Da undervisningen ble digitalisert, mistet Gard Dyrset all motivasjon. – Jeg begynte ikke på universitetet for å sitte foran en skjerm

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Jevn summing, latter, tasting på PC, en slurk av en termos fylt med lunken kaffe, en kropp ved siden av seg og en finger i været. Det kan virke som en helt vanlig dag på forelesning. Og det var det også – før pandemien. Det som var unntaket er blitt den nye normalen og omvendt. Inntil nå?

I løpet av hele første året på sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger (UiS), har Gard Dyrset (39) og Camilla Dahl Johannessen (29) og deres medstudenter fått servert forelesningene hjemme via en skjerm. Nå har de nettopp startet på andre året og til manges glede, er de nå velkommen tilbake til campus.

– Det er uvant, men det er også helt herlig å ha masse folk rundt seg igjen, sier Camilla Dahl Johannessen.

Camilla Dahl Johannessen (29) er ikke alene om å være glad for at det nå er lov å være på fysiske forelesninger igjen.

Hanna Skotheim

– Jeg har klart å fokusere på undervisningen hjemme, men jeg har kjent litt ekstra på det at jeg ikke har fått meg særlig nye venner, noe jeg føler er forventet i studietiden, sier hun.

Johannessen sammenligner det å studere under pandemi med en deltidsjobb.

– Det har ikke vært en så stor del av hverdagen min. Foruten en elektronisk prat med noen medstudenter én gang i uka, har jeg ikke fått særlig mange nye bekjentskaper.

Fra tidlig morgen denne torsdagen er Kjell Arholms Hus på Universitetet i Stavanger (UiS) fylt opp med studenter klare for fysisk forelesning.

Hanna Skotheim

Mistet motivasjonen

39 år gamle Gard Dyrset synes også pandemien har gjort studietilværelsen vanskeligere.

– Jeg fikk A på den første eksamenen. Jeg fikk ikke A på den siste, sier Dyrset.

Da undervisningen ble digitalisert, mistet Dyrset all motivasjonen.

– Jeg begynte på universitetet for å treffe andre mennesker, få nye perspektiver, delta i timene og i kollokviegrupper. Ikke for å sitte å se på en skjerm.

Det er fortsatt frivillig om du ønsker å delta på forelesningen digitalt eller fysisk. Mens 30 satt på Zoom denne torsdagen, hadde 63 tatt turen til campus.

Hanna Skotheim

Det endte med at Dyrset ikke fulgte med på en eneste forelesning det siste semesteret. Nå som han og medstudentene har fått lov til å komme tilbake på campus, er motivasjonen en helt annen. I løpet av denne torsdagsmorgenen i august, løfter 39-åringe ofte hånda i været for å komme med innspill og stille spørsmål. Det har han også gjort på chat hjemmefra, men da har det vært vanskeligere å få i gang en diskusjon med de andre. Nå hiver de andre studentene seg med.

– Når man sitter i et klasserom er det enklere å koble seg på debatten. Og de nye perspektivene får man enten om man vil eller ikke.

– Det er deilig å få feedback, stille dem spørsmål, og det er fint å kunne følge med på når de eventuelt detter av, sier emneansvarlig på sosialt arbeid, Heidi Eriksen, om det å være tilbake på campus med studentene.

Hanna Skotheim

Zoom versus fysisk

Selv om det foreløpig er frivillig for studentene å delta fysisk, er det ingen tvil om hva studentene fortrekker hvis du sammenlignet antall hoder i salen med antall påloggede på Zoom. 63 mot 30. Mens Johannessen kommer til å delta noe fra Zoom fordi hun er gravid og engstelig for koronaviruset, kommer ikke Dyrset til å holde seg hjemme frivillig.

– Vi går noe som heter sosialt arbeid. Jeg forstår ikke hvordan de som helst vil sitte alene hjemme skal overleve i et yrke hvor det å møte mennesker er jobben din.

Både Johannessen og Dyrset er fra området og har sitt nettverk fra før av. De forstår derimot at det har vært et tøft år for de som var helt nye i byen for et år siden. – Det må ha vært forferdelig å sitte på en hybel og se på en skjerm uten å kjenne noen av de andre menneskene, sier Johannessen.

Hanna Skotheim

– Mer meningsfullt

Også førsteamanuensis i kvalifiseringsstilling og emneansvarlig på sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger (UiS), Heidi Eriksen, er glad for å kunne samles igjen.

– Det er så kjekt å kunne ønske studentene tilbake til campus. Det gir så mye mer energi å stå foran studentene, og det føles mer meningsfullt. Det å stirre inn i en skjerm, tappet meg for energi, sier Eriksen.

Heidi Eriksen opplevde at hun taklet pandemien dårlig og tror hun hadde taklet det minst like dårlig hvis det var hun selv som var student det siste året. Nå er hun glad for at hverdagen er i ferd med å normalisere seg.

Hanna Skotheim

Men nå er den ensomme monologen historie. I hvert fall for nå. De som har valgt å sitte på Zoom, blir heller oftere glemt enn motsatt og diskusjonene oppstår under mindre planlagte rammer. Og i pausene er det ikke lenger like aktuelt å slå av lyden og hente seg en kaffe. I stedet snur studentene seg til sidemannen mens noen av dem går ned til foreleseren for å stille henne noen spørsmål. Ansikt til ansikt.