Barnevernspedagogen hjelper rusa sjåfører på rett vei

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Det ville vært helt forferdelig for mamma hvis jeg måtte i fengsel. Det var det jeg tenkte i retten. Derfor godtok jeg tilbudet om å ta straffen i friomsorgen, sier «Lene» (48) til Fontene.

«Lene» drakk hjemme da hun fikk en melding fra samboeren. Hun skjønte at hun måtte komme seg vekk. Hun rasket med seg vin, sigaretter og lommebok og kjørte til polet. Der kjøpte hun en ny vinkartong og mer sprit, satte seg i passasjersetet på parkeringsplassen og drakk. Så husker hun ikke mer, før hun ble stoppet av politiet flere mil unna.

Anne Kallevik jobber i friomsorgen i Haugesund. Hun følger opp domfelte som har kjørt i rus.

Tommy Ellingsen

I fengsel ville soningen vært unnagjort på tre uker. I stedet deltar hun på program mot ruspåvirket kjøring, et opplegg som går over ti måneder med individuelle samtaler og 20 timer undervisning i gruppe. Nå sitter hun og to andre kvinner i et møterom hos friomsorgen i Haugesund. Alle tre er dømt for kjøring i ruset tilstand. Anne Kallevik leder samlingen. Hun smiler, spør hvordan formen er og får dem til å senke skuldrene.

Nervøst første møte

Hun er barnevernspedagog og jobber denne dagen med tre voksne kvinner, hvordan er det?

– Friomsorgen følger opp domfelte mellom 15 og 67 år, det er et spenn i alder og livssituasjon. Jeg møter mennesker som har hatt utfordringer hele livet, og de som har det meste på stell. Det utfordrer meg på hvordan jeg bruker meg selv i jobben, sier Kallevik.

• Ble dømt for bedrageri. Straffen er å bygge gapahuk

I fjor hadde kriminalomsorgen 388 domfelte på programmet for ruspåvirket kjøring, og første kvartal i år var det 98. Hos Rogaland friomsorgskontor i Haugesund har de rundt ti domfelte på programmet i løpet av et år.

Første gangen Kallevik møtte de tre kvinnene i gruppa var det nervøs stemning.

– Når de finner ut at de kan stole på hverandre er det enklere å komme neste gang. Og selv om enkelte har valgt programmet for å slippe fengsel, finner de ut at det er nyttig, sier hun.

Målet med programmet er at domfelte skal få økt kunnskap om ruspåvirket kjøring og at de skal motiveres til å ta andre valg. De snakker om risikosituasjoner og vurderes for rusbehandling.

Anne Kallevik har gruppetime med tre kvinner som er domfelt for kjøring i rus.

Foto: Anne Myklebust Odland

Krasjet med bilen

Denne dagen snakker de om hvorfor man ruser seg, om det er for å oppnå eller unngå noe. Kallevik skriver ned det de sier på en flippover. «Lene» sier at hun gjerne skulle ha byttet ut vin med en fjelltur, men at det ikke er så lett nå når hun har mistet lappen. Da ler de andre.

– Alle vi tre gruet oss til gruppa. Men det er faktisk godt å oppleve at man ikke er alene om å ha gjort noe galt, sier «Lene» til Fontene i pausen.

Kvinnene har fortalt hverandre om de fatale kjøreturene.

– Det var første gang jeg sa alt som det var. Uten å pynte på historien, sier «Randi».

Kvinnene sier at de skammer seg og at de absolutt ikke vil bli gjenkjent med navn eller bilde.

«Randis» kjøretur endte med krasj. Bilen ble tauet vekk og kondemnert. Hun selv slapp fysisk unna med en besvimelse. Men hun ble så sjokkert at hun ikke har brukt rusmidler etter dette.

Anne Kallevik leser dommene.

– Det er fordi jeg har samtaler med de domfelte, og da snakker vi om lovbruddet, sier hun.

Anne Kallevik opplever at kvinner skammer seg over å ha kjørt i rus.

Tommy Ellingsen

• Hennes første løslatte klient døde i overdose. Nå er Lise Sannerud tilbake som sjef over kriminalomsorgen

Kontrollør og veileder

Før rettssaken kommer opp, kan politiet anmode om en personundersøkelse. Det er en kartlegging av siktedes livssituasjon som friomsorgen gjør, for å finne ut om personen er egnet til en spesifikk straffereaksjon.

– De som blir dømt til program mot ruspåvirket kjøring viser seg å ha et rusproblem. Friomsorgen gir ikke rusbehandling, men oppfølgingen kan oppleves som det, fordi vi har et endringsfokus, sier Kallevik.

Hun følger også opp de som soner i rusbehandlingsinstitusjoner (§ 12-soning), domfelte på samfunnsstraff, de som er på narkotikaprogram med domstolskontroll og løslatte på prøve.

– Har du noen gang vært redd for å møte forbrytere?

– Nei, jeg har aldri vært redd. Vi møtes her hos friomsorgen. Og resepsjonisten vår tar dem imot på en vennlig måte. Hun smiler og tilbyr alltid kaffe!

– Hva er utfordrende i jobben?

– Det er vanskelig å være både kontrollør og veileder for de som soner hos meg. Det kan gi ubalanse i relasjonen. Men jeg forklarer denne dobbeltrollen i starten av straffegjennomføringen. Jeg pleier å si at hvor mye kontrollør jeg trenger å være er opp til den domfelte.

• Linda skal lage Pride-festival midt i bibelbeltet. Er det mulig?

Diskuterer med kollegaer

– Hvilke drømmer har du for fagfeltet ditt?

– Jeg håper virkelig at det sosialfaglige arbeidet blir holdt høyt i alt oppfølgings- og hjelpearbeid. Hvis de menneskelige møtene og tiden til relasjonene prioriteres ned, da tenker jeg vi har tapt.

– Bør flere sone i frihet?

– Vi har noen diskusjoner om dette, om hvilke lovbrudd som kunne blitt idømt alternativ straffegjennomføring. Vi undrer oss over at bruken av samfunnsstraff har gått kraftig ned de siste årene. Vi mener flere typer lovbrudd kunne blitt idømt denne straffen, sier hun.