Etter at Veronica (41) fikk tre drapstrusler, sluttet hun i barnevernet

Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Det er august og Veronica står i en garderobe på et teater i nærheten av der hun bor. Det er snart generalprøve på hennes egen teateroppsetning, men først må alle skuespillerne sminkes. Mens hun legger siste hånd på verket, ringer telefonen. Det er sjefen hennes i barnevernstjenesten. Han forteller at uansett hva hun gjør, må hun ikke komme til jobben. Og så må hun holde seg helt i ro. Det er en mann som vil drepe henne.

Noen dager tidligere henviste Veronica en kone og et barn til et krisesenter. Nå vil mannen i familien ta hevn.

Usikker på hva som feilet henne

Det er syv år siden Veronica (41) ble oppringt av sjefen. Utenfor vinduet der hun bor henger oktoberskyene tungt over vannet. Innenfor, i en romslig lenestol, sitter hun med beina opp under seg og ser utover. Hun prøver å finne detaljene, men sliter. Hun detter oftere ut av samtaler nå. Da er det fint å bare kunne hvile blikket på noe. Samle tankene.

Hvorfor det er sånn, har hun vært usikker på lenge. Egentlig helt fram til våren for et år siden. Først da fikk hun svaret på hva som har plaget henne så lenge.

Flere utsatt for vold og trusler

Veronica er ikke alene om å ha blitt truet på jobb. I en Fafo-rapport fra vinteren 2019 kom det blant annet fram at 56 prosent av vernepleiere og 43 prosent av miljøarbeidere opplever trusler, netthets og vold på jobben. Etter at rapporten kom ut, hyret FO inn Fafo for å finne ut mer om hvilke konsekvenser vold og trusler har for ansatte. Resultatene vil bli lagt fram på FOs landsmøte i slutten av november.

Det er flere ansatte som blir så skremt at de ønsker å slutte. Likevel fortsetter de. Det gjorde Veronica også. Inntil det sa stopp.

Fontene har av hensyn til Veronicas sikkerhet valgt å referere til henne med fornavn og ikke etternavn.

Vant til ubehagelige konfrontasjoner

Da Veronica fikk den første drapstrusselen den dagen i garderoben, fnyste hun av det. Likevel, da foajeen fylte seg opp med folk, gikk hun ikke ut for å hilse på. I stedet holdt hun seg i garderoben. Og da forestillingen startet, dobbeltsjekket hun at utgangen til garderoben var låst.

Politiet tar drapstrusselen på alvor og anmelder mannen sammen med arbeidsgiveren til Veronica. Han får besøksforbud både der Veronica jobber og hjemme hos henne. Veronica er takknemlig for politiets innsats, men hun er skuffet over arbeidsgiveren sin. For selv om Veronica etterlyste bedre rutiner for veiledning og debriefing i årene etter hendelsen, fikk hun ikke det. Noe yrkesskademelding ble aldri sendt, selv om arbeidsgiver er pliktet til det. Det fikk konsekvenser for Veronica.

Når dette skjer, har Veronica jobbet flere år ved en ungdomsinstitusjon og vært saksbehandler i barnevernstjenesten i tre år. Hun er vant til tøffe saker og ubehagelige konfrontasjoner, men etter at hun blir truet, får hun ofte hjertebank. Det blir ubehagelig å skulle kjøre rundt til klienter på kveldstid, og hun vil helst ikke gå ut alene.

Enda verre blir dette etter trussel nummer to og tre. Fra samme mann.

Etter at Veronica ble truet på livet, gikk hun ikke ut alene. Det tør hun i dag.

Hanna Skotheim

Slapp unna

Bare én måned senere, får hun enda en telefon fra sjefen: «Bli der du er». På dette tidspunktet er Veronica gravid og sykemeldt. Hun skal likevel organisere et arrangement tilknyttet verdensdagen for psykisk helse. Men Veronica kommer ikke. Hun vil ikke være synlig blant folk.

Denne dagen blir det klart for henne hvor alvorlig situasjonen er. Enda tydeligere blir det når hun ser at samboeren har et balltre i baksetet.

– Da gikk det virkelig opp for meg at dette faktisk var et menneske som gjentatte ganger hadde sagt at han vil drepe meg.

Veronicas stemme brister. Hun ser ut av vinduet. Der, på det ikke lenger fullt så hardhudede kinnet hennes, triller det en tåre. Hun unnskylder seg nesten. Eller så er hun bare overrasket over egen reaksjon. For hun føler seg egentlig mye bedre nå. Men å snakke om det som skjedde, fremkaller klumpen i halsen. Selv sju år senere.

Våren 2014 får Veronica beskjed om å stille som vitne i rettssaken mot mannen. Det knytter seg i magen. Men så kommer kontrabeskjeden. Hun slipper. Mannen legger seg helt flat og ber om unnskyldning. I det øyeblikket løftes flere kilo av Veronicas skuldre. Likevel er ikke alt som det skal.

– Smertefullt

To år etter at Veronica føder første gangen, blir hun igjen gravid. Siden jordmoren til Veronica mener jobben hennes kan skade det ufødte barnet, søker Veronica om å få svangerskapspenger. Hun får det innvilget begge ganger, og jobber redusert de siste månedene av svangerskapene. Det er i hvert fall det som er meningen.

