Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Han vred armen min bakover og holdt meg fast. Du skulle ikke vært født, sa faren min. Ikke du heller, sa jeg. Da svartna det for han. Og for meg også. Jeg måtte til tannlegen etterpå. Faren min sa det skjedde på fotballbanen. Jeg sa ikke noe for jeg slutta på fotballen for ett år siden.

Diktet er inspirert av en handletur en lørdag i mai for to år siden. Der på butikken sto Åse Ombustvedt og så noe hun antar var en far og en sønn. Faren holdt hardt rundt kjeven til gutten mens gutten nærmest flirte. Etter hendelsen, dro hun hjem og satt seg rett ned for å skrive. Om det hun hadde sett og hva hun følte på. En opprørthet. Allerede den kvelden skrev Ombustvedt det som skulle bli det første diktet i hennes nye bok: «Når er jeg gammel nok til å skyte faren min»? En diktbok for ungdom om hvordan fysisk og psykisk mishandling påvirker et ungt sinn.

Episoden fra handleturen inspirerte Ombustvedt, men både karakterene og historien er oppdiktet. Ombustvedt, som har jobbet som kontaktlærer i 12 år, ble også inspirert av møtene og samtalene hun har hatt med flere elever opp gjennom.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan ungdom har det. Særlig de som ikke har så lett for å snakke ut, men som du merker bærer på noe, sier Ombustvedt til Fontene.

Hun har lenge latt seg provosere når hun har hørt historier om mennesker som har hatt det vanskelig i flere år uten at noen har skjønt det. Handleturen framprovoserte dette og endte opp som en rekke dikt som for et år siden ble antatt av forlaget Ena.

Tittelen på boka til Åse Ombstvedt «Når er jeg gammel nok til å skyte faren min» er et rop om hjelp. – Det er en måte å si at faren min er slem på og at jeg ikke har det br, sier forfatteren.

Hanna Skotheim

Boka kan sette i gang samtaler

Ombustvedt har skrevet to bøker tidligere, men dette er første gangen hun skriver til ungdom og i diktform. Nå håper hun boka kan brukes av folk som jobber med ungdom og at den kan bidra til å sette i gang samtaler om det som er vanskelig.

– Er du med en ungdom som du tror det er grunn til å bekymre seg over, kan du oppfordre han eller hun til å lese i boka. Kanskje vil denne personen kjenne seg igjen i noe av det som står skrevet og så vil han eller hun innse at det som eventuelt skjer hjemme ikke er greit, sier Ombustvedt.

Hun tror nemlig flere ungdommer kan ha vanskeligheter med å forstå at det faktisk ikke er vanlig at det foregår psykisk eller fysisk vold hjemme.

– Trenger flere å spille på

I løpet av oppveksten har én av fem barn opplevd minst en form for vold fra foreldre. Det kan være lugging, klyping eller klaps med flat hånd. Dette viser en ny rapport fra Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Rapporten viser også at én av 20 har opplevd alvorlig vold, hvilket betyr at de er blitt sparket eller banket opp. Ombustvedt er glad for at dette blir belyst.

– Rapporten er avslørende og tallene er skremmende. Vi som jobber i skolen kan ofte få en følelse av at det er noe, men å avdekke hva det er kan være vanskelig, sier hun.

Flere ganger har Ombustvedt opplevd at ungdom unngår å prate om det som er vanskelig. Dette gjenspeiler seg i rapporten fra NKVTS. 56 prosent av de unge som har vært utsatt for fysisk vold hjemme, har nemlig ikke fortalt noen om det, og kun én av fem har snakket med en profesjonell hjelper. Jo mindre en ungdom åpner seg, desto vanskeligere er det å fange opp at han eller hun har det vanskelig.

– Det er ganske vanlig å oppdage ting for sent, men vi må ikke slutte å tro på at vi kan komme inn tidligere, sier Ombustvedt.

– Hvordan skal man klare det?

– Vi må ha flere øyne i barnehagen, i barne- og ungdomsskolen og på helsestasjoner. Vi lærere har kontakt med elevene daglig, men vi trenger flere å spille på for å klare å gjøre det som er rett til enhver tid.

Ombustvedt syns det er viktig at assistenter og miljøterapeuter beholdes i skolene, da de har en sentral rolle når det kommer til å fange opp det som skjer blant barn og unge.

– Jobben deres er å opparbeide en god relasjon til den enkelte elev. En god relasjon kan gjøre det enklere å få innblikk og å snakke med dem om det som kan være vanskelig, sier hun.

Mange ungdommer har problemer med å åpne seg om det som er vanskelig. Dette diktet setter ord på det.

Hanna Skotheim

Ombustvedt mener også lærere trenger mer tid til å opparbeide gode relasjoner til elevene.

– Gode relasjoner til lærerne kan være viktig også for faglig utvikling hos elevene.

– Samarbeidet må bli bedre

Selv om det kan være vanskelig å oppdage at det foregår noe alvorlig i en ungdoms liv, er det visse tegn Ombustvedt mener du kan prøve å legge merke til. Har personen for eksempel problemer med å konsentrere seg? Går oppførselen utover orden og oppførsel på skolen? Trekker han eller hun seg unna venner og er det noen tegn til at ungdommen mistrives eller synes noe er ugreit?

Selv har Ombustvedt beskrevet et spesielt flir i diktboka. For gutten hun så på handleturen, flirte nemlig. Ikke et flir i form av å le, men i form av å være hånlig.

– Jeg mener fliret kan være et uttrykk for at gutten prøver å kontrollere eller å skremme de rundt seg. I boka opparbeider gutten seg etter hvert en måte å være på som ikke er særlig hyggelig. Dette skjer nok fordi han er usikker, forklarer Ombustvedt.

Hun understreker at boka hennes beskriver en ganske ekstrem familierelasjon og at det for andre familier kan være lite som skal til for å endre relasjoner til det bedre. Uavhengig av hjemmesituasjon bør det likevel følges opp, og det bør følges opp bedre, mener Ombustvedt.

– Det bør være flere av dem som håndterer bekymringsmeldingene som sendes, som for eksempel helsesykepleiere. Det tar nemlig ofte for lang tid mellom en bekymringsmelding sendes til den følges opp, sier forfatteren.

Selv om lærer spør ungdommen hvordan de har det, får de ikke nødvendigvis et svar.

Hanna Skotheim