Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Linda ble svimmel og fikk vondt i magen. Tina kjente at det strammet seg i kjeven og at hodet verket. «Siv» hadde smerter i rygg, hode og nakke. Alle tre har på et tidspunkt blitt for syke til å dra på jobben i barnevernstjenesten. Kun én av dem har klart å komme seg tilbake på jobb.

Gikk ned for telling

– Det er litt ironisk at du tok kontakt akkurat nå. Jeg har egentlig følt meg fin i det siste og ikke særlig stressa, men nå presser det litt på igjen.

Sosionom Tina Langøren (49) legger hånda si på kjeven. Den strammer seg ikke like ofte som før, men akkurat nå gjør den det. Også hodepinene har kommet litt tilbake. Men hun har blitt flinkere til å si ifra. Det ble hun etter at hun gikk ned for telling våren 2016. Langøren har også innsett at hun bør ha mellom 15 til 17 saker hvis hun skal gjøre jobben sin best mulig. Og ikke minst: Klare å ta vare på seg selv.

Tina Langøren (49) har jobbet mange år i barnevernet.

Hanna Skotheim

Maks 15 saker

Da Norge stengte ned i vår, ble det foruroligende stille. Da landet åpnet opp igjen etter sommeren, kom derimot alle de bekymringsmeldingene som flere barnevernsansatte forventet, men også fryktet å få. På arbeidspulten til Langøren på Familiens Hus i Namsos ligger det nå 20 saker. Det er litt flere enn hun ønsker.

– For å forebygge turnover og sykmeldinger, må vi ha nok ansatte slik at vi kan ha rundt 15 saker om gangen. Det som sliter oss ut er alt det vi ikke får gjort, sier hun.

49-åringen kan ikke tenke seg å jobbe noe annet sted, men hun frykter at kollegaene hennes skal begynne å kikke rundt etter andre bedre betalte og mindre pressede jobber.

– Hva gjør du hvis kollegaene dine forsvinner?

– Da blir jeg redd og bekymret for kvaliteten her. Og for meg selv. Kollegaene er en viktig grunn til at jeg holder ut i tillegg til at dette er verdens viktigste jobb.

– Jeg vil ikke oppfattes som et sutrekor, men dette er realiteten. Vi kan ikke slutte å si ifra om at vi har for få ressurser, legger hun til.

Universitetslektor: – Vi må ta bekymringene fra barnevernsansatte på alvor

Hva har egentlig skjedd?

Da regjeringen la fram statsbudsjettet i oktober og det nok en gang ikke var øremerket noen midler til barnevernet, satt det en annen barnevernsansatt et annet sted i Norge og ble så sint og skuffet at hun skrev kronikken «Hei Erna, jeg er utslitt og fly forbanna». Langøren var blant dem som kommenterte innlegget og ønsket å heie både på kronikkforfatteren og alle kollegaer der ute: «Sterkt og godt skrevet, rett fra levra. Heie på dæ æ, og alle gode kollegaer».

Tina Langøren var en av dem som kommenterte på Linda sitt innlegg.

Hanna Skotheim

Det er mange helse- og sosialarbeidere som heier på hverandre der ute, men hva hjelper det egentlig? Da #heierna-kampanjen ble lansert i januar 2019, var det flere ansatte som sa ifra om at de trenger flere ansatte eller en bemanningsnorm. Hele veien har beskjeden til politikerne vært tydelig: Hvis vi skal få flere suksesshistorier i barnevernet, trengs det flere ansatte.

Da kronikken ble publisert, var det likevel som om ingenting hadde skjedd. I en kommentarfeltet ble det blant annet skrevet: «Endelig en som sier det som det er».

Sosionom Tina Langøren har kun vært sykmeldt én gang, men det er fordi hun har blitt flinkere til å si ifra når nok er nok.

Hanna Skotheim

– Jobben spiser deg opp

Det var Linda (40) som ble sint på statsbudsjettet og skrev kronikken som skulle fyre opp debatten nok en gang. For å minske belastningen på egen helse, ønsker hun kun å omtales med fornavn.

Linda jobbet som saksbehandler i barnevernet i ti år før det sa stopp i 2019. Hun hadde forutsett at det ville skje. Da psykiateren hun gikk til i en periode spurte Linda hvordan hun hadde det, svarte hun: «Jeg styrer nå på. Springer hit og dit, er her og der og overalt. Jeg får vel bare fortsette slik til jeg går på en vegg».

