Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

Den nye avdelingen i Tromsø kan ha opptil seks pasienter innlagt. De fleste som kommer hit, har vært i en form for tvangsregime. Men ingen dører, bortsett fra medisinrommet, holdes låst på dagtid. Dette er en åpen enhet. Pasientene lærer å ta vare på seg selv gjennom samtaler, kurs, kunstterapi og fysisk aktivitet.

– Vi i Tromsø er de første i Norge med en egen medikamentfri enhet for mennesker med alvorlige psykiske lidelser, sier klinisk sosionom Torgunn Voldnes med et bredt smil.

Torgunn er en av tre sosionomer ved enheten. To ansatte er vernepleiere. I andre deler av psykiatrien går tallet på høgskoleutdannede ned.

Ikke så opptatt av diagnoser

Ved psykiatriske avdelinger er medikamenter vanligvis en vesentlig del av behandlingen. Her må de ansatte kombinere kompetansen sin for å utvikle gode alternative behandlinger. Av hensyn til kontinuitet og trygghet jobber de i team på tre.

– Vi er ikke så opptatt av diagnoser. Vi forsøker å bistå hver enkelt ut fra deres funksjonsnivå og ta utgangspunkt i ressursene deres, sier Torgunn.

I forrige uke hadde enheten overbelegg med åtte innlagte. Nå er de fire, og det betyr ro og ganske god tid.

Recovery-verksted

Hvordan kan du leve med psykisk lidelse uten å bruke medisiner? Fire dager i uka er det Recovery-verksted hvor behandlere og pasienter deltar. I dag er det to pasienter med: Hege Westbø og Ida. Hun har vært her i to måneder.

RECOVERY: Hva er tegn på krise, spør fagutvikler Tore Ødegård (ved tavla). - For lite søvn, og at jeg ikke takler endring, men for andre kan det være noe annet, sier Ida.

Ingun Mæhlum

Fagutvikler Tore Ødegård leder gruppa og gjør flittig bruk av tavla.

Ida har satt seg i en stol ved veggen på avstand fra oss andre. Resten sitter rundt møtebordet. Krisemestring er dagens tema. Hva er signaler på at det går gale veien mot krise? spør Tore.

– Isolasjon, døgnrytme-endring, forsøker Jonas.

– Søvnkvalitet. Masse søvn gjør meg til et bedre menneske. Det kan også være et signal at jeg mister oversikten, eller spiser for mye eller for lite. Ikke takler endring. Men dette er jo veldig individuelt, sier Ida, som har flyttet seg bort til møtebordet.

Trapper ned medisinene

Tore fyller tavla med ord i store bokstaver: ISOLASJON. SØVN. AKTIVITETSNIVÅ. VÆRE ALENE. STRESS.

Torgunn, Jonas, Hege og Ida leser og lytter.

– Jo mer stress det er rundt meg, jo roligere blir jeg. Jeg slipper ned luka, sier Hege.

Tore skriver: RO.

Hege: – Ro er godt.

Ida: – Mange tror at når folk er syke så må man gjøre sånn eller sånn. Men det behøver de ikke. Det viktigste er at det er noen der.

Nevroleptika endrer kroppsfølelsen, er Hege og Ida enige om. Det er som om kontakten med kroppen blir dårligere. Overvekt rammer svært mange som går på anti-psykotiske eller anti-depressive medisiner. Det får Hege til å føle seg som Michelin-mannen.

Ida opplevde at det nyttet at noen tok på føttene hennes. Hun fikk bedre jording. Begge vil de bli fri for medisiner. De holder på med å trappe ned.

Ida opplever at medisin er noe hun tar fordi andre mener hun skal gjøre det. Når hun tar medisin, får hun ikke til å fokusere på noe.

UTSIKT: Fra dagligrommet.

Ingun Mæhlum

Vil kjenne følelsene

Hege har stått på medisiner i 13 år. Hun har sluttet med medisiner før, men sier hun ble satt på medisin igjen da tårene begynte å renne.

– Jeg vil ha kontakt med følelsene mine, sier Hege bestemt.

Tore minner om at det å gjenoppta kontakten med eget følelsesliv kan være krevende.

– Det kan være litt ustabilt. Man må bruke tid, bekrefter Hege.

Så hvordan kan de mestre faresignalene?

– Jeg må ha tid for meg sjøl. Kanskje ikke dagevis, men en halv time i alle fall, sier Ida.

– Jeg spiller Mahjong, det gir meg ro, forteller Hege.

Tore deler ut lister, det er lange lister over varselsignaler for tilbakefall. I morgen skal gruppa jobbe med det.

I dagligrommet kommer lunsjen på plass. Alle kan forsyne seg og blir invitert til å spise ute i det vakre været.

Håp og ro

KONTAKT: Vernepleier Jonas Nordvik og pasient Ida.

Ingun Mæhlum

Ida forteller:

– Dette er en nystartet avdeling, og de som jobber her har mye tro på prosjektet. På at kunstterapi og ART (se faktaboks) kan fungere. De har lyst til å gi mye til mennesker. Her er det en ro du ikke finner på andre avdelinger.

Flere av de ansatte er erfaringskonsulenter som har trappet ned fra nevroleptika. Ida mener at medisinene øker problemene på lengre sikt. Nå blir hun kvalm av å spise medisiner.

Ida skal reinnlegges i september. Da skal hun være ferdig med de anti-psykotiske medisinene og få behandling for det som ligger under, er målet. Det er godt å ha god tid.

I fred og ro vil hun nå utforske seg selv og sin egen spiritualitet. Kunstterapien med grunnlag i Jungs teorier vil være til god hjelp, tror hun.

Ble lyttet til

På et annet samtalerom sitter Torgunn og Hege.

FORNØYDE: Hege Westø og Torgunn Voldnes disuterer behandlingsplanen.

Ingun Mæhlum

Torgunn har laget forslag til behandlingsplan for Hege, som skal reise hjem om noen dager. Nå skal Hege ta stilling til den. Hun er positiv.

– Jeg føler at jeg er blitt lytta til. Det gjorde jeg ikke før.

Øynene hennes blir fuktige.

Hege Westbø er aktiv i brukerorganisasjonen We Shall Overcome, som var med og drev fram vedtaket om medikamentfrie tilbud.

Torgunns takknemlige smil er omkranset av to tårer.

– Det er mange pasienter som ikke har følt seg møtt. Men denne planen skal vi skrive i lag. Og snart reiser du fra oss. Det ble bare 12 dager i stedet for tre-fire uker, sier Torgunn.

Tilbake for oppfølging

Hege har fått fornyet inspirasjon om trening, kosthold og livsstil som hun lengter etter å praktisere hjemme i Sulitjelma. Hun blir rastløs over å være så lenge borte fra hjemmet sitt. Etter noen måneder kommer hun tilbake til Tromsø for oppfølging fra avdelingen.

– Jeg begynner å få kontakt med meg sjøl, og har fått verktøy å jobbe med hjemme. Etter hvert vil jeg ha en jobb, sier Hege.

Dagsprogrammet er ganske tett og kan være krevende. Neste punkt er fysisk aktivitet. Fysioterapeut Marianne Madsen Viberg leder oss ut på veien nedenfor sykehuset, der fjorden glitrer blått.

Torgunn og Hege går i rolig samtale i veikanten. Ida og Marianne følger opp. Forrest går miljøterapeut Stig Eriksen.

Landskapet overtar bevisstheten. Medisinen virker. Problemer mister kraft. Vi blir andpustne og svetter ut et par kalorier. Etterpå kanskje en dusj. Enkle gleder og kontakt med egen kropp og sjel.

RØYKEROMMET: En gang i tiden. Nå er det planterom, og her vokser både urter, agurk, tomat og avokado.

Ingun Mæhlum