Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

Linköping: Anne-Maj Björnholm har hele alfabetet av diagnoser. Det begynner med ADHD.

Familieombud Cecilia Cras pisker henne til møter og sørger for at de er godt forberedt. Eller forteller henne at hun må dusje nå.

Anne-Maj Björnholm lever i et samfunn som er firkantet, mens hun selv er rund som en bolle den ene dagen og takket som en stjerne den andre. Familieombudet Cecilia Cras er hennes engel, mamma og heks.

– Familjelotsen har reddet meg og mine barn, konstaterer Anne-Maj.

Hun møter oss sammen med fire andre foreldre i lokalene til Familjelotsen (Familielosen) midt i Linköping.

Det ene barnet hennes ville ikke gå på skolen, men nå har han fått et spesialtilpasset skoletilbud. Den andre skal utredes.

– Og i år var vi på sommerferie for første gang, forteller hun.

De har fått løfte om penger til ferie neste år også. Da skal de til Piteå og hilse på fars slekt.

Erfaringene med familier som lignet Anne-Majs, er at den omfattende støtten de fikk ikke hjalp noe særlig. De er familier med sammensatte problemer.

BEGRENSET: – Hjelperne jeg hadde, ville ikke hjelpe meg å rydde i papirene. De sa at det ikke var oppdraget deres, forteller Anne-Maj Björnholm.

Mia Paulsen

Blant de minst fornøyde

Forskning viste at denne gruppen familier var blant de minst fornøyde med den hjelpen de fikk, til tross for at de får hjelp fra mange ulike instanser.

– Systemene samarbeider for dårlig, forklarer Ulla Kjell, en av to prosjektledere i Familjelotsen.

De tre familieombudene formidler systemene og familiene i prosjektet for hverandre.

Alle familiene i prosjektet har en eller flere med nevropsykiatrisk diagnose, hovedsakelig ADHD og/eller autisme. ADHD og autisme er arvelig. Ofte rammes flere i samme familie. Familiemedlemmene har ofte flere ulike helseproblemer, og mange har psykiske lidelser som depresjon og angst. En del har eller har hatt rusavhengighet, forteller Ulla Kjell. Hun er sjef for de tre familieombudene Cecilia Cras, Anna-Lena Petersen og Lotta Elm, to sosionomer og en ergoterapeut.

Satser på at det går galt

Linda Tilly har ikke tillit til noen. Hvis noe bra skjer, beskytter hun seg ved å tenke på alt det dårlige som kommer til å skje. Stort sett stemmer det.

– Nå er jeg blitt selvforsørgende for første gang på seks år, og jeg trives i jobben. Det første som skjer da er at Försäkringskassan (Nav) begynner å bråke, sier hun oppgitt.

Linda har en hel bråte med psykiske problemer og en nevropsykiatrisk diagnose. Hun har vært langt nede. Av og til stopper det opp.

Det ble krise da psykologen til Linda til slutt gikk av med pensjon. Hvordan skulle hun og datteren klare seg? Hun var truet med inkasso og holdt på å miste datteren. Så ble hun motvillig med på å snakke med Familjelotsen. Nå vil hun ikke miste dem.

Det var ingen mangel på hjelpere rundt henne. Leger, fysioterapeuter, psykologer, barnevern, sosialtjeneste.

En familie kan ha kontakt med fire forskjellige saksbehandlere i sosialtjenesten. Samtidig.

– Alle vokter sitt eget område og kan ikke snakke med hverandre, sier Linda.

UMULIG Å FÅ HJELP: – Jeg ville ha hjelp med å styre økonomien. Men de sa jeg hadde for høy IQ, sier Linda Tilly.

Mia Paulsen

Er med på møter

Nevropsykiatriske diagnoser betyr mange hjelpeinstanser og mange møter. Men å komme seg dit kan bli helt uoverstigelig. Mange har problemer med å holde avtaler og finne veien. Noen har panikkangst og tør ikke ta bussen.

Men avlyste møter er dyrt for hjelpeapparatet, og familiene hører ofte at de ikke er motivert hvis de ikke kommer.

Familieombudene kommer hjem og hjelper dem over panikken. Så blir de med inn på møtene.

– Foreldre sier at de føler seg tryggere og mer likeverdige når vi er med dem på møter. De føler seg også mer respektfullt behandlet, sier Cecilia Cras.

Å hjelpe barn til å lykkes i skolen er viktig forebygging, mener Familjelotsen. På skolene har prosjektet opprettet to koordinatorer som innkaller både foreldre og rektor på møter. De kjenner familienes situasjon. Familiene opplever seg nå som mer likestilt også i møter på skolen.