Og det gjorde hun. Når Fontene møter barnevernspedagogen, har hun fått avklaringspenger (AAP) i nesten et halvt år. Hun kan fortsatt bli svimmel og ha vondt i magen, men ikke like ofte som før. Om hun kommer tilbake til barnevernstjenesten, vet hun ikke.

– Jobben i barnevernet er fantastisk givende. Samtidig spiser den deg opp med hud og hår. Det spørs om det er verdt det, sier Linda.

Hun understreker at hennes fortvilelse handler om barnevernet generelt og har ingenting med hennes tidligere arbeidsplass å gjøre.

Høyere sykefravær

Det er flere som er i samme situasjon som Linda. Sykefraværet blant barnevernspedagoger og sosialkuratorer er nemlig høyere enn gjennomsnittet i kommunal sektor. KS har ikke oppdaterte tall for barnevernet, men de kan vise til statistikk fra høsten 2019.

– I snitt har disse fagstillingene omtrent 30 prosent høyere sykefravær enn andre kommunalt ansatte. Det høye sykefraværet skyldes delvis en høyere kvinneandel i barnevernet enn i kommunesektoren for øvrig, sier seniorrådgiver i KS, Gunnar Nygaard Owren i KS.

Sammenligner man kvinner og menn i disse stillingene med samme kjønn i kommunal sektor generelt, ha de omtrent 20 prosent høyere fravær.

Flere slutter

Kommer ikke Linda tilbake til jobben, blir hun også en del av turnoverstatistikken. Det vil si de som slutter i jobben fra en periode til en annen.

– Det er synd for de familiene og barn og unge som trenger hjelp.

Da Linda ble sykmeldt, måtte hun slippe mange av sakene. Flere av dem hadde hun hatt lenge. Det syntes hun var både vanskelig og vondt.

Linda synes barnevernet er verdens beste sted å jobbe. Problemet er at det er for tøft.

Hanna Skotheim

Tall fra Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) viser at mens turnoveren blant barnevernspedagoger for kommunesektoren samlet var 10,8 prosent mellom 2018 til 2019, lå turnoveren i kommunalt barnevern på 13,2. Ifølge Owren, indikerer det at turnoveren blant barnevernspedagoger i barnevernstjenesten er litt høyere enn turnoveren blant barnevernspedagoger i resten av kommunesektoren. Det samme gjelder for sosialkuratorer. Sosialkuratorer er dem det er flest av innenfor barnevernet, og 60 prosent av dem er utdannet sosionomer.

– Tilbakemelding fra våre medlemmer handler om at mange sliter seg ut på jobb, noe sykefraværet også tyder på. Dette i kombinasjon med høy turnover er sårbart for en tjeneste der tilstedeværelse og kontinuitet er så viktig. Til syvende og sist går det utover de barna og familiene som har behov for hjelp, sier lederen for profesjonsrådet for barnevernspedagogene i FO, Ole Henrik Kråkenes.

Ansvaret legges til kommunene

Linda frykter flere vil følge etter henne og bli sykmeldt.

– Hvis arbeidspresset i barnevernet fortsetter som i dag, frykter jeg at stabiliteten på arbeidsstokken bare vil bli dårligere og at ansatte ikke vil komme til å klare å stå i jobben særlig lenge.

Linda tror det må et regjeringsskifte til for at det skal skje en endring til det bedre. Hun reagerer særlig på at mer ansvar legges til kommunene.

Linda mener øremerking er essensielt for barnevernet.

Hanna Skotheim

– Vi får flere oppgaver, men ikke tilhørende ressurser. Barnevernssakene minker ikke i en kommune som sliter økonomisk. Samtidig skal det litt til å velge vekk helse, omsorg, vei, skole og barnehage for å prioritere barnevern. Så lenge man ikke øremerker, skjer det ingen endring.

Kråkenes i FO har lest Linda sin kronikk, og mener det hun beskriver er noe mange av FOs medlemmer kjenner seg igjen i.

– Det er iverksatt mange gode tiltak for å styrke barnevernet, men for at disse skal ha en effekt, må vi også sørge for at de ansatte kan utføre oppgavene sine på en god måte. Ingen er tjent med en overbelastet tjeneste eller ansatte som sliter seg ut.

Vil ikke øremerke midler

Barne- og familieministeren, Kjell Ingolf Ropstad (KrF) mener det er kommunene som må ta ansvaret de har for barnevernet og sikre en riktig bemanning ut ifra lokale behov.

