Da marerittene herjet, hjalp det å stå opp og skrive. Nå har notatene blitt roman

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Barnevernsarbeider Ingrid segner om i rettssalen når hun skal vitne i en straffesak. Pustevansker og trykk i brystet tyder på hjertesykdom, og helsevesenet setter i gang utredninger. Det viser seg at hjertet er helt i orden, men pustevanskene og smertene fortsetter. Kroppen husker de seksuelle overgrepene som pågikk i åtte år. Fra 17. mai det året Ingrid var 10 år, da hun var Jenta i den gule kjolen, som boka heter.

Mange av scenene i romanen er hentet fra forfatterens eget liv. I likhet med romanens Ingrid ble Karianne misbrukt av en «snill» mann i nabolaget. I likhet med Ingrid sa hun ikke et pip til noen.

– Jeg vokste opp i en kjærlig familie. Moren min kunne sitte på sengekanten om kveldene og spørre hvorfor jeg gråt. Jeg kunne ikke si noe, for jeg visste at ingen kunne elske meg hvis de fikk vite hvor skitten jeg var. Det var det han sa, forteller Boge.

En evig kvalme

I likhet med Ingrid sørget Karianne for å ha et travelt voksenliv. Som barnevernsarbeider og trebarnsmor fylte hun døgnet med å hjelpe andre. Hun var utpreget sosial og alltid i godt humør, solstrålen i venneflokken. Marerittene og vondtene i kroppen ble fortrengt. Men så kom mindre travle dager. Barna ble store, det var ikke noen som trengte henne hele tida. Da slo kroppen tilbake.

– Selv om jeg er fagperson og vet hvordan traumer kan komme tilbake, skjønte jeg det ikke i begynnelsen. Jeg trodde det var noe galt med hjertet, sier barnevernspedagogen.

I boka beskriver hun hvordan barndommen har satt seg som en during i kroppen. En evig kvalme, en uro som ligger der selv om livet egentlig er bra, med en fin familie og en meningsfull jobb.

Verden er full av påminnelser. Tonene fra Dovregubbens hall (overgriperens favoritt) når kollegene drikker prosecco på operaens uteservering, en far som legger armene rundt datteren for å varme henne etter et friskt sjøbad, og ikke minst møtet med Lise, en jente under barnevernets omsorg.

En kollega sliter med å få lille Lise i tale, og tilkaller Ingrid, fordi hun er god på barnesamtaler. Da kommer det for en dag hvorfor Lise ikke vil være hos faren sin; han gjør ting med kroppen hennes som hun ikke liker.

Jenta i den gule kjolen er Karianne Lund Boges første roman.

Monica Strømdahl

– Vær nysgjerrig!

I boka følger vi Ingrid gjennom hverdag, familieliv, sykmelding og terapitimer. Da Boge begynte å skrive, var det notater om hennes egen historie, skrevet som terapi. Men det måtte bli en roman for å skape nødvendig avstand til hovedpersonen. Det åpnet også for at forfatteren kunne bruke seg selv som fagperson i skildring av terapeuten.

– Ønsket mitt er å formidle faget vårt, men knyttet til en historie. Som barnevernspedagog har jeg vært på mange kurs om traumer og vold, men da er det bare fag. Jeg vil at folk skal forstå hvordan det påvirker deg hele livet å oppleve noe sånt som barn, sier Boge.

– Har du et råd til folk som jobber med barn, og til oss alle; hva skal vi se etter?

– Jeg tror man oppnår mye ved å være nysgjerrig. Let etter det som ligger bak atferden. Ikke tenk at han der er bare helt umulig. Men husk, det er ikke alltid synlig. Selv var jeg var ekspert på å være solstråle. Ingen kunne ane at noe var galt.

Boge er glad for at det er mer åpenhet om seksuelle overgrep enn før. Hun mener det er viktig å snakke tydelig med barn om grenser, og ikke gå rundt grøten hvis man har en mistanke.

Skam og skyld

Karianne tror hun har klart seg fordi livet har bydd på mye bra, og fordi det ikke var far som forgrep seg på henne. Per, som han heter i boka, er ikke en nær omsorgsperson som hun må forholde seg til. Så hvorfor gikk hun ikke bare?

– Det gjør det bare enda mer skamfullt. Jeg var jo veldig glad i han. Han ga meg oppmerksomhet og kjærlighet. Det er en lang prosess før det første overgrepet. Han kalte meg hjerteskatten sin. Han sa at ingen, ikke engang mamma og pappa, ville like meg hvis de visste hva vi gjorde. Og jeg visste at hvis jeg gikk til ham, så fikk jeg fred en liten stund. Hvis ikke, dukket han opp utenfor skolen. Det var ikke særlig kult.

I boka mottar Ingrids kjæreste et brev fra Per, med den klare beskjeden «jeg skjærer av deg pikken hvis du ikke holder deg unna Ingrid». En av mange sanne historier.

Jenta i den gule kjolen, Kolofon forlag.

Kristin Margrethe Johansen

Den store stillheten

Som i boka, ble alt rullet opp etter et ønske om å ta sitt eget liv i 18-årsalderen, åtte år etter at overgrepene startet. Overgriperen ble dømt. Far var en viktig støttespiller under rettssaken. Familien bød på omsorg og kjærlighet, men de snakket ikke om Kariannes historie hjemme. Hun kaller det den store stillheten.

– På den tiden snakket man ikke om sånne ting. Når det blir stillhet rundt en sånn historie, blir skammen enda større.

Både for Ingrid og Karianne var det en ny kjæreste i voksen alder som brøt den store stillheten.

– Min nåværende mann skjønte fort at det var noe. Jeg fortalte, og tenkte at nå liker han meg ikke lenger. Men så opplevde jeg at han elsker meg, selv om han vet.

– Er det som i boka, at livet blir bedre fra rundt 50?

– Jeg har det bedre. Vondtene i kroppen plager meg mindre, og jeg kan sove en hel natt. Men jeg jobber fortsatt ikke full stilling. Historien vil alltid være der.