Dessuten er Familjelotsen en nyttig hjelp for sosialtjenesten.

– Vi avlaster sosialtjenesten, og prosjektet vårt bidrar til å utvikle nye metoder. Nå jobber sosialtjenesten for at hver familie skal få en kontaktperson der, sier Ulla Kjell.

Familieombudene jobber med alt: går på møter, vasker golv, skriver huskelister og rydder i økonomien, forteller Ulla Kjell. De er fleksible både på tid, sted og oppgave. Hele familien er deres arbeidsområde.

De tre familieombudene tilbringer 55 prosent av arbeidstida sammen med familiene. Det er langt mer enn andre sosialarbeidere.

Klarte å beholde familien

Lotta Seavers takker Familjelotsen for at hun fortsatt har sin familie med mann og fire barn. De har det bedre enn noen gang.

TIGERMAMMA: Lotta Seavers har fått et bedre forhold til mannen og de fire barna sine. Nå har hun skrevet bok om livet sitt.

Mia Paulsen

Hun har dårlige erfaringer med hjelpeapparatet.

– De var ute etter å finne feil på familien vår og hørte ikke på hva jeg sa. Jeg følte meg verdiløs. De så bare en sint mor. Jeg er en tigermamma, sier hun.

Lotta har en tung bagasje fra egen barndom. Hun har vært rusavhengig og psykisk syk.

– Jeg ville bare dø, forsvinne.

En superskeptisk Lotta Seavers gikk med på å møte familieombud Cecilia Cras og fant masse feil ved henne.

– Men etter hvert så jeg at det stemte, det hun sa.

Nå har Lotta kontakt med Cecilia hver dag på sms og møter henne minst en gang i uka. Hun har tatt førerkort, og til jul tar hun eksamen som psykiatrisk hjelpepleier (mentalskötare). Og hun har skrevet bok om livet sitt.

– Jeg fikk den i retur fra forlaget. Men jeg skal jobbe mer med den og få den ut i butikkene, lover hun.

VIRVAR: Mange har problemer med å orientere seg i hjelpetiltak og støtteordninger.

Mia Paulsen

Familieperspektiv

Ulla Kjell skulle gjerne hatt med familier med innvandrerbakgrunn.

– Men dessverre kommer nok disse barna sjeldnere til utredning. De blir sett på som slitsomme og vanskelige barn, sier hun.

– Dere har eksplisitt lagt inn et familieperspektiv her. Men hva med barnas perspektiv?

– Familien henger sammen, og vi kan ikke rykke ut enkeltdeler. Men vi passer på at barneperspektivet blir ivaretatt. Vi må aldri glemme barnet, selv om det kan være lett for oss å ta mors perspektiv, sier Ulla Kjell.

Familieombud Anna-Lena Petersen minner om at de har meldeplikt til barnevernet.

Griller hamburgere

Ofte føler de voksne seg avmektige og har problemer med å arrangere fritidsaktiviteter for barna selv.

Et par ganger i halvåret arrangerer Familjelotsen familieaktiviteter. Det er skogsturer, badeturer og grilling av hamburgere. Voksne og barn setter pris på å treffes.

– Vi foreldre gir hverandre tips, forteller Anne-Maj Björnholm.

– Det er deilig å slippe å føle seg alene med problemene, sier Johan Jonsson.

Anne-Maj og Johan sier de vil slåss med nebb og klør mot nedlegging av Familjelotsen når prosjektperioden går ut neste sommer.

– De har styrket oss. Nå har vi fått krefter til å slåss, sier Anne-Maj.

ARBEID: Et viktig mål. Flere har skaffet seg jobb eller fått mer jobb.

Mia Paulsen

– Lønnsomt på sikt

Prosjektet Familjelotsen fører til økte kostnader en kort periode, men er lønnsomt for samfunnet og familiene på sikt, mener forsker Bo Davidsson.

Han evaluerer prosjektet og har intervjuet deltakerne. Familjelotsen har gitt familiene mer ro, og barna har det bedre. Ett barn er blitt boende hjemme i stedet for å bli plassert av barnevernet. Flere familier kan ha endret kurs og dermed unngått plassering av barn.

Åtte av de voksne har økt sysselsettingsgrad, fått jobb eller begynt med studier.

POSITIV: Forsker Bo Davidsson har tro på Familjelotsen. – Jeg tror det er rett arbeidsmetode, sier han.

Mia Paulsen

Den økonomiske analysen er basert på at Familjelotsen fører til innsparinger i hjelpeapparatet fordi de kan redusere aktiviteten mot familiene og redusere stønader. Men det ligger en viss usikkerhet i tallene.

mia.paulsen@lomedia.no