– Jeg jobbet som regel mer enn jeg skulle. Arbeidsgiver var ganske tydelig på at det var lite rom for å tilpasse arbeidshverdagen min.

Både før første og andre barn kommer til verden, står Veronica på for å gjøre seg ferdig med sakspapirbunken. Hun har også begge gangene bestemt seg for å bruke tiden til å finne en ny jobb. Men det skjer ikke.

– Å komme tilbake på jobb var så smertefullt som jeg hadde frykta. Det var som om krisene hadde holdt pusten til jeg kom tilbake, forklarer Veronica.

Veronica fikk til sammen tre drapstrusler i løpet av kort tid. Etter det ble det stille. Men mannen har aldri helt forsvunnet ut av hodet hennes.

For Veronica var det å få barn en form for redning. - Jeg måtte skifte fokus over på barnet mitt, noe som var ganske deilig der og da, sier hun.

Hanna Skotheim

Utmattet og apatisk

Det er først i august 2017 at det sier ordentlig stopp. Veronica går til sjefen og sier at det ikke lenger går. Hun sykemeldes etter en tung vår der hun gjentatte ganger ikke har klart å løfte armene. Og når hun har gått, har hun måtte støtte seg slik at hun ikke skal falle. Bilkjøring har også vært et risikoprosjekt, da hun har slitt med å holde seg våken.

I denne perioden tenker Veronica over om livet hennes er verdt å leve.

– Det er ikke slik at du dør av psykisk sykdom, men denne prosessen har vært tøff. I tillegg til at møtet med Nav har vært vanskelig, har jeg følt meg som en belastning for de rundt meg. Jeg har vært helt utmattet og i perioder apatisk.

Det er særlig en dag Veronica husker godt fra sommeren 2017. Det var søndag og samboeren hennes tok med seg ungene slik at hun skulle få sove. Da han kom hjem igjen, var klokka halv fem. Hun hadde sovet i 17 timer og var fortsatt helt utslitt.

– Samboeren min har hatt en psykisk syk kjæreste. Over en lang periode orker jeg ikke å gjøre noe. Han måtte gjøre alt.

Veronicas stemme brister igjen. Ut av øyekroken triller nok en tåre.

Nav: Frisk nok til å jobbe

Når Veronica sykmeldes begynner hun i behandling hos Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Der får hun svar på følelsene som lenge har tatt så mye plass: Posttraumatisk stresslidelse.

Hos behandleren får hun også hjelp til å søke arbeidsavklaringspenger som hun, etter flere runder, får utbetalt. Da har hun gått et år uten inntekt. Videre hjelper behandleren henne med yrkesskademeldingen som arbeidsgiver aldri sendte.

I denne perioden er også FO en viktig støtte for Veronica. Forbundet hjelper henne når Nav stopper sykepengene etter tre måneder. Nav begrunner det med at Veronica er frisk nok til å finne seg en annen jobb. Nav mener også at sykdommen ikke er årsaken til hennes nedsatte arbeidsevne. Veronica klager på vedtaket og har nå etter lang tid fått gjennomslag. Det vil si at Nav nå må omgjøre vedtaket og etterbetale sykepenger.

Arbeidsgiver har i etterkant beklaget at det ikke ble sendt noe yrkesskademelding. Han har fått mulighet til å kommentere saken, men han har ikke svart på Fontenes forespørsel. I dag ligger fortsatt yrkesskademeldingen hos Nav, et år etter at Veronica sendte den. Hun tror møtet med Nav hadde blitt enklere hvis yrkesskademeldingen ble sendt med en gang hendelsen skjedde.

Lederen ved Nav kontoret der Veronica bor, forklarer til Fontene at forutsetningen for å få godkjent en yrkesskade, er at det har skjedd en personsskade.

– En personskade kan også være en psykisk reaksjon eller lidelse, men det følger av bestemmelsen at psykiske lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske belastninger over tid ikke regnes som yrkesskade, sier lederen som av hensyn til arbeidsplassen og mannen som sendte truslene, også er anonymisert.

Videre sier lederen at skaden må være meldt inn til Nav for at man skal få godkjent en yrkesskade. Hovedregelen er at skademeldingen må være gitt innen ett år etter at arbeidsulykken skjedde. Det kan gjøres unntak fra dette dersom det er klart at det er en yrkesskade eller dersom det er særlige grunner til at meldingen er gitt for sent.

På spørsmål om hvorfor Nav stanset sykepengene til Veronica og begrunnet det på måten de gjorde, svarer lederen at fastlegen tidlig i sykdomsforløpet antydet at Veronica kunne bli i stand til å jobbe igjen. Lederen sier at Veronica ikke var klar for å si opp jobben da hun snakket med Nav i oktober 2017. Dermed innhentet Nav informasjon fra da Veronica var sykemeldt forå vurdere om retten til sykepenger var oppfylt.