– Behovet for øremerking må veies mot kommunenes rett til selv å bestemme hvordan ressursene skal brukes. Slik situasjonen er nå, mener jeg det blir feil å ta i bruk sterke, statlige virkemidler som økt øremerking. Men vi vil fortsatt være tett på kommunene og legge til rette for at den positive utviklingen fortsetter i årene framover, sier Ropstad.

Barne- og familieminister Kjell Ingold Ropstad (KrF).

Leif Martin Kirknes

Holder ikke ut

I løpet av de siste månedene har Fontene publisert flere innlegg fra folk som er bekymret for hvordan det står til med arbeidshverdagen til ansatte i barnevernet. Noen av innleggene har vært fra studenter som ikke engang har begynt å jobbe i barnevernet, men som allerede frykter å bli utbrente.

Det er forskning som tilsier at det er fare for at disse studentene ikke holder ut så lenge i barnevernstjenesten. For eksempel viser en VID-rapport fra 2019 at én av fem av dem som deltok i undersøkelsen, sa at de ønsker en stilling utenfor barnevernet om to år. De som planla å slutte, var de som opplevde arbeidspresset som størst. En annen rapport fra NIFU viser at én av fem saksbehandlere i det kommunale barnevernet sluttet i løpet av de siste 12 månedene av andre grunner enn alderspensjon eller andre former for permisjon.

Sa opp jobben

For noen er ikke en jobb utenfor barnevernet et alternativ. Det var der sosionom «Siv» ville jobbe. Men kroppen sa stopp. Smertene i hode, rygg og nakke tok overhånd.

– Jeg drømmer flere ganger at jeg fortsatt jobber i barnevernstjenesten. Det er som en ufrivillig skilsmisse. Det er en stor sorg at jeg ikke er frisk nok til å jobbe, sier Siv.

Hun er bare i 30-årene, men i ferd med å bli ufør. Siv er ikke hennes egentlige navn. Hun ønsker å være anonym da hun opplever det som belastende å skulle si ifra om hvordan forholdene er i barnevernstjenesten hvor hun jobbet. Men hun vil ikke tie av den grunn.

– Situasjonen er helt håpløs fordi politikerne som kan gjøre noe med det, ikke lytter. Jeg skulle gjerne stått fram for å øke tilskuddene til barnevernet, men jeg tror at det er nytteløst.

Siv har fått påvist bipolar lidelse, en sykdom som trigges av stress og uforutsigbarhet. Hun sa opp jobben etter flere langtidssykmeldinger og vet at hun ikke kommer til å jobbe i barnevernet igjen. Engasjementet er der likevel fortsatt, og hun håper et regjeringsskifte vil endre tjenesten til det bedre.

– Hvis ingen utdanner seg til å jobbe i førstelinja, har vi et stort problem. Det er så mange barn som trenger hjelp, sier hun og legger til:

– Det er bra at det er fokus på kompetanseheving, men det viktigste er at vi får en tjeneste der folk orker å jobbe over tid. Å holde på kompetente ansatte er nøkkelen til en god tjeneste.

Tar det på alvor

Ropstad vil ikke sette behovet for kompetanse opp mot behovet for bemanning.

– Begge deler er viktig. Behovet for mer kompetanse i barnevernet er godt dokumentert og satsingen på økt kompetanse har fått bred støtte. Gjennom å styrke kommunenes oppfølging av barnevernet, satse på et kompetanse- og digitaliseringsløft og følge opp de kommunene som trenger det tett fra statlig hold, er jeg trygg på at vi i fellesskap kan styrke barnevernet og sikre gode arbeidsforhold for de ansatte, sier ministeren.

– Du snakker ofte om et kompetanseløft. Mener du at det skal avhjelpe sykefraværet som er svært høyt?

– Barnevernet ivaretar et svært viktig samfunnsoppdrag. Jeg er derfor opptatt av at arbeid i barnevernet skal være et attraktivt yrkesvalg. Oppfølging av helse, miljø og sikkerhet i barnevernstjenesten følges opp i den enkelte kommune og barnevernstjeneste og årsaker til sykefravær kan være sammensatt. Når det gjelder satsingen på å styrke kompetansen i barnevernet, bygger det på et godt dokumentert kompetansebehov i tjenestene.

Ropstad sier at han tar meldingene om kapasitetsutfordringer på alvor og har forståelse for at mange opplever et stort arbeidspress.

– Jeg er glad for at vi har dedikerte barnevernsansatte som brenner for jobben sin. Vi har det samme målet, nemlig at barn og unge som vokser opp skal få en trygg og god oppvekst.