staten bruke på det?

Aksnes er oppgitt over dagens modell, og mener at én tariffavtale i staten er den eneste løsningen.

– Statlige arbeidsplasser kan ikke drives som en privat bedrift med individuelle lønnsforhandlinger. Vi driver ikke butikk, det er folks skattepenger som betaler lønna vår. Da må staten ha kontroll på hvordan pengene fordeles, påpeker hun.

Statens personaldirektør Gisle Norheim (t.v.), her fra fjorårets lønnsoppgjør for de statsansatte.

Ole Palmstrøm

Staten: – Ønsker likelydende hovedtariffavtaler

Det er Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet som har ansvar for tariffavtalene i staten. Statens personaldirektør Gisle Norheim svarer skriftlig på Fontene spørsmål:

«Begge avtaleområder ble gjort opp innenfor samme økonomiske ramme på 5,2% i 2023. Staten er en av fem parter der alle har ulike ønsker og prioriteringer og hovedtariffavtalene i staten er et resultat av forhandlinger med samtlige parter. Statens konkrete posisjoner i vårens oppgjør og begrunnelsen for disse, vil jeg ikke gå inn på før forhandlingene åpnes 22. april. Det er imidlertid godt kjent at staten helst ser at vi får likelydene hovedtariffavtaler igjen.»

Akademikerne har fått anledning til å kommentere Aksnes sine uttalelser, men har ikke svart.