– Her kommer det frem at Veronica har problemer med å klare jobben, samt den kommende omorganiseringen i kommunen. Hun begynte å sove normalt igjen i løpet av sommeren, men gruet seg for å starte opp i jobb igjen etter ferien og ba derfor om å bli sykemeldt. Det er likevel på det rene at Veronica er i stand til å utføre andre jobber ettersom hun leder et teater. Hun har også startet på en utdannelse som yogainstruktør mens hun har vært sykemeldt. Dette tyder på at plagene har hatt liten innvirkning på generell arbeidsevne, sier lederen.

Nav-lederen beklager at det har tatt så lang tid å behandle Veronicas yrkesskademelding.

– Nav behandler alle krav så raskt som mulig, men saksbehandlingstiden samlet sett, både for søknad og klagesak, kan oppleves lang. Det beklager vi. Vi jobber imidlertid kontinuerlig med å redusere saksbehandlingstiden.

– Du blir vant til å skulle tåle alt

Etter et år borte fra jobb, innser Veronica at hun ikke vil være i stand til å komme tilbake. Hun får hjelp av FO til å organisere et møte med arbeidsgiver og de kommer fram til at hun skal ta permisjon. Ganske med en gang starter hun på en videreutdanning i terapeutisk yoga. Veronica har drevet med yoga lenge, men det har ikke vært like lett å finne energien til det de siste årene. Nå vil hun prøve å finne en måte hun kan kombinere treningsformen med fagkompetansen sin. Hun vil blant annet tilby yogakurs til personer som sliter med angst og depresjon.

I dag arrangerer Veronica yogatimer to dager i uka på det lokale treningssenteret. Hun er også i ferd med å ferdigstille en videreutdanning i terapeutisk yoga.

Hanna Skotheim

Både videreutdanningen og traumebehandlingen hos DPS, har vært helt avgjørende for Veronica. Det var også samtalen hun hadde med arbeidsgiveren sin i høst. Der ble de enig om at hun skal bli sagt opp. Egentlig foreslo arbeidsgiver at hun kunne sende en oppsigelse da permisjonen var ferdig, men det sa Veronica nei til etter å ha fått det anbefalt av FO. De mener nemlig at det skal være arbeidsgivers plikt å følge opp ansatte når de blir syke av arbeidsoppgavene de skal gjøre.

– Jeg kan ikke sette meg i samme situasjon igjen. Det har fått så store konsekvenser både økonomisk og helsemessig. Samtidig er det rart at enden på hele denne visa er at jeg blitt sagt opp.

Helt siden Veronica utdannet seg til å bli barnevernspedagog i 2004, har hun vært fornøyd med yrkesvalget. Fram til nå.

– Du blir vant til å skulle tåle alt. Selv har jeg gått i stykker av det. Jeg beundrer dem som vil jobbe i barnevernet, men jeg forstår de ikke.

FO: – Galskap at trusler over en periode ikke vurderes som en yrkesskade

Det at Veronicas arbeidsgiver aldri sendte noen yrkesskademelding, fikk store konsekvenser, mener FO.

Veronicas kontaktperson i FO ble gjort kjent med truslene og at arbeidsgiver aldri sente noe yrkesskademelding da hun fikk drapstrusler første gangen. Kontaktpersonen er anonymisert av hensyn til arbeidsplassen til Veronica og mannen som sendte truslene. Hun som hjalp Veronica i FO mener Navs konklusjons med å stanse sykepengene, bunner i at det aldri ble sendt yrkesmelding.

– Den ville ha redegjort for det som skjedde med Veronica, sier hun.

Hun har selv sett mange avslag fra Nav som FO-medlemmer har fått, men det var noe spesielt som slo henne med denne saken:

– Siden Veronica hadde fått så mange drapstrusler over en lengre periode, ble det ikke vurdert som en yrkesskade. Det er fordi Nav definerer en yrkesskade som en plutselig og uventet ytre hendelse eller en konkret og tidsbegrenset ytre hendelse. Jeg synes det er galskap at ikke trusler over en periode vurderes som en yrkesskade.

Kunne ikke trekke konklusjoner

Kontaktpersonen i FO mener det er alvorlig at Veronica aldri ble hørt da hun spurte arbeidsgiver om å få veiledning.

– Vi snakker her om en liten kommune, noe som gjør det desto mer belastende å møte hverdagen hvis du bærer på noe som er ikke er bearbeidet. Gjør du det, kan du risikere å legge lokk på det som har skjedd, sier FO-eren.

Hun hjalp Veronica med å konkretisere hendelsene og å alvorliggjøre bildet.

– Jeg skjønte tidlig at Veronica trengte hjelp, men jeg kunne ikke trekke konklusjonene for henne. Men jeg kunne sette i gang hjelpeapparatet, og det førte blant annet til at hun ble utredet og fikk en diagnose.

– Veronica forteller at FO anbefalte henne til ikke å si opp stillingen selv, men å bli sagt opp. Hvorfor det?

– Det er arbeidsgivers plikt å følge opp når ens ansatte blir syke av arbeidsoppgavene de skal gjøre. Det handler i dette tilfelle om å stille arbeidsgiver til ansvar, men dette varierer fra sak til